EU er en reguleringsmaskin. Med sine sju styringsorganer, omfattende bestemmelser, harde omfordelingsmekanismer og meterlange rettsbestemmelser, sprer unionen sin innflytelse.
Førstelektor ved Institutt for statsvitenskap Øivind Bratberg og professor ved ARENA, Senter for europaforskning John Erik Fossum har bedre peiling enn de fleste på EU-maskinen og hva
– Det snakkes mye om differensiert integrasjon i Europa, sier Fossum.
Han er leder for det ARENA-koordinerte forskningsprosjektet EU3D, som startet opp i februar. Det 4-årige, EU-støttede samarbeidet involverer partnere fra universiteter over hele Europa og har som mål å forstå forutsetningene for styring og demokrati i et mer sammensatt og differensiert Europa.
Medlemslandene har ulike forutsetninger og særskilte behov. Dermed blir den såkalte differensieringen så viktig, både med tanke på hvordan hvert enkelt land forstår og definerer sitt forhold til unionen og hvordan EU skal kunne løse felles utfordringer i Europa.
– Med EU3D prøver vi å finne ut hvilke former for differensiering som er problematiske for demokratiet, og hvilke som er gunstige, sier han.
Men differensiering kan også bety desintegrasjon og med det faren for kaos. Siden Storbritannias befolkning stemte ja til å forlate EU i 2016, har det mildt sagt vært uklart om man ville kunne få til en ny avtale mellom Storbritannia og EU.
Det britiske konservative partiet har kjempet med nebb og klør om sin versjon av en avtale, samtidig som EU har forsvart sine interesser. Lørdag 19. oktober kom et alternativt forslag på bordet som sa at Underhuset ikke vil gi noen generell tilslutning til avtalen før dens forskjellige sider er belyst og innarbeidet i loven som skal bekrefte utmeldingen.
Boris Johnsons kamp om å føre Storbritannia ut av unionen er ennå ikke over.
Forandringer i det politiske landskapet
Statsministerens spesialrådgiver Dominic Cummings har vært omtalt som brexit-generalen, arkitekten bak Leave-kampanjen og selve opphavsmannen til slagordet «Take back control».
Strategien har emosjonell forankring i den britiske imperiearven og Storbritannias historiske posisjon som sentralmakt.
– Det er en spesiell form for utenforskap som har britiske røtter. Britene insisterer på at de er noe annet enn hva europeere flest er. Brexit har på den måten flere britiske særtrekk. Men det er oppsiktsvekkende hvilke virkemidler Cummings har tatt i bruk for å drive gjennom Storbritannias utmelding i møte med hjemlig opposisjon. Det har vært litt sånn at med mindre du legges i jern for det, kan du gjøre alt som er formålstjenlig for saken, sier Øivind Bratberg.
Bratberg er en av Norges fremste eksperter på britisk politikk. Om dagen arbeider han med en antologi om europeisk sosialdemokrati og hvilke utfordringer sosialdemokratiet står overfor.
Førstelektoren mener at skikkelser som Boris Johnson og Dominic Cummings målbærer en bredere tendens i vestlig politikk, gjenkjennelig fra blant annet Italia, Frankrike, Nederland, Ungarn, Polen, for ikke å snakke om USA.
– Det er snakk om en politisk bevegelse som tar utgangspunkt i motsetningen mellom folket og eliten. Som etablerer en forbindelse mellom en sterk leder og grasrota. Som viser en forakt for kompleksitet og ulike overnasjonale rettighetsregimer. Som mistror det grenseløse, både i form av flerkultur og utenlandsk innflytelse. Dette er trådene som vever vestens nye høyreside sammen, sier Bratberg.
Blåere Storbritannia
Like fullt har konflikten mellom Leave og Remain sprengt i filler forestillingene om en tradisjonell høyre-venstre-akse i den britiske politikken.
Det konservative partiet har blitt et ganske rendyrket nei til EU-parti, hvilket har tiltrukket seg den forsmådde, EU-skeptiske delen av arbeiderklassen.
Labour på sin side står i en spagat mellom gamle arbeiderklassevelgere og nye høyt utdannede middelklassevelgere fra byene. Sistnevnte er i stor grad på remain-siden.
Det som tilsynelatende er en oppløsning av de konvensjonelle politiske motsetningene i Storbritannia, kan likevel resultere i en høyredreining av britisk økonomi og samfunnsliv, hevder Bratberg.
– Plutselig dukker spørsmålet om høyre og venstre i politikken opp igjen, ad bakveien. Jo mer britene vil fjerne seg fra EU, jo blåere modell vil de måtte ty til. Å bryte med EUs tollunion, for eksempel, vil innebære at Storbritannia kan lage sine egne handelsavtaler med andre land, uten å være bundet av de felles vilkårene som EU opererer med. Så hvis Storbritannia går ut av EU, vil det peke mot en mer deregulert, mer markedsliberal modell, sier han.
Solidaritetsprosjekt eller rikmannsklubb
I Norge, som i Storbritannia, har EU-spørsmålet vært omstridt, men den norske motstanden mot EU har fortrinnsvis vært å finne på venstresiden. John Erik Fossum forklarer at motstridende forståelser bare er en følgeriktighet av en såpass komplisert organisme som EU.
– Mange på venstresiden i Europa så på EU som et solidaritetsprosjekt. Men i Norge mente man det var en rikmannsklubb, sier han.
Fossum sammenlikner med Storbritannia, for å vise kontrasten.
– Den britiske venstresiden har i stor grad vært for medlemskap, i det minste etter Thatcher. Mens høyresiden har vært mer skeptisk, slik også tilfellet er i mange andre land i Europa. Spørsmålet er på hvilket nivå vi skal forsvare den sosioøkonomiske modellen vi har i Europa. Venstresiden i Storbritannia har ment at det må gjøres gjennom EU. Som enkeltland blir man for svake, sier han.
Den norske modellen
Underveis i brexit-forhandlingene har den såkalte norske modellen vært på bordet. Norges tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen – som sikrer tilgang til EUs indre marked – har blitt presentert som et eksempel til etterfølgelse for et Storbritannia uten ordinært medlemskap.
Fossum er skeptisk til tanken om å innføre den norske modellen i britisk sammenheng. Først og fremst fordi britene neppe vil klare å finne en måte å leve med en slik ordning, uten at graden av konflikt blir så høy at selve ordningen ikke lenger vil fungere.
For Norges del ligger nøkkelen bak suksessen at partiene har blitt enige om ikke å ta opp spørsmålet om norsk EU-medlemskap eller avvikle EØS-avtalen.
– Jeg kaller det for kneblingsregelen. Man har sagt at hvis noe regjeringsparti aktivt tar opp spørsmålet om medlemskap eller søker å gå ut av EØS, så ryker regjeringskoalisjonen. Det har vært den uformelle konvensjonen i alle regjeringer i Norge siden 1994. Dermed har man klart å isolere medlemskapsspørsmålet fra den løpende tilpasningsprosessen med EU. Man har på den måten i høy grad avpolitisert hele tilpasningsprosessen eller i det minste kanalisert konfliktene til enkeltsaker eller spesifikke lovvedtak, sier Fossum.
– Men du tenker ikke at det underminerer det norske folkestyret?
– Jo, det er problemet. Avpolitiseringen fører til at EU-tilpasningen kan håndteres av det politiske systemet uten for mange konflikter. Men vi har grunnleggende demokratiske og konstitusjonelle problemer i og med EØS-avtalen. Det indre marked er inkorporert i vår lovgivning. EU-retten har også indirekte effekt. Mange av lovene som gjelder i Norge, er ikke demokratisk autorisert fra Norge. Vi gir fra oss politisk selvbestemmelse. Det er i høyeste grad problematisk, sier han.
Norge ut av EØS
Øivind Bratberg mener også at britene mangler kompromisskulturen som får den norske modellen til å fungere.
– Storbritannia har et institusjonelt oppsett og en politisk kultur som fremmer konflikt og konkurranse, hvor kompromiss er et tegn på svakhet, koalisjon et fremmedord, og begrepet forlik nærmest ikke eksisterer i tenkemåten, sier Bratberg.
Med et politisk system uten jordfeste i skriftlig grunnlov, forsynes de britiske politikerne med stor grad av fleksibilitet. Men også stort ansvar. Den innviklede brexit-prosessen har illustrert hvilken labyrint det regulative systemet i EU er å finne veien ut av.
– Den politiske eliten i Storbritannia har ikke vist seg oppgaven voksen. Men jeg tror også EØS-motstandere i Norge har lært litt av besværlighetene med en prosess som brexit, sier Bratberg.
16. oktober skulle Fellesforbundets landsmøte stemme over forbundets innstilling til EØS-spørsmålet. Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre var i forkant svært tydelig på at EØS-avtalen var god og burde tas vare på, kanskje særlig fordi et nei fra Fellesforbundet, ville føre til et nei i LO.
Avstemningen landet på ja-siden. Fellesforbundet vil opprettholde EØS-samarbeidet. Samtidig som landsmøtet ønsket en offentlig utredning av alternativene. Ifølge John Erik Fossum er alternativene allerede ganske klare.
– Det finnes ingen gode alternativer til EØS utenom EU-medlemskap. Jeg mener, hvor skal vi selge tingene? Hvordan skal vi få varene våre sertifisert og dermed få adgang til markedene? EØS-motstanderne snakker om en handelsavtale, men hva skal den inneholde? Hvem skal de få sikkerhet fra til at man får adgang til markedene? Vil vi få beskyttelse når USA lager tollbarrierer? Vi fikk det med stålet, og det fikk ikke Sveits, fordi Norge var under EØS, sier han.
Konsekvensene av brexit
Storbritannia er Norges største individuelle handlingspartner, og brexit vil åpenbart påvirke norske forhold, om enn på ulike måter avhengig av avtalens karakter. Regjeringen har gjort sine forberedelser, for å ivareta det tette forholdet mellom Norge og Storbritannia. Øivind Bratberg er også nokså optimistisk.
– For Norges del vil en hard brexit bli en sjokkartet opplevelse, men en handelsavtale må komme på plass etter hvert og det har jeg tro på vil ordne seg. Norge må ivareta det bilaterale forholdet til Storbritannia, som etter brexit er frakoblet britenes forhold til EU, sier Øivind Bratberg.
Boris Johnson har valgt å forlate den norske modellen i de senere utkastene av brexit-avtalen. Noe flere aktører er glade for, påpeker John Erik Fossum.
– Mange i Norge er skeptiske til å ha Storbritannia med i EØS. NHO, for eksempel foreslår i stedet en separat pilar for Storbritannia. Jeg tror noe av grunnen er at NHO ser hvordan det går politikk i alt som britene involverer seg i. Jo nærmere Storbritannia kommer den norske modellen, jo større sjanse er det for at de underminerer den. Om britene hadde kommet inn i EØS-samarbeidet med så mye politisk konflikt om sitt forhold til EU, er det lite sannsynlig at EØS-ordningen ville tåle dette, sier professoren.
Jobben begynner etter brexit
Men hva som blir den endelig løsningen for Storbritannia, er fortsatt usikkert. Om britene skulle «tatt tilbake kontrollen» 31. oktober eller 31. januar, gjenstår et stort arbeid med å finne ut av hvordan denne kontrollen skal forvaltes, og av hvem.
– Det er jo først etter en utmelding er stadfestet at jobben begynner. Forholdet mellom Storbritannia og EU har vært fullstendig gjennomregulert. Partene er så innvevd i hverandre etter 45 års samarbeid, at forhandlingene om nye handelsavtaler etter brexit vil være meget omfattende, sier Fossum.
Løsningene må forhandles fram sektor for sektor, sak for sak, på områder som utdanning, arbeidsmarked, sosiale rettigheter, luftfart, landbruk og fiskeri.
– Jeg tror Boris Johnson vil ha en brexit, for så å la regjeringen og departementene forhandle fram det videre resultatet. Parlamentet har ikke kapasitet til å gå gjennom alle disse rettsaktene. Vote Leave-kampanjen har snakket om å ta kontrollen tilbake. Men hvem skal få kontroll? Mest sannsynlig regjeringen og forvaltningen i Whitehall. Balansen mellom parlament og utøvende makt står i fare for å forrykkes, slår Fossum fast.
