Det er igjen krig i Europa.

Russlands invasjon av Ukraina markerte et skille i europeisk historie.

Forskerne understreker at denne invasjonen har hatt og vil få store konsekvenser for europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

– Det viktigste vi har sett så langt er Tysklands vending. De har siden andre verdenskrig hatt en rekke selvpålagte restriksjoner i sin sikkerhets- og forsvarspolitikk. Nå ser vi en radikal omveltning der de øker forsvarsbudsjetter og i tillegg støtter Ukraina med våpen, sier Pernille Rieker.

EU og Nato har forskjellige roller

Europeisk sikkerhetspolitikk kan være vanskelig å få helt taket på, særlig fordi det er snakk om flere ulike aktører med ulike virkemidler.

Det er i all hovedsak Den europeisk union (EU) og NATO som er hovedaktørene. Begge så sitt lys som en følge av andre verdenskrig, men i dag har de likevel forskjellige roller.

– NATO er en forsvarsallianse som sikrer USA en politisk og militær tilstedeværelse i Europa. Det er en militær allianse med militære virkemidler med artikkel 5 og det kollektive forsvaret som sin kjerne, forteller Bjørn Olav Knutsen.

EU på den andre siden var fra starten av et tydelig politisk og økonomisk samarbeid. Etter hvert har likevel også EU fått en tydelige utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitisk rolle. EUs styrke ligger i at den har en kombinasjon av sivile og militære virkemidler, som for eksempel økonomiske sanksjoner.

– I dag ser vi et EU som opererer med enda større geopolitisk tyngde enn jeg noen gang kan huske, legger Knutsen til.

– Den gradvise utviklingen av EU har hatt til hensikt å gjøre landene mer avhengige av hverandre, slik at det ville være utenkelig å gå til krig mot hverandre. Men også NATO har utviklet seg i retning av en politisk organisasjon som forsvarer demokratiet og det liberale samfunnet, sier Pernille Rieker.

Et angrep på den europeiske sikkerhetsorden

Både Knutsen og Rieker kjenner det transatlantiske samarbeidet godt og forteller at det tidligere har vært visse stridigheter mellom EU og NATO om arbeidsdeling. Men siden 24. februar ser det ut til at disse skyves til side.

I følge forskerne snakkes det ikke lenger om at EUs utvikling på dette feltet er en duplisering av NATOs arbeid. Istedenfor er det en forståelse av at det å styrke EU også vil innebære å styrke den europeiske pilaren i NATO-samarbeidet.

– Dette skyldes i stor grad den fundamentale trusselen Putin utgjør. Hans angrep på Ukraina er ikke bare et angrep på de 44 millioner menneskene som bor der. Det er også et angrep på den europeiske sikkerhetsorden som sådan. Det er som den tyske forbundskansleren Olaf Scholtz sa tre dager etter invasjonen – et tidsskille i europeisk historie, forklarer Knutsen.

Den ultimate wake-up call

Forskerne forklarer grundig hvordan de endringene vi ser i dag, ikke er kommet ut av intet. De er resultat av en rekke hendelser som har dyttet EUs integrasjon videre.

Det har vært ulike synspunkt blant medlemslandene. Noen har holdt igjen, andre har drevet utviklingen fremover.

I følge Rieker ble oppløsningen av Jugoslavia på 1990-tallet den første store testen. I stor grad utløste det at EUs sikkerhetspolitikk ble operasjonell i 2003, da den første operasjonen ble igangsatt.

Videre sådde valget av Donald Trump som president i USA, tvil om den amerikanske sikkerhetsgarantien. Det rettet også søkelyset mot oppbyggingen av den europeiske forsvarskapasiteten, som resulterte i at samarbeidet ble styrket ytterligere i 2017.

– Ukraina er den ultimate wake-up callen. Men grunnen til at EU makter å ta dette kvantespranget nå, er jo fordi alt har ligget klart til å kunne gjøre det, forklarer Rieker.

Må unngå eskalering

Verken NATO eller EU har gitt uttrykk for at de vil gå inn i Ukraina med styrker, og det er liten grunn til å tro at det vil endres.

– Hvis man bidrar med styrker, kan man bidra til å eskalere konflikten. I aller verste fall vil det kunne resultere i en tredje verdenskrig. Dette er en helt annen situasjon enn de andre kriser og kriger der NATO eller EU har bidratt tidligere, forklarer Rieker.

– Det absolutt helt overordnet for i denne situasjonen er å unngå en eskalering slik vi så i 1914, men denne gangen med kjernevåpen, legger Knutsen til.

Hør sjefsforsker ved FFI, Bjørn Olav Knutsen, og forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) Pernille Rieker i episoden under.

Begge har europeisk sikkerhetspolitikk som fagfelt og er dermed svært godt kvalifisert til å gi oss et innblikk i hvordan krigen i Ukraina har påvirket europeisk sikkerhetspolitikk:

Artikkelen er produsert og finansiert av Forsvarets forskningsinstitutt

FFI er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra FFI:

• 

  Disse robotene oppdager radioaktiv stråling

• 

  Propagandabilder avslører hvordan terroristene tenker

• 

  Forskere tester nye militære sonarer for å se om de påvirker hvalen

• 

  Allianser ser ut til å være mer pålitelige enn antatt. Det er godt nytt for land som Norge

• 

  Derfor slutter militært ansatte i Forsvaret

• 

  Tester kriseledelsens evne til å tenke klart: – Det er viktig å kunne sortere ut hva som er sant og ikke sant

Les flere saker fra Forsvarets forskningsinstitutt her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER