- De finskættede opplever begrepet kven som forvirrende. Man har tradisjonelt oppfattet seg som finske, norske borgere og ikke som kvener. Kvenforbundet snakker om kvener, et folk fra Kvenlandet. Men dette bildet kjenner ikke de finskættede i Sør-Varanger seg igjen i, forteller Kari Storaas.

Hun har har forsket på etniske endringsprosesser i Sør-Varanger ved Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Tromsø.

Forskningen er basert på observerende deltakelse og intervju av 71 personer av lokal finsk ætt i alderen fra 18 til over 80 år i Sør-Varanger kommune.

Forvirrende

- Mange har en tremenning i Finland, som ikke er kven. Beste- eller oldeforeldre kalte seg heller ikke for kvener da de kom til Norge, sier Storaas.

De finskættede i Sør-Varanger sier heller ikke at de snakker kvensk, men finsk. Selv om det er annerledes finsk enn det de snakker i Finland, så er det likevel finsk.

- Dette er virkeligheten til mange finskættede i Sør-Varanger. Derfor virker det forvirrende og merkelig for dem å kalle seg for kven, fortsetter Storaas.

Etnisitet som politikk

- Kven som begrep er ikke relevant for de fleste finskættede i Sør-Varanger, mens begrepet er en del av offisiell minoritetspolitikk, sier Storaas.

- Dette viser at identitet politiseres. Kvensk og samisk etnopolitikk har medført en ny diskusjon om egen og andres etniske identitet, fortsetter hun.

- På 1980-tallet ble det aktuelt å snakke om identitet som kven. Kvensk etnopolitikk og akademisk bruk av kven-benevnelsen har medført en ny diskusjon om egen og andres etniske identitet, sier Storaas.

Kolonisering og gruvedrift

Sør-Varanger ble norsk land i 1826 etter å ha vært et norsk-russisk fellesdistrikt med en liten østsamisk befolkning under russisk jurisdiksjon.

Utover 1800-tallet ble området kolonisert av norske samer, finlendere og nordmenn. Men det var først ved oppstart av gruveindustri i Kirkenes og Bjørnevatn fra 1906 at nordmenn ble en befolkningsmajoritet i kommunen.

Finlenderne hadde hovedsakelig samlet seg på tre steder; Bugøynes i vest og Pasvik i øst samt Neiden midt imellom. I disse bygdene var det en dominerende finsktalende befolkning.

Den finske fare

Rikspolitisk var Sør-Varanger et utsatt område med grense mot Russland i øst og Finland i sør. Finland var under Russland i perioden 1809 - 1918.

Myndighetene fryktet “den finske fare”, en finsk/russisk annektering av norske nordområder med støtte av finsktalende kvener.

Den nasjonalistiske fornorskningspolitikken ble derfor intensivert med en befolkningspolitikk der det gjaldt å få “lojale” nordmenn til å bosette seg i kommunen, og ikke minst langs grensen til Russland.

En systematisk sammenligning av de tre stedene viser at myndighetenes fornorskningstiltak ble gjennomført på noe ulikt vis lokalt. Men selve prosessen fra å være en innvandret og til dels forfordelt finsktalende minoritet til opplevelsen av norsk nasjonal tilhørighet har vært ens for stedene.