I Bergen dukket spørsmålet om en egen gravplass for muslimer opp for første gang for rundt ti år siden. Søknaden om dette ble positivt behandlet både i Bergen kirkelige fellesråd og i Formannskapet. I første omgang ble et felt av Gravdalspollen kirkegård på Nygård satt av til muslimske graver - og ble første gang tatt i bruk i juni 1993. Ingenting av dette vakte store reaksjoner, bortsett fra enkelte kritiske røster i leserbrevspaltene og fra Fremskrittspartiet.

I dag finnes det vel tredve muslimske graver i Bergen - alle på Gravdalspollen kirkegård. Planene om å gi muslimene en helt egen gravplass er ennå ikke innfridd, og fortsatt velger et stort antall muslimer i Norge å sende sine døde tilbake til sitt opprinnelige hjemland.

Begravet i hjemlandet

- Spesielt mange eldre pakistanere ønsker å bli begravet i hjemlandet, men også blant tyrkere og marokkanere er dette vanlig. Det kommer ofte an på hvor man har familien sin. For ellers er det egentlig muslimsk skikk at man skal gravlegges der man dør, sier Richard Johan Natvig som er førsteamanuensis i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen (UiB).

Natvig arbeider for tiden med en artikkel om møter mellom muslimske og norske gravskikker. Artikkelen skal inn i en bok han er redaktør for sammen med stipendiat Hege Markussen. Boken, som planlegges utgitt til neste år, har foreløpig arbeidstittel “Islamer i Norge”, og kommer blant annet til å inneholde flere artikler med utgangspunkt i hovedfagsprosjekt, de fleste utført ved Seksjon for religionsvitenskap ved UiB.

Muslimsk mangfold i Norge

- Grunnen til at ordet “islam” er i flertall, er at forskningen viser at det eksisterer et muslimsk mangfold i Norge. Dette synes vi er viktig å få ut til allmennheten, forklarer Natvig, og legger til at muslimske gravskikker i Norge påvirkes både i møte med kristne, norske gravskikker og i møte med ulike muslimske kulturers varierende tradisjoner.

- I land der de har hatt muslimske innvandrere lenger enn her, ser vi endringer. I Sverige finnes eksempler på at muslimer har overtatt tradisjonen med lystenning på gravene fra svenskene, selv om muslimske regler forbyr dette. I USA har jeg hørt om tilfeller der også kvinnene følger den døde til graven, noe som vil oppfattes som uhørt i mange muslimske land.

Hjelp til det praktiske

På tross av kulturell variasjon har muslimske gravskikker mye felles. Det som først og fremst skiller dem fra norske gravskikker, er hvordan familiene selv står både for det rituelle og selve gravleggingen.

- Mens vi i Norge har utviklet begravelsesbyråene, eksperter som tar seg av de praktiske rammene rundt begravelsen, tar muslimene seg av det meste på egen hånd. Det er familien som sørger for at begravelsen blir gjennomført på riktig måte, sier Natvig.

Andre kontraster til norske gravskikker er muslimenes tradisjon for å gjennomføre begravelsen så raskt som mulig, helst i løpet av de første 24 timene etter at døden er inntruffet, mens man i Norge ofte venter i flere dager med begravelsen. De fleste muslimer vil også foretrekke å begrave sine døde uten kiste.

Muslimene er fleksible

Natvigs inntrykk er likevel at muslimene i Norge er svært fleksible med å tillempe og tilpasse sine tradisjoner til det norske regelverket. I Bergen tilbyr flere begravelsesbyråer assistanse til muslimsk begravelse, mens landets første rent muslimske begravelsesbyrå åpnet på Holmlia i Oslo tidligere i år.

- Mens nordmenn flest er i stuss på hvordan man skal ordne en begravelse og raskt tar kontakt med begravelsesbyrå etter et dødsfall i familien, vil muslimer flest være forholdsvis fortrolige med hvordan seremonien skal skje. Men i møte med et annet lands regelverk trenger også de hjelp til få ordnet det praktiske, sier Natvig.

Muslimske dødsritualer

Et åpenbart fellestrekk ved muslimenes gravferdsritualer er gjennomføringen av en vaskeseremoni, der den avdødes kropp vaskes og svøpes før begravelsen. Vaskeseremonien utføres primært av den nærmeste familie og innebærer at kroppen vaskes i en bestemt rekkefølge, ledsaget av bestemte bønner som blir uttalt.

Etterpå skal den døde tørkes og påføres parfyme, før avdøde svøpes. Hele kroppen skal være svøpt inn, men det må være tydelig hvor hodet er, fordi den døde skal legges i graven i en bestemt retning. Før den døde begraves skal man be en bønn, bønnen for den døde, som er et kollektivt påbud i islam. Noen ganger bæres den døde til en moské for denne bønnen, men det er ikke nødvendig. Som Natvig skriver, er en muslimsk begravelse mye mindre en moské- og imamsak, enn en kristen begravelse er en kirke- og prestesak. Etter bønnen fraktes båren til gravplassen, der den svøpte kroppen skal legges rett ned i en dypt gravet grav.

Forholdene må legges til rette

- I Bergen finnes enda ikke spesielle steder for å utføre vaskeseremonien, den utføres oftest i et vanlig rom på Gades institutt. Mens det på Ullevål Sykehus i Oslo finnes spesielle rom der retningen mot Mekka er markert, sier Natvig, som mener det er svært viktig at muslimene får et egnet rom til vasking og en uteplass der de kan utføre bønnen for den døde i nærheten av gravplassen.

- Dette handler ikke om at muslimene ikke ønsker å være en del av det norske samfunnet, det har å gjøre med et ønske om å markere at man har en annen religion, sier han.

Eller som en tidligere imam i Bergen uttalte i informasjonsavisen Spektra: “(…) Når vi ønsker oss et eget stykke jord til våre døde, er det på grunn av vår religiøse tro. Det har ingenting med vår integrering i det norske samfunnet å gjøre. Vi er en del av dette samfunnet, selv om vi har en annen tro.”

- Hvis man legger til rette for at muslimene kan få gravlegge sine døde i Norge på en verdig måte, kan det føre til at de føler seg mer hjemme her, avslutter Natvig.