Norsk popmusikk er ikke typisk norsk

Den norske popmusikken fremstår som norsk fordi vi tror den er det, mener forsker.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Dimmu Borgir, Stella Mwangi, Alexander Rybak og Lars Vaular. (Foto: Metal Hammer Norway, Rashid Akrim/NRK P3, Fredrik Arff/Dinamo/NRK og promo.)

16. mai 2009 entret Alexander Rybak scenen i Moskva, og med fele og toner som kan minne om norsk folkemusikk spiller han Norge til topps i Melodi Grand Prix-finalen.

Men er det egentlig innslag av norsk folkemusikk vi hører?

– Når jeg spiller låta for utenlandske studenter, gjetter de nesten alltid på at den er fra Irland, sier Stan Hawkins, professor i musikkvitenskap ved Universitet i Oslo (UiO).

– Sannheten er at låta egentlig er veldig internasjonal, det er lite i den som er typisk norsk – selv om det kanskje ble oppfattet slik da Rybak vant Grand Prix, sier Hawkins.

Tolker musikken

Hawkins har studert hvordan vi oppfatter musikk og hvordan vi tolker musikken i lys av egen identitet – samtidig som identiteten kan skapes av musikk.

– Hvordan vi forstår musikk henger sammen med identitet og kontekst. Rybak spilte under det norske flagget i Grand Prix-finalen. Da var det lett å oppfatte musikken som norsk – det var det vi forventet, sier Hawkins.

Men det vi kanskje oppfattet som norsk folkemusikk, kunne like gjerne vært folkemusikk fra et annet land. Hadde vi hørt låta i en annen kontekst, er det ikke sikkert vi ville lagt merke det til at det var innslag fra norsk folkemusikk i den, mener Hawkins.

Den siste tiden har han jobbet med hvordan Anders Behring Breivik formet sin identitet før angrepene 22. juli 2011.

– Han har selv fortalt at han særlig ble inspirert av artisten Helene Bøksle, som han oppfattet som typisk norsk, sier Hawkins.

Bøksles musikk trenger ikke nødvendigvis å oppfattes som særegent norsk. For Breivik ble den likevel det. Han tolket den slik at den passet til hans identitet og hans verdensbilde.

– Det er konteksten Breivik tolket og brukte musikken i, som gjorde at han oppfattet den som han gjorde, sier Hawkins.

Tradisjonelle kjønnsstereotypier

Hawkins leder prosjektet «Popular Music and Gender in at Transcultural Context» som studerer hvordan kjønn og flerkultur kommer til syne i populærmusikken. Forskerne ved UiO samarbeider med universiteter i flere land.

– Her i Norge har vi i hovedsak studert hva som skjer i norsk musikk, sier Hawkins.

Professoren påpeker at kjønn er svært viktig for hvordan musikk oppfattes.

– Hvordan musikk oppfattes er umulig å forstå uavhengig av kjønn. Når du hører en stemme på radioen, vil du automatisk vurdere om det er en mann eller kvinne som synger.

– En høy og lys stemme vil oppfattes enten som en «normal» kvinnestemme, eller som en litt queer-aktig mannestemme.

Hawkins synes det er interessant at selv om Norge er et av verdens mest likestilte land, er det fortsatt svært tradisjonelle stereotypier av kjønnsrollene som får prege musikken. Artistene er som regel tydelig feminine eller tydelig maskuline.

– Trolig har dette med å gjøre at musikken er internasjonal. Musikken og artistenes uttrykk er veldig likt på tvers av landegrensene, sier Hawkins.

Mer flerkulturell

Professor Stan Hawkins. (Foto: John Hughes)

Den største endringen i norsk popmusikk de senere årene, er at den er blitt mer mangfoldig og mer flerkulturell, mener Hawkins.

– Tidligere var det først og fremst i hiphop og rap artister med flerkulturell bakgrunn markerte seg. Nå har de også gjort et inntog i popmusikken, sier Hawkins.

Dette er en naturlig konsekvens av at samfunnet er blitt mer flerkulturelt, mener Hawkins.

– Men så er spørsmålet: Hvordan preger det musikken?

– Det interessante er at det preger musikken i svært liten grad. Det har med å gjøre at det er lite i norsk popmusikk som er hva vi kan kalle typisk norsk, mener professoren.

Han trekker fram Stella Mwangi som eksempel. Hun er født i Kenya, vokst opp på Eidsvoll og har et afrikansk utseende. Musikken er ifølge Hawkins fullstendig internasjonal.

– Det er absolutt ingenting i hennes utseende eller musikk som kan fortelle oss at Stella kommer fra Skandinavia, sier han.

Det samme gjelder for en god del popartister med etnisk norsk bakgrunn, mener Hawkins.

– Marit Larsen er et god eksempel.

Mikkel Ålvik, en av stipendiatene tilknyttet prosjektet, har pekt på at hun har et image som the girl next door, og hun kunne vært nabojenta hvor som helst.

– Marit Larsen har også slått veldig godt an i utlandet. I Tyskland er hun kjempepopulær, sier Hawkins.

Han minner også om A-ha, som mange amerikanere trodde var britiske på grunn av utseendet og framtoningen deres.

Det mest typisk norske

Faktisk er den mest typisk norske musikken black metal, forteller Hawkins.

– I hele verden kopieres den norske black metal-tradisjonen. Det er altså innenfor denne sjangeren at Norge i størst grad har fått bidra med å sette sitt særpreg på musikken – selv om få i Norge ville tenkt på black metal som typisk norsk, sier han.

Hawkins mener likevel man kan se en liten forskjell på etnisk norske artister og artister med flerkulturell bakgrunn når det gjelder kjønnsrollemønstre.

Ofte er det litt mer glam og futt og fart i musikken til popartister med flerkulturell bakgrunn, slik som hos Stella Mwangi, Tooji og Alexander Rybak.

For kvinnelige artister med etnisk norsk bakgrunn, er det gjerne nabojente-imaget som er mest fremtredende, slik som hos Marit Larsen. Mannlige artister med etnsisk norsk opprinnelse prøver gjerne å fremstå som laidback og avslappede, mener Hawkins.

– Dette ser vi blant annet hos artister som Lars Vaular og Sondre Lerche, sier han.

Powered by Labrador CMS