Den samiske kulturen på Kolahalvøya står i fare for å dø ut. Ei sangbok med joik kan bidra til at den tradisjonelle joiken overlever, håper etnomusikkolog Ola Graff ved Universitetsmuseet i Tromsø.
"Katrin Korkina og Ola Graff i arbeid. (Foto: Mari Karlstad, Universitetsmuseet i Tromsø)"
Katrin Korkina og Ola Graff sitter i dyp konsentrasjon, bøyd over lydbånd, notater og noter. En kassettspiller står parat. Hyllene bugner av bøker om joik og annen folkemusikk. Både på skrivebordet og i en kasse på gulvet ligger lydkassetter, tett i tett.
- Kassettene inneholder joik fra hele Kolahalvøya, forteller Ola Graff ved Nordnorsk musikksamling ved Universitetsmuseet i Tromsø.
Han er spesialist på joik, med doktorgrad om den gamle, utdødde joiketradisjonen på nordkysten av Finnmark
Midt på 1990-tallet ledet han et flernasjonalt prosjekt hvor forskere gjorde opptak av gammel samisk joik på Kolahalvøya. Om lag 600 joiker og sanger ble samlet inn.
- Hør, sier Ola Graff, og setter på et av de mange lydbåndene.
- Hør forskjellen fra den joiken vi er vant til i Norge. Dette er en helt annen tradisjon. Hele klangbildet er ulikt, og både sangmåte og tonespråk er annerledes.
- De russiske joikene er ofte mollstemte og spenner over et mindre toneområde enn for eksempel joik fra Kautokeino. Mange av joikene fra Kolahalvøya har også til dels mye tekst, mens joikene fra Norge ofte joikes med mindre tekst eller helt uten tekst, forklarer Graff.
Uerstattelig
"Fra innsamlingsarbeidet midt på 1990-tallet: Matriona Sotkajarvi (t.v.) og Maria Sergina fra Jåna i Murmansk framfører gamle joiker. (Foto: Ola Graff, Universitetsmuseet i Tromsø)"
Mesteparten av det innsamlede materialet er uerstattelig. De aller fleste som joiker på båndene var gamle da opptakene ble gjort, og flere av dem er døde.
- Det ville være synd om det rike materialet vi har samlet inn bare ble liggende. Joikene er interessante å forske på, men jeg syns også det er viktig å gi noe tilbake slik at det jeg har fått kan bli en ressurs for de kommende generasjonene på Kolahalvøya. Noen ganger er det flytende overganger mellom forskning og kulturpolitikk, sier Ola Graff.
På den andre sida av bordet sitter Ekaterina Korkina som foretrekker at vi bruker hennes samiske navn, Katrin. Hun er invitert til Tromsø for å delta i arbeidet med å lage sangboka.
2 000 samer
Selv er hun fra Lovozero, som er det nærmeste man kommer en samisk hovedstad i Russland. Her bor det 900 samer, det vil si omtrent halvparten av de om lag 2 000 som fortsatt kaller seg samer på Kolahalvøya.
Tidligere var hun lærer og underviste i samisk språk. Nå er hun pensjonist, men hun arbeider fortsatt aktivt for å ta vare på og utvikle den samiske kulturen i hjemlandet.
De aller fleste stedene hvor det bor samer på Kolahalvøya er det svært lite samisk kulturaktivitet. Lovozero-regionen er et unntak. Blant annet har duodji - samisk husflid og håndverk - blomstret opp de siste årene. Katrin Korkina har vært aktiv i en folkloregruppe og lærer blant annet bort tradisjonell joik til barn.
Hun kjenner Ola Graff fra det nevnte forskningsprosjektet på 1990-tallet, da hun var russisk samarbeidspartner.
"I Lovozero har Katrin Korkina lært samiske barn å joike. Fra venstre: Katja Artamoshkina, Anna Karpova og Sergei Grinchuk. (Foto: Johan Albert Kalstad, Universitetsmuseet i Tromsø)"
- Min drøm er at samisk ungdom skal være stolte over sin samiske bakgrunn. Jeg ønsker at våre ungdommer skal snakke samisk like godt som russisk og at de synger, danser og holder den samiske kulturen i live, sier hun.
Flerspråklig sangbok
Annonse
I fellesskap skal hun og Ola Graff plukke ut 50-60 av de 600 innsamlede joikene fra Kolahalvøya. Disse skal presenteres i en sangbok med noter og tekst. Sangboka vil ha flest tekster på kildinsamisk, som er den mest brukte samiske dialekten i Russland, men også de tre andre samiske dialektene i området - skolte-, ter- og akkalasamisk. Alle tekster skal oversettes til russisk.
Sangboka vil inneholde noe stoff om samisk historie og kultur, og det skal også følge med en kassett eller en CD. Målgruppa er i første rekke samiske skolebarn på Kolahalvøya. Boka skal deles ut gratis til alle skoler hvor det fins samiske barn og alle bibliotek og kulturhus i områder hvor det bor samer.
- Kanskje vil vi oversette alt også til norsk eller engelsk slik at sangboka får et større nedslagsfelt, sier Ola Graff, som ikke ser bort fra at det kan bli flere sangbøker etter hvert.
Han arbeider nå med å skaffe finansiering til prosjektet. Foreløpig er arbeidet finansiert med Graffs egne forskningsmidler.
- Ei sangbok er ikke nok til å kunne bevare og utvikle en kultur, men det er et bidrag. Vi må arbeide på flere felt samtidig. Blant annet samarbeider vi nå med en samisk forening i Karasjok for å få til et utvekslingsopplegg for barn og unge slik at de kan lære mer om joik, sier Katrin Korkina.
Takk til Jelena Porsanger, stipendiat i samisk ved Det humanistiske fakultet, som var tolk under intervjuet.
