I Sápmi, områdene der samene bor, er mange par tverrkulturelle, i ulike kombinasjoner av samisk, norsk og russisk.

Sosiologantropolog Britt Kramvig og sosiolog Anne Britt Flemmen har forsket på noen slike par, og funnet andre måter å praktisere likhet og mangfold enn den tradisjonelle norske likestillingsforståelsen.

Noen av funnene presenteres i den nye boka Likestilte norskheter. Om kjønn og etnisitet. Kjønnslikestilling sees som typisk norsk, men hvordan relaterer tverrkulturelle par seg til det, spør de to forskerne i boka.

– Å gjøre kjønn og å snakke om kjønn er ikke likt innen samisk og norsk kulturtradisjon, sier Anne Britt Flemmen.

– Vi undersøker majoriteten med utgangspunkt i minoriteter: Den samiske utfordrer nasjonalstaten innenfra som urbefolkning, og den russiske utfordrer den utenfra som immigranter. Hva er egentlig likestilling?

Ikke bare privat

«Det er ingen motsetning mellom å bære på og å være stolt av to kulturer; den norske og den samiske. Det er deres helhet», sier samiske «Ellen» om barna hun har med norske «Eivind».

«Ellen» og «Eivind» er ett av parene Kramvig og Flemmen har snakket med.

– «Ellen» og «Eivind» er opptatt av at barna skal være stolte av å være bærere av to kulturer, og at dette ikke gjør dem til halvsamer. Deres forskjeller og likheter med både samer og nordmenn er deres enhet og helhet, sier Kramvig og Flemmen.

– Likestillingsforhandlingene i familien er ikke bare privat. Ellen var oppvokst i en tid da det å snakke samisk var beheftet med skam. Å velge samisk blir derfor også en politisk handling, påpeker forskerne.

Kramvig og Flemmen understreker at alle har flere identiteter, og derfor vil veksle mellom majoritet eller minoritet avhengig av situasjonen. For mange tverrkulturelle par blir det viktig å forhandle fram et fellesskap de kan møtes i.

Grenseløst hverdagsliv

– De ser at det er ulike måter å organisere hverdagen på, de må etablere felles standarder, men de må også beskytte sine forskjeller. Respekt og verdighet er sentralt i informantenes fortellinger, og er viktigere enn likhet for å oppleve seg som likestilt partneren.

– Gjennom forhandlinger om språkvalg i familien, kulturelle vaner og arbeidsfordeling opprettes et «vi» som har rom for forskjell.

– Både mennene og kvinnene vi har snakket med sier det må gjøres uten å krenke den andres verdighet og ved å vise respekt for den andres annerledeshet, sier Kramvig.

«Anastasia» har russisk-samisk bakgrunn, og er gift med norske «Arne». Sammen snakker de norsk. Til barna snakker «Anastasia» også russisk. Men hun ønsker også å bevare sine samiske språkferdigheter, og prater derfor gjerne samisk når hun kan.

«Jeg oppfatter meg som russer, men jeg er samekvinne også», begrunner hun overfor Kramvig og Flemmen. Hennes kulturelle ønsker fører til ubehag for «Arne», som føler seg holdt utenfor.

De har derfor kommet fram til en enighet om at «Anastasia» etterpå forteller hva de snakket om på samisk.

– En nasjons grenser opprettholdes gjennom et slikt «vi» og «de andre», og hverdagspraksiser bidrar til forestilte kategorier som rase, kjønn, kultur, nasjon, tilhørighet og eksklusjon. De ulike parene vi har intervjuet viser forhandlinger om hverdagslivet som rokker ved «vi» og «de»-grensene mener Flemmen og Kramvig.

Samene «Anders» og «Andrea» er fra hvert sitt land. «Andrea» er russer, men «Anders» snakker ikke russisk.

De har vært gift i 15 år, og når de besøker Andreas familie hver måned kommuniserer de på samisk. De har sammen utviklet et felles samisk språk med element fra deres ulike dialekter.

Ignorert minoritet

Flemmen og Kramvig er opptatt av å få viderefortalt disse private fortellingene, for å gi dem offentlig betydning.

Med informantenes fortellinger ønsker de å vise at norsk likestillingsdiskurs er ensbetydende med likhet, forskjeller uttales ikke, og likhetstrekk overeksponeres. For å være en del av det norske samfunnet, må en være lik.

Flemmen og Kramvig ønsker å vise andre former for likestilling, og mener det er behov for å fylle et tomrom i nordisk feminisme.

– Den har i liten grad vært opptatt av postkolonialisme og etnisitet, og har i så fall sett på innvandrere som minoriteter, men glemt sin egen urbefolkning, mener Kramvig og Flemmen.

– Samtidig har samiske akademiske kvinner utfordret samiske forskningssentra på kjønnsperspektiv som relevant for samisk forskning. Samiske kvinners fortellinger må sidestilles, og ikke bare sees som særperspektiv.

En ukjent koloni i Norge

Flemmen og Kramvig mener Sápmis historie som koloni kan bidra til forståelse av forskjellene mellom norske og samiske likestillingsfortellinger.

– Etter århundrer med en statlig assimileringspolitikk har den samiske befolkningen oppnådd sterkere selvstyre og autonomi. Dette kom særlig etter 1970-tallets kamp for anerkjennelse, sier Kramvig.

Med opprettelsen av Sametinget i 1989 har også den samiske befolkningen fått større innflytelse på politiske prosesser.

Samme året ratifiserte den norske stat en internasjonal konvensjon for urbefolkning, som ga særskilte rettigheter knyttet til blant annet kultur, språk, utdanningsprogram og politisk deltagelse.

– Også Finnmarksloven fra 2006 har vært betydningsfull for den samiske autonomien, sier Kramvig.

– I den samiske revitaliseringen var det behov for signifikante samiske symbol. Disse ble hentet fra den næringen som tydeligst markerte samiske kunnskapstradisjoner. Reinsdyrdriften ble det ultimate symbol på annerledeshet og en kulturell kapital i urbefolkning.

– Men dette førte til at mange, særlig i kystområdene, ikke ble identifisert som urbefolkning. Det samiske folket ble oppfattet som en homogen enhet, og mange ble dermed ekskludert fra annerledesheten. Mangfold og forskjeller ble usynliggjort, konstaterer Flemmen.