ISF-forskerne Anja Bredal og Julia Orupabo har evaluert botilbudet til unge som bryter med familien på grunn av tvangsekteskap og æresrelatert vold.

Studien avdekker ulike syn på arbeidsdelingen mellom det offentlige hjelpeapparatet og frivillige organisasjoner når det gjelder hjelpen til unge som utsettes for tvangsekteskap.

Kommunene har gått langt i å overlate ansvaret for kriseboligtilbudet til to frivillige organisasjoner, Selvhjelp for invandrere og flyktninger (SEIF) og Røde Kors.

Bredal og Orupaboanbefaler at bo- og støttetilbudet styrkes og utvides, og at kommunene i større grad tar et helhetlig ansvar for bo- og støttetilbudet.

Særlig må det tas et krafttak i sosialtjenesten/NAV. En økt satsing i det offentlige vil i følge forskerne ikke overflødiggjøre organisasjonenes hjelp og støtte til de unge.

Bredal og Orupabo har på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet  sett på eksisterende bo- og støttetilbudet til unge over 18 år som utsettes for tvangsekteskap.

Krisesentrene

De har intervjuet representanter for en rekke instanser, og tar for seg krisesentrene, et bokollektiv og ti kriseboliger med vekt på sikkerhet, oppfølging og organisering. 

Ifølge prosjekleder Anja Bredal er krisesentrene et viktig tilbud til unge kvinner i en akutt krise, både som et trygt sted å bo og ved at de ivaretar mange av kvinnenes umiddelbare behov.

“Krisesenteret er stedet for denne gruppen, i den betydning av at det er et “soft spot to land”, for å være litt doktor Phil. Vi kan kriser og traumer. Vi er gode på å roe ned situasjonen, og så kan de flytte inn i en krisebolig”, sier en informant.

– De intervjuede krisesentermedarbeiderne legger vekt på å behandle kvinnene individuelt.

– De fleste opplever denne gruppa som en selvfølgelig del av krisesentrenes målgruppe, men vi ser enkelte tendenser til at gruppa defineres som spesiell på en måte som er problematisk.

– Særlig er vi betenkte når denne gruppa omtales som «litt på siden» av krisesentrenes virksomhet, sier Bredal.

De yngste

Rapporten advarer også mot forenklede og generelle framstillinger av de yngste kvinnene som «uselvstendige». Bredal mener krisesentrene bør stå fast på sin tradisjon med å se kvinnene som handlende aktører i eget liv.

På den annen side mener forskerne at sentrenes bekymring for noen av de yngste kvinnene bør tas på alvor.

– Det gjelder kvinner som brått står helt alene etter å ha vokst opp i tette familiefellesskap, og som trenger støtte i en myndiggjørings- og voksengjøringsprosess.

– For dem kan krisesenteret være et nødvendig sted å bo i en akutt fase, men de bør raskt få et tilbud med tettere psykososial oppfølging, sier Bredal.

Bokollektivet

Et  bokollektiv for unge minoritetskvinner ble startet opp av Oslo Krisesenter høsten 2007. Forskerne mener kollektivet er kommet godt i gang med driften.

– Medarbeiderne har sosialfaglig utdanning, og dette er en styrke, sier Bredal.

– De ansatte har allerede kommet langt i å utvikle en metodisk tilnærming som baseres på kompetanse, praksiserfaringer og samarbeid med andre fagmiljøer. Kollektivets sikkerhetshåndtering bygger på et nært samarbeid med politiet og ser ut til å fungere godt.

“Sikkerheten vurderes hele tiden i samarbeid med kvinnen. Den ene dagen kan hun være fryktelig redd nesten alt, den neste dagen er hun uredd og vil dra på klubb”, forteller en informant.

Forskerne anbefaler at det etableres flere liknende botilbud.

Kriseboligene

Det fins i alt ti kriseboliger fordelt på fire kommuner i Norge. Boligene forvaltes av kommunene, mens Husbanken finansierer tomgangsutgifter.

Oslo Røde Kors og SEIF bestemmer hvem som skal ha tilgang til boligene, og SEIF har driftsansvar i én kommune.

Ifølge forskerne kan kriseleilighetene fungere godt for dem som ikke har altfor store sikkerhetsbehov, og som i det daglige klarer seg på egenhånd.

– De mest sårbare bør nok ikke bo i krisebolig, men man kan tenke seg ulike former for oppfølgingspakker som knyttes til denne boformen, sier Bredal og Orupabo.

Bør styrkes og utvides

Studien konkluderer generelt med at bo- og støttetilbudet bør styrkes og utvides i volum. Man bør både opprette flere plasser og tenke sambruk med andre grupper.

– Bo- og støttetilbudet bør inngå i en «vev» av tiltak som ivaretar ulike behov hos ulike personer og i ulike faser, og der tiltakene virker i sammenheng, mener forskerne.

Koordineringsverktøyet individuell plan bør i større grad benyttes for denne gruppa. I tillegg må det ordinære tilbudet til unge i en vanskelig livssituasjon tilpasses denne målgruppen.

Behov for et mer differensiert tilbud

Flertallet i botilbudets målgruppe er unge, mellom 18-25 år. De fleste er heterofile kvinner.

– Et differensiert bilde av målgruppen er nødvendig for at tiltak og tilbud skal bli treffsikre, sier Bredal.

– Det bør satses særlig på bo- og oppfølgingstiltak som er utviklet for å møte de komplekse behovene til de yngste og mest utsatte av de unge.

Det er stadig spesielt vanskelig å finne akutt bosted til unge menn. Dette knyttes særlig til at krisesentrene ikke tar imot menn, og at kriseleilighetene ikke alltid er tilgjengelige.

Generelt er det et problem at tvangsekteskap kun ses på som et problem for jenter og kvinner, fremhever forskerne.

Også tilbudet til par som vil bo sammen er dårligere enn for kvinner som vil bo for seg selv, noe som tilsier at man bør bygge opp et differensiert tilbud.

Det er imidlertid grunn til å gjøre et visst skille mellom ektepar og kjærestepar. Studien viser at det blant annet av sikkerhetshensyn ikke er selvsagt at et ungt par bør bo sammen i den første tiden etter et brudd med familien.

Sikkerhet og trusselvurderinger

Sikkerhet bør i større grad bli et tema for debatt, erfarings- og metodeutvikling på tvers av de involverte aktører. Rapporten viser både tendenser til bagatellisering og til overdramatisering.

Det bør tilstrebes en større grad av presisjon og profesjonalitet i omtalen og håndteringen av sikkerhetsmessige forhold, med særlig vekt på trusselvurderinger.

Politiet har en viktig oppgave i å informere om sin rolle og arbeidsmåter, med sikte på å bygge opp tillit – både blant de unge selv og deres hjelpere, forteller Bredal. 

Referanse:

Les hele rapporten: Et trygt sted å bo. Og noe mer. Evaluering av botilbudet til unge som bryter med familien på grunn av tvangsekteskap