- Kjønnslemlestelse i Norge skjer, men omfanget er mindre enn tidligere antatt, ifølge ISF-forskerne Hilde Lidén og Tonje Bentzen.

I en ny rapport drøfter de omfanget, basert på en kartlegging de gjorde på utbredelsen av kjønnslemlestelse blant jenter som vokser opp i Norge i dag, og gir forslag til tiltak og videre arbeid.

I kartleggingen ble det rapportert om 15 tilfeller avdekket i Norge i 2006 og 2007.

Omfanget er likevel begrenset i forhold til størrelsen på den aktuelle aldersgruppen, forskerne støtter derfor hypotesen om at mange har sluttet med praksisen.

Flere bekymringsmeldinger

Fra 2006 til 2007 så man en sterk økning i antall bekymringsmeldinger.

– Økt mistanke gjelder først og fremst mistanke om at det kan komme til å skje, og mistanke har ofte oppstått i tilknytning til utenlandstur, forklarer Lidén og Bentzen.

De mener økningen i antall bekymringsmeldinger kan være et utslag av mediedebatten sommeren 2007.

– Men dette har ikke ført til avdekking av flere tilfeller av omskårne jenter, forteller Lidén.

Uklart lovverk

Forskerne har avdekket sprik i tolkninger av avvergelses- og opplysningsplikten både mellom ulike instanser og innad i den enkelte type instans.

– Det gir grunn til bekymring når en relativt stor andel av de som skal praktisere lovbestemmelsene, og som risikerer å bli straffet for ikke å gjøre det, oppfatter lovverket som uklart.

– Dette viser at det er behov for informasjon og klargjøring, sier Lidén.

Hun foreslår et mer brukervennlig informasjonsmateriale, og at det utvikles og formidles konkrete metoder og verktøy som hjelper yrkesutøverne å ivareta sine plikter.

Sosial praksis

– Man kan ikke uten videre gå ut fra at utbredelse i opprinnelsesland kan overføres til situasjonen i Norge, forklarer Bentzen.

Internasjonal forskning viser at kvinnelig omskjæring er en dynamisk sosial praksis som tilpasses endringer både i opprinnelseslandene og i eksil.

Forskerne påpeker at det er økende motstand i opprinnelseslandene, men mange steder er det vanskelig å være blant de første som bryter ut.

Det er også en generell overgang fra mer omfattende til enklere former for inngrep, som blant annet antas å skyldes kunnskaper om skader og lovgivning.

Kunnskap om lovverk, om helsemessige konsekvenser og religiøse fortolkninger bidrar ifølge rapporten til å øke motstanden.

– Kvinnelig omskjæring praktiseres fordi man tror at det på ulike måter lønner seg; for eksempel antagelser om at det sikrer ekteskap, sikrer jomfruelighet før ekteskap, forhindrer stigmatisering, kurerer sykdommer, eller fordi det er en korrekt religiøs handling.

– Når disse grunnene faller bort, blir det større åpenhet for å endre praksis.

Den politiske situasjon i opprinnelseslandet og innføring av lov mot omskjæring i opprinnelseslandet, slik tilfellet er i blant annet Eritrea, kan også føre til endret legitimitet.

Kritisk holdning i Norge

Personer fra berørte grupper og jenter forskerne har snakket med, mener at uomskårne jenter ikke stigmatiseres i Norge; hvis noen føler seg utsatt og stigmatisert er det jenter som er omskåret.

Rapporten viser også at:

Gutter fra de berørte miljøene vil gifte seg med jenter som ikke er omskåret.

Kunnskap om helseplager, seksualitet og kritiske refleksjoner over hjemlandstradisjoner oppgis som viktig for holdningsendring og øker motstand.

Utdannet helsepersonell fra berørte grupper som er mot kvinnelig omskjæring har gjennomslagskraft i miljøene.

Mange er opptatt av at omskjæring ikke er pålagt i religionen, og at denne kunnskapen må formidles også i opprinnelseslandet.

Loven mot kjønnslemlestelse er kjent. Den brukes både i diskusjoner innad i miljøene i Norge og som argument når familier møter forventninger og press i opprinnelseslandet .

Holdninger kan endres

Tiltak må ta utgangspunkt i at holdningsendringer er i gang, og at utbredelsen har gått ned, hevder Lidén og Bentzen.

– Slike tiltak må støtte opp om berørte gruppers arbeid og motivasjon for endring.

– Opplysningsarbeid og mobilisering i miljøene, kunnskap om generell kvinneanatomi og helse, utdanning for barn og foreldre, teologisk kompetanse og lovverket er viktige faktorer som virker i arbeid mot kvinnelig omskjæring.

– Videre må kompetanse i barnevernet styrkes, likeledes samarbeidsrutiner mellom ulike instanser som helsestasjoner, skole, barnehage og barnevern, mener forskerne.

Forskernes anbefalinger

Med utgangspunkt i funnene i rapporten anbefaler forskerne å:

• Støtte endringsarbeidet i helsevesenet og i miljøene
• Informasjon til nyankomne videreføres
• Innføre bedre rutiner for vanskelige saker i barnevernet og samarbeid mellom etater
• Høyne kunnskapen
• Øke barneperspektivet i innsatsen: Ha et mer helhetlig fokus på barns oppvekstsituasjon. Innføre forebyggende samtale med barn av skolehelsetjenesten

Regjeringen vil følge opp

– Det er mange miljøer som har arbeidet for å endre holdningen til kjønnslemlestelse, sier barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt, som sammen med Helse- og omsorgsdepartementet har bestilt forskningsprosjektet. 

– Det er holdningsarbeid, kunnskap og engasjement i trossamfunn, i samspill med lovbestemmelser som fungerer. Og dette skal vi fortsette med, sier helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad.

Verken Huitfeldt eller Brustad mener obligatorisk underlivsundersøkelse er riktig virkemiddel i kampen mot kjønnslemlestelser.

– Vi tror heller på å innhente erfaring med selektive undersøkelser i tilfeller der det er mistanke, sier barne- og likestillingsministeren.

– Forskerne viser at det er noe ulik praksis på hvordan dette følges opp, og dette må vi gjøre noe med, sa Brustad.

– Dette skal vi ta med oss i det videre arbeidet med Handlingsplan mot kjønnslemlestelse.

Lenke:

Les hele rapporten: Kjønnslemlestelse i Norge