En viktig forskjell mellom barnehager på bygda og barnehagene i byene, er at bygdebarnehagene har få barn med minoritetsspråklig bakgrunn. 

I en tredjedel av barnehagene går det bare ett eller to flerspråklige barn, og i litt mindre enn en tredjedel går det tre eller fire.

Er det da nødvendig at personalet har faglig kompetanse innen flerkulturell pedagogikk, når barnehagen bare har noen få barn med minoritetsspråklig bakgrunn?

Camilla Eline Andersen mener at alle barnehager er flerkulturelle, enten det går barn der med minoritetsspråklig bakgrunn eller ikke.

Andersen er forsker ved Høgskolen i Hedmark (HiHm) og har utført en spørreundersøkelse blant 525 pedagogiske ledere og 288 styrere i barnehager i syv fylker. Når hun snakker om bygdekommuner, mener hun kommuner med under 40 000 innbyggere – det vil si de aller fleste kommunene i Norge.

Få med formell utdanning

Bare tre prosent av pedagogiske ledere og styrere i disse kommunene oppgir at de har formell utdanning i flerkulturelle emner.

Dette gjenspeiler seg i måten de driver barnehagen på – for eksempel når det gjelder innholdet i barnas aktiviteter.

Ifølge forskeren har det også konsekvenser for den pedagogiske praksisen barn og foreldre møter i bygdebarnehagene.

Offentlige styringsdokumenter sier klart at barnehagen skal gjenspeile samfunnets kulturelle mangfold. Grunnen er at befolkningen i Norge er blitt veldig sammensatt, og at det er mange måter å være norsk på.

Barnehagen skal utjevne

Barna skal få støtte ut fra sine egne forutsetninger. Barnehagene skal være med på å utjevne sosiale forskjeller, og på å fremme språkferdighetene til minoritetsspråklige barn.

Det viser seg at de få barnehagene som har styrere med formell utdanning i flerkulturelle emner, skiller seg positivt ut akkurat på disse områdene.

– Ellers er praksis langt fra det som rammeplanen tegner opp, sier Andersen. Hun ser at de pedagogiske lederne velger norsk og lokal kultur som utgangspunkt:

– Det som gjøres i mange barnehager i dag, reflekterer ikke de verdier og det mandat som offentlige dokumenter uttrykker.

Lederne selv mener at det trengs spesiell kunnskap for å arbeide i en flerkulturell barnehage.

Følger heller opp på norsk

Det stemmer heller ikke at barnehagene er en viktig arena for å stimulere språket til førskolebarn, og spesielt til flerspråklige barn. Andersen mener fraværet av minoritetsspråkene i den pedagogiske praksisen som rapporteres, er slående.

– Svært få flerspråklige barn får tospråklig assistanse av tospråklig personale, sier hun.

• Les også: Språk brukes ikke som ressurs i barnehagene

Ifølge rammeplanen skal barnehagene både støtte at barn bruker morsmålet sitt, og arbeide aktivt med å fremme den norskspråklige kompetansen deres. De kan få tilskudd til å bedre språkforståelsen blant minoritetsspråklige, og for eksempel sette inn flerspråklige assistenter.

Likevel er det bare seks til syv prosent av barnehagene som oppgir at barna får stimulering på morsmålet. Derimot er det mange av barnehagene som rapporterer om særskilt oppfølging i norsk, enten med eller uten ekstra ressurser.

83 prosent av styrerne rapporterer at ingen av de flerspråklige barna får tospråklig assistanse av tospråklig personale.

Morsmål avgjør om barna går i barnehage

Generelt har færre av barna med minoritetsspråklig bakgrunn, gått i barnehage, selv om dette er i ferd med å jevne seg ut.

Tidligere forskning har vist at morsmålets plass i barnehagen har vært avgjørende for om foreldre sender barna dit. De velger å vente med barnehage til barna har lært morsmålet.

– Nå har det blitt et større fokus på det å lære seg norsk enn det var tidligere. Sett i forhold til hvordan vinden blåser, gjør barnehagene noe riktig. Språkforskere som er opptatt av det å lære seg flere språk samtidig, understreker imidlertid at morsmålet er ekstremt viktig, sier Andersen. 

– Sett i forhold til hva forskningen sier, så har ikke barnehagene nødvendigvis den beste strategien.

• Les også: En myte at barn lærer nytt språk automatisk

Styrerne og de pedagogiske lederne ble også spurt om de brukte foreldrene for å få litt hjelp til å støtte barnet på morsmålet i barnehagen. Svarene viser at det gjør de i liten grad.

Møtet med foreldrene

Foreldre har rett til medvirkning i barnehagene. Det er nedfelt i barnehageloven.

For eksempel heter det i formålsparagrafen at «barnehagen skal i samarbeid og forståelse med hjemmet ivareta barns behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling.»

Tidligere forskning har vist at mange minoritetsspråklige foreldre opplever at de ikke blir ivaretatt eller lyttet til i samarbeidet.

Som en del av forskningsprosjektet ved HiHm har forsker Sigrun Sand analysert foreldresamtaler mellom pedagogiske ledere og foreldrene til barn med minoritetsspråklig bakgrunn.

Ga norske råd

– Gjennomgående var det pedagogisk leder som styrte samtalen, og som snakket mest, forteller Sand.

– Det dreide seg mest om hvordan barnet hadde det i barnehagen, men pedagogisk leder spurte også mer eller mindre direkte om forhold som berørte foreldrenes omsorgs- og oppdragelsespraksiser

Det kunne for eksempel handle om hva foreldrene gjør når barna skal sove, spiserutiner, eller om foreldrene leser bøker for barna hjemme.

Ut fra svarene gjorde de pedagogiske lederne vurderinger av foreldrenes praksiser, og begynte uoppfordret å gi foreldrene råd om hvordan de burde gjøre det.

Men praksisen til foreldrene ble vurdert ut fra den norske oppfatningen av hva som er til barnets beste, ifølge Sand, som lurer på hvor bevisst barnehagepersonalet er på sine egne oppfatninger.

– Hvor legitimt er det at barnehagepersonalets forståelse av god omsorg også skal inn i hjemmesfæren? spør hun.

Hun tror dette er knyttet til de pedagogiske ledernes mangel på kompetanse for å samarbeide med minoritetsspråklige foreldre.

Høyskolene og politikken

Både Andersen og Sand understreker at de mener de som jobber i barnehagene gjør sitt aller beste, og at det er viljen oppover i hierarkiet det skorter på. Hva slags undervisning tilbyr høyskolene? Gir kommunene de barnehageansatte muligheten til å ta videreutdanning? Settes det av nok midler til å fokusere på dette?

– Det er ikke bare opp til den enkelte profesjonsutøver å ta utdanning. Til og med blant høyskolene er det ikke så mange som tilbyr en slik spesialisering, sier Andersen. 

– Utdanningsinstitusjoner og den nasjonale utdanningspolitikken må ta en stor del av ansvaret for at pedagoger i barnehager har manglende kunnskaper på dette feltet.

Skal løfte kompetansen

I fjor satte Utdanningsdirektoratet igang det som skal være et femårig kompetanseløft: «Kompetanse for mangfold». Her skal barnehage- og skoleansatte få tilbud om å øke kompetansen på de områdene der minoritetsspråklige barn, unge og voksne møter utfordringer.

Kompetanseløftet inkluderer også universiteter og høyskoler, som får midler til å drive forsknings- og utviklingsarbeid på det flerkulturelle området.

• Les også: Flere og bedre ansatte i offentlige barnehager

Professor Thor Ola Engen har ledet forskningsprosjektet ved HiHm. Han mener den lave andelen styrere og pedagogiske ledere med flerkulturell kompetanse henger sammen med at flerkulturell pedagogikk har vært et videreutdanningstilbud som man har måttet velge.

– Da sier det seg selv hvor langt ut det når. Dette bør være en mye mer integrert del av den vanlige pedagogikkutdanningen. Kompetansen er også lav i lærerutdanningsinstitusjonene, så en viktig del av kompetanseløftet kommer der, sier han.

HiHm har drevet med flerkulturell pedagogikk i mange år, og bakgrunnen for forskningsprosjektet på barnehager i rurale strøk, var at mye av litteraturen som finnes på feltet, er basert på storbyforhold.

– Forskningen foregår ofte i byene. Vi ville få noen tall for resten av landet, sier Engen.

Samtidig understreker han at han tror problemene som er avdekket i prosjektet, er mer allmenne.

– De preger nok pedagogikken i svært mange barnehager. Kanskje i noe mindre grad i byene, sier han.