Det sier høgskolelektor Mona-Lisa Angell ved Høgskolen i Vestfold.

Hun har i sin masteroppgave studert hvordan kulturelt mangfold anerkjennes i barnehagen.

Det er ikke en pike

Jacobsen observerte blant annet denne lille episoden i en norsk barnehage:

En jente, la oss kalle henne Shilan, kommer bort til en av de voksne og ber om hjelp til å stryke noen plastperler hun har laget et mønster av, slik at de skal sitte fast.

- Kan du stryke piken? spør Shilan.

Og den voksne svarer:

- Nei, det er ikke en pike, piker har skjørt. Vent litt, så skal jeg vise deg.

Hun går bort til skapet, åpner det og tar ut en figur, med skjørt og fletter.

- Dette er piken. Se, hun har skjørt og fletter, sier hun, og peker mens hun forklarer.

Godta at noe finnes

- Den voksne anerkjenner i denne episoden ikke Shilan som en likeverdig og interessant samtalepartner. I stedet inntar hun rollen som den som vet forskjellen på mannlig og kvinnelig, og hun forklarer for Shilan, som altså ikke forutsettes å vite dette, sier Mona-Lisa Angell.

- Et annet anerkjennelsesbegrep omhandler at majoritetsgruppa anerkjenner minoritetens kultur, sier hun.

Det er denne betydningen begrepet vanligvis har i offisielle dokumenter – som når en stat anerkjenner en annen, og den norske stat som anerkjenner samene som urbefolkning.

Et praktisk uttrykk kan være barnehager som har en vegg med flagg som representerer de land barna i barnehagen kommer fra.

- Flaggene er nok uttrykk for et ønske om å etablere et kulturelt mangfold i barnehagen – men samtidig forgår alle tester og all kartlegging av barna på flertallets premisser – og på flertallets språk, sier Angell.

Områder som uttale og ordforråd vurderes og sammenlignes med et såkalt tilsvarende ettspråklig barn med norsk som morsmål.

…og gjøre noe med det

Majoriteten anerkjenner minoriteten – på noen felt. Minoritetens kulturelle verdier og praksis anerkjennes spesielt og inkluderes i læreplanene.

- I mine undersøkelser fant jeg barnehager der de hadde både asiatiske, hvite og brune dokker, både gutte- og jentedokker. Med andre ord: mangfold både i kjønn og hudfarge.

Men da jeg studerte puslespillene i den samme barnehagen, fant jeg 42 mennesker avbildet. 8 var kvinner – og altså 34 menn. Og 42 av 42 var hvite. Mangfoldet er med andre ord marginalisert og anerkjent på samme tid i samme barnehage forteller Angell.

Godta, se og høre

En annen form for anerkjennelse er å bli sett og hørt.

Den danske forskeren Charlotte Paludan viser i sin forskning at jenter og minoritetsbarn blir mindre anerkjent enn gutter og hvite. Dette handler blant annet om belærende tonefall fra de voksne.

Hvis førskolelæreren stiller spørsmål til jenter og minoritetsbarn, er det ofte om ting hun allerede vet. Hvite, enspråklige og gutter får oftere dele erfaringer med voksne på en mer gjensidig måte der både barn og voksen stiller spørsmål de ikke kjenner svaret på.

- Jeg tror ikke det er fruktbart å finne ut hvilken eller hvilke av formene for anerkjennelse som er mest nyttig, sier Angell.

- Jeg tror ulike former har potensial til å bidra til økt rettferdighet i barnehagen på ulike måter. Jeg tror de på ulike måter kan kombineres.

- Jeg tror også at ingen av disse formene klarer seg alene. De kan bidra til å kaste lys over forhold som dermed blir mer synlige, men samtidig vil de også bidra til at det kastes skygge.