Tanken om at likebehandling er det beste for barna, preger norske barnehager. - Dette kan føre til at minoritetsspråklige barn lett blir sett på som tidstyver, mener barnehageforsker.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
(Illustrasjonsfoto: Colourbox)
NAFO - Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring
• Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring som bidrar til kompetanseutvikling i barnehager, skoler, universiteter, høgskoler og voksenopplæringssentra.
• Arbeider med å styrke kompetansen i forhold til opplæring av minoritetsspråklige barn, elever/deltakere og studenter på alle nivåer, og bidrar til å utvikle inkluderende flerkulturelle læringsfellesskap
Kirsten Lauritsen
Antropolog, seniorforsker ved NTNU samfunnsforskning og førstelektor i samfunnsfag ved avdeling for lærerutdanning ved Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT).
Aktuell med boka “Eksil og livsløp”, sammen med medforfatter Berit Berg.
- Det eksisterer en seigliva likhetstankegang i mange norske barnehager.
Det sier førstelektor Kirsten Lauritsen ved Høgskolen i Nord-Trøndelag, som forsker nettopp på barnehagen og kulturell identitet.
Lauritsens forskningsprosjekt “Barnehagen og kulturell identitet” har som mål å frembringe ny kunnskap om prosesser som skaper identitet og tilknytning for barn med ulik kulturell bakgrunn i barnehagen.
Fokus på de voksne
Lauritsen mener vår sterke likhetstankegang går på tvers av både FNs barnekonvensjon og våre egne myndigheters strategiplaner.
- Disse sier blant annet at det å behandle likt ikke gir en likeverdig behandling, og at vi tvert imot skal verdsette det som er forskjellig.
- I stedet ser vi at norske barnehager heller ser på annerledeshet som “tidstyver”, hvor det enkleste er å tre majoritetskulturen nedover skuldrene til de minoritetskulturelle, sier Lauritsen.
Lauritsens forskning er et av tre delprosjekt i et større forskningsprosjekt som gjennomføres av Norsk senter for barneforskning (NOSEB) ved NTNU, kalt “Barnehagen i endring. Inkludering i praksis”.
Gjensidig prosess
- Spørsmål om tilhørighet i barnehage og skole er viktig både for minoritet og majoritet, og virker inn på relasjonene mellom barn og personale, mellom barna og mellom ansatte og foreldre, uavhengig av om de er majoritetsetniske eller minoritetsetniske.
Lauritsen mener at det i et flerkulturelt samfunn og en barnehage for alle barn ikke lenger er tilstrekkelig å se på integrering kun som et kompensatorisk tiltak for funksjonshemmede, innvandrerbarn eller barn med særskilte behov.
Hun mener integrering tvert imot er en gjensidig prosess som også har konsekvenser for majoritetsbarnas barnehagedag, og i dagens barnehage har forskjellighet økende betydning.
Kirsten Lauritsen er førstelektor i samfunnsfag ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. (Foto: Bjørnar Leknes)
- Mangel på kunnskap og kompetanse om dette blant de som jobber i barnehagen gjør imidlertid at vi lett kommer til å behandle alle likt, sier hun.
Ser tendenser
Forskningsprosjektet, som skal være ferdig i 2011, er i en tidlig fase, noe som gjør at resultatene foreløpig reiser flere spørsmål enn de gir svar. Men Lauritsen ser mange tendenser allerede.
Deriblant en veldig begrensning av det rommet barn får for kulturell identitet i barnehagen, og da spesielt for minoritetsspråklige barn.
- Samtidig vet vi at det er høyt tempo i etablering av nye barnehager her til lands. Dette medfører at antallet ferdigutdannede førskolelærere spres veldig tynt utover og blir en mangelvare.
- Det handler derfor ikke alltid om manglende vilje til å ta tak i denne problemstillingen, men også om mangel på kunnskap og kompetanse, samt manglende prioritering av å skaffe seg dette, sier Lauritsen.
Annonse
Tilhørighet og læring
Samtidig mener Lauritsen det er viktig å se på hvordan de ulike barnehagene definerer seg.
- Om barnehagen definerer seg selv som norsk, flerkulturell eller internasjonal, og om den har et problemfokus eller ressursfokus, legger premissene for om barn med en ikke-norsk bakgrunn blir sett på som vanskelige og krevende, eller som en selvsagt og integrert del av barnehagen.
Lauritsen understreker at det er en sterk sammenheng mellom tilhørighet og læring, og at det har store følger for læringa om minoritetsetniske barn blir sett på som ressurskrevende tidstyver eller som en av oss.
- I en monokulturell barnehage blir minoritetsetniske barn sett på som problemskapere, mens i en felleskulturell barnehage utgjør kulturforskjeller en del av normaliteten, sier Lauritsen.
Språk - et nøkkelord
Datamaterialet til Lauritsens forskningsprosjekt er hentet fra Nord-Trøndelag, et fylke med relativt få minoritetsspråklige barn. Dette skiller regionen fra store byer, men er felles for mange andre regioner.
Nøkkelord i prosjektet er barns behov for identitetsbekreftelse, perspektivutvidelse og arbeid med språk.
- All forskning viser at det er god norskopplæring å satse på morsmål. Vi ser imidlertid at barnehagene opplever dette med språk som veldig vrient, og at de ofte etterlyser hjelp, for eksempel til å kunne formidle små og store hverdagsopplevelser også til de minoritetsspråklige barnas foreldre.
- I stedet ender det ofte med at man gir opp. Meldingen til både barna og de voksne blir da at “alt blir greit bare du blir som oss”, sier Lauritsen.
Saken er produsert og finansiert av Høgskolen i Nord-Trøndelag - Les mer
