For litt over et år siden trådde den nye «forskningsetikkloven» i kraft.

Målet med den nye etikkloven var å gjøre forskningen mer redelig, blant annet ved å gi universiteter, høyskoler og andre forskningsinstitusjoner større ansvar for juks og uredelig forskning.

Ute på institusjonene har de såkalte redelighetsutvalgene etter hvert kommet på plass. Men fremdeles råder stor forvirring rundt hva forskningsetikkloven egentlig mener med begrepet «vitenskapelig uredelighet».

Betyr det for eksempel slurv? Eller om forskere ikke har formidlet resultatene sine tilstrekkelig?

– Vitenskapelig uredelighet er et besværlig begrep, sa Kirsti Strøm Bull, og ønsket velkommen til møtet med tittelen «Når er forskningen uredelig?» i regi av Det Norske Videnskaps-Akademis forskningsetiske utvalg i mars.

Det betyr ikke det samme i alle land, påpekte juristen Strøm Bull. Og det er uklart hva det betyr i definisjonen i den nye norske forskningsetikkloven fra 2017.

Advarer mot at etikk blir til juss

– Vitenskapelig uredelighet er et forskningsetisk begrep, og det bør egentlig forbli forskningsetisk, sier jussprofessor Ole-Andreas Rognstad, som innledet under DNVA-møtet.

Hans hovedbudskap var å advare mot at forskningsetikken ender opp med å handle om juss.

– Sammenblandingen av juridiske og forskningsetiske normer i uredelighets­begrepet skaper forvirring, mener Rognstad.

– Forskningsetikkloven burde tilrettelagt for akademias egne forskningsetiske vurderinger av dette. For hvis man gjør det til juss, da blir det juss.

– Er vi der allerede, er det jussen som gjelder nå?

– Vi er veldig nær. Jeg mener det er utenkelig at institusjoner skal ha granskingsutvalg som ikke er ledet av jurister, sånn som loven er lagt opp. Og det er ikke nødvendigvis heldig.

Noe av årsaken til forvirring og sammenblanding av juss og etikk tror Rognstad kommer av tanker om sanksjoner for de som har brutt regelverket.

– Tenker man sanksjoner, er man fort i jussen med en gang. Da kommer det blant annet inn krav om effektivitet og retts­sikkerhet.

Skal man først gjøre juss av forskningsetikken, mener han en utvidelse av virkeområde slik den nye loven legger opp til er riktig.

– Slik den forrige loven var utformet, ble det fort gitt et inntrykk av at dersom Granskingsutvalget kom til at det ikke forelå vitenskapelig uredelighet, så var forskerne og institusjonene «frifunnet» fra påstander om kritikkverdige forhold.

Les også:

Plagiering og sviktende forskningsetikk ved IFE

Det er selvsagt ikke tilfellet. Vitenskapelig uredelighet betegner spesielt alvorlige brudd på god forskningspraksis, men andre typer handlinger som ikke anses som uredelige kan også være problematiske, sier professoren.

– Men i utgangspunktet mener jeg altså at begrepet «vitenskapelig uredelighet» burde være en ren forskningsetisk – og ikke juridisk – standard.

Er du uredelig hvis du ikke tar globale hensyn?

Den gamle loven definerte vitenskapelig uredelighet som «forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis». Den siste delen av denne setningen har blitt endret i den nye loven. Nå er nemlig «god vitenskapelig praksis» erstattet med «anerkjente forskningsetiske normer». Kunnskapsdepartementet holder fast ved at dette bare er en språklig endring.

Men mange er etter hvert uenige i at dette stemmer. Annette Birkeland, jurist ved De nasjonale forskningsetiske komiteer, er en av dem.

– Før var vitenskapelig uredelighet handlinger som bryter mot sannhetsforpliktelsen. Nå er det endret til brudd på alle anerkjente forskningsetiske normer. Er du uredelig hvis du bryter formidlingsansvar? Hvis du ikke tar tilstrekkelig globale hensyn? Hvis du bryter med føre-var-prinsippet? spurte Birkeland under møtet.

Hva definisjonen betyr, er viktig. For ifølge den nye loven er forskningsinstitusjonene pålagt å granske alle saker som faller inn under lovens definisjon.

Departementet mener definisjonen er uendret

Kari Bjørke, fagdirektør i Kunnskapsdepartementet, la frem loven slik departementet forstår den.

– Vi sier ikke noe om hva som er god forskningsetikk. Vi sier bare noe om hvordan dette skal organiseres, sa Bjørke.

– Vi har lovfesta krav til forskere og institusjoner. Det viktigste er å forebygge og å fremme god vitenskapelig praksis.

Bjørke la frem departementets syn på definisjonen av vitenskapelig uredelighet – den er «videreført med en liten språklig endring».

– Vi diskuterte om vi skulle ha en definisjon. Noen få ville ha en snevrere og noen ville ha en videre definisjon. Vi fant ingen grunn til å endre definisjonen som vi opplevde var i ferd med å bli etablert på institusjonene. Hadde vi tatt vekk definisjonen, ville det skapt uklarhet. Det ville skapt stor ulikhet i behandling av disse sakene ved institusjonene. Det er forskersamfunnet selv som må definere hva som er innholdet.

Samtidig var fagdirektøren tydelig på at Kunnskapsdepartementet har noen forventninger til hvordan arbeidet defineres og utføres.

– Det er klart at når vi ser hvordan loven har fungert om noen år, og hvis dette ikke følges opp, så må vi kanskje stramme inn.

Annette Birkeland, som er sekretariatsleder for Granskingsutvalget utfordret Bjørke på dette:

– Kunnskapsdepartementet truer med å stramme inn loven dersom den ikke følges. Hva betyr det?

– Vi skal ikke gå inn og styre forskningsetikken slik Annette sa, men gjør ikke institusjonene som de skal, også i henhold til universitets- og høyskoleloven, så må vi inn og regulere mer detaljert, svarte Bjørke.

Bjørke har tidligere svart på spørsmål fra bladet Forskningsetikk om departementet mener jussen skal styre utformingen av de forskningsetiske retningslinjene. Hun svarte at «Det blir feil å si, men det er uheldig dersom det er motsetninger mellom loven og retningslinjene», og at «Når en definisjon er nedfelt i loven, så må forskere ta hensyn til den».

Etikk handler om dilemmaer

– Uredelighet – er det et godt begrep? Er det det som best sier noe om over­tredelse? Kanskje vi må finne et annet begrep? spurte Birkeland i sin kommentar.

– Etikk handler ofte om dilemmaer. Det er sjelden gode svar. Man kan gå i flere retninger – og flere retninger kan gi gode svar. Det er derfor ikke alltid så lett å forholde seg til ord som «brudd» når man snakker om dette. Det kan være etisk forsvarlig å bryte forskningsetiske normer.

Birkeland fastholdt det De nasjonale forskningsetiske komiteene har påpekt i lengre tid, nemlig at den språklige endringen i definisjonen av vitenskapelig uredelighet innebærer en ny og uklar definisjon.

– Definisjonen er ikke endret, sier Kari Bjørke.

Jo, i virkeligheten er den det, mente Birkeland.

Forskerne må ta definisjonsmakten

Utfordringer ved lovregulering av forskningsetikk var også tema for et frokostmøte i Bergen i mars, i regi av Redelighetsutvalget ved Universitetet i Bergen. Vidar Enebakk, sekretariatsleder for NESH, Den nasjonale forskningsetiske komiteen for samfunnsvitenskap og humaniora innledet.

– Spørsmålet nå er hva loven egentlig dekker, og hva den sier at den ikke skal dekke, men som den kanskje dekker likevel, sa Enebakk.

– Hva er egentlig redelighet eller uredelighet? Går den juridiske reguleringen inn i selve innholdet av etikken? Det må dere ved institusjonene hjelpe oss til å forstå.

Stipendiat Jonas Jensen ved UiBs juridiske fakultet påpekte under samme møte at forskersamfunnet nok ble tatt på sengen da lovforslaget kom. Han var blant dem som uttrykte ønske om en bredere utredning i forkant, for å sikre et godt kunnskapsgrunnlag.

– Nærmest ut av det blå ble et forslag til ny lov sendt på høring. For meg som leser – med en fot innenfor jussen og en fot innenfor forskningsetikken – ­oppleves det som at departementet verken har forståelse for juss eller forskningsetikk.

Enebakk mener loven er ganske vanskelig å forstå og ber om at forskersamfunnet tar debatten.

– Vi trenger at dere mener noe om hva forskningsetikk og redelighet er. Hvis ikke tar forvaltningen og jussen over definisjons­makten. Loven skal ikke bestemme hva forskningsetikk er. Dere i akademia bestemmer det, og det er et stort ansvar, sa Enebakk.