Hvordan var det mulig å få et av verdens ledende medisinske tidsskrifter og tusenvis av kompetente lesere til å akseptere en vitenskapelig artikkel som i stor grad var oppspinn?

Litteraturviter Jonas Bakkens doktorgradsavhandling, som ble avlagt ved Institutt for lingvistikk og nordiske studier, UiO, kan gi mye av svaret på spørsmålet.

Bakken tilhører en forskningsdisiplin som fortsatt bare utføres av spesielt interesserte, men som han tror flere vil åpne øynene for i fremtiden: vitenskapsretorikk.

Arbeidet med å studere overtalelsesteknikkene i vitenskapelige tekster har så vidt kommet i gang. Men de som begynt, har gjort spennende funn. Jonas Bakken er en av de første her i landet.

- Vitenskapelige tekster er ikke nøytral og objektiv formidling av sannheter. Tvert imot er de retoriske konstruksjoner som er skrevet med ett overordnet mål for øye: De skal overtale mottakeren til å slutte seg til tekstens faglige påstander, sier han.

Vitenskapen skjuler forskeren

- Men innen vitenskapen er jo kravet om objektivitet sterkt?

- Ja, vi liker å tro det. Men selv innenfor de vitenskaper der kravet til objektivitet står sterkt, brukes det språklige grep som skal overbevise leseren om at teksten er sann, sier Bakken.

Han viser til de mest “objektive” av alle vitenskaper, naturvitenskapene.

- Her er det vanlig at forskerne framstiller seg selv som objektive og troverdige gjennom å skjule at de selv har vært med i forskningen. Metodene skal framstå som uberørt av menneskehender.

- De språklige grepene som brukes, er blant annet setninger som “Det ble gjort” i stedet for “Jeg gjorde det”. Fravær av personlige pronomen, spesielt pronomenet jeg, er påtakelig i disse tekstene, sier han.

- Forskerne framstår som objektive observatører. De forteller bare hva naturen selv har å vise fram.

Vitenskapsstrid et eksperiment

Jonas Bakken ser på sin egen avhandling som et vitenskapsretorisk “eksperiment”. Her tar han utgangspunkt i 150 artikler publisert i Edda, Nordisk tidsskrift for litteraturforskning, i årene 1937-1957.

Tidspunktet er ikke tilfeldig valgt. I årene rundt 2. verdenskrig var det heftig strid innen den norske litteraturvitenskapen.

Striden splittet forskerne i to skoler: Den tradisjonelle historisk-biografiske tilnærmingen og den estetisk-filosofiske skolen. Hver skole hadde sin bestemte oppfatning av hva som kjennetegnet et interessant og troverdig forskningsresultat.

Bakken finner i denne analysen at dette i stor grad preget deres måte å skrive vitenskapelige tekster på.

Forskerne i de to skolene benytter ulike skrivemåter for å “selge” inn sitt budskap.

Tilhengerne av den historisk-biografiske skolen prøvde å overbevise gjennom å presentere seg selv som nøkterne historikere. De underbygget sine konklusjoner ved å henvise til troverdige historiske kilder.

Forskerne i den estetisk-filosofiske skolen brukte en annen teknikk: De søkte å vinne leserens tiltro ved å fremstå som estetisk følsomme individer med instinktiv innsikt i litteraturens mysterier.

Darwin - en avansert retoriker

Charles Darwin er et godt eksempel på en forsker som var seg bevisst at han måtte bruke ulike retoriske grep for å overbevise leseren om teorien sin.

I Darwins notatbøker fra arbeidet med evolusjonsteorien og i boken “The Orgin of the Species” finner man ulike argumentasjonsmåter, til tross for at konklusjonene er de samme.

Men også i boken benytter Darwin forskjellige retoriske grep, fordi den henvender seg til ulike mottakere.

- Darwin forsto at hans lesere ikke ville bli overbevist av de samme argumentene som hadde overbevist ham selv, og skrev derfor en tekst som tilpasset seg datidens “common sense”.

- Samtidig forsøkte han å imøtegå den kritikken han visste ville komme fra de bibeltro kristne, ved å føre en teologisk argumentasjon for sin teori.

- I tillegg henvendte han seg til sine forskerkolleger, ved å vise dem at han brukte vitenskapelig metode. Dette ble til sammen tre forskjellige retoriske grep i én og samme tekst, sier Bakken.

Vanskeligere etterprøvbarhet

- Når vitenskap er retorikk, kan man da tro på den?

- Du er nødt til å overtale dine kolleger i det du sier og skriver. Når jeg som forsker har gjort en vitenskapelig oppdagelse, er denne kun å regne som min private mening, inntil oppdagelsen blir gjort kjent og er blitt akseptert i fagmiljøet.

- Først når du klarer det, er det vitenskap, sier Bakken.

I disse dager skal han selv overbeviste sitt fagmiljø om at hans funn er sanne, og mer enn personlige oppfatninger.

Samtidig stiller han spørsmålet:

- Sudbø-saken har minnet oss på at vitenskapelig etterprøvbarhet ikke er så enkelt i dag, når millioner av forskere spytter ut talløse artikler og bøker hvert eneste år. Kanskje har vitenskapen som institusjon rett og slett blitt for stor for denne type etterprøvbarhet?

Når forskerne skal overtale - pressemelding om avhandlingen