- Ett særpreg ved norsk bistandspolitikk er at man - mer enn i mange andre land - insisterer på at “våre” verdier er universelle verdier. Amerikanerne erkjenner gjerne at de sprer amerikansk kultur, franskmennene fransk. I Norge har det vært mer vanlig å oppfatte bistand som et rent altruistisk, moralsk prosjekt, hvor bistandens verdier og ideer simpelthen er gode verdier og ideer, sier forskningsleder ved Det samfunnsvitenskaplige fakultet, Universitetet i Bergen, Terje Tvedt.

Han mener at bistanden har spilt en stor rolle for norske verdensbilder og selvoppfatninger i internasjonaliseringens tidsalder. Bistandens bud og bilder er derfor viktig nyere norsk idéhistorie.

- Ikke noe land i verden har de siste tiårene brukt så mye per hode på bistand som nordmenn, ikke bare gjennom statsbudsjetter, men også via store nasjonale innsamlingsaksjoner og frivillige organisasjoner, hevder Tvedt.

De gode menneskers prosjekt

Forskningslederen mener at et sentralt institusjonelt trekk ved bistandssystemet i Norge kan føres tilbake til tidlig 50-tall. De interne politiske stridighetene i Arbeiderpartiet bidrog til at utviklingshjelpen i Norge ble skilt fra den ordinære utenrikspolitikken på en spesiell måte. Bistandsfeltet ble i stor grad overlatt til de personene som partiledelsen oppfattet som radikale og brysomme i forsvarspolitikken, mens Halvard Lange, Einar Gerhardsen og Haakon Lie tok seg av de sentrale spørsmålene, som forholdet til NATO, Europa osv.

Bistandspolitikken har i lange perioder vært utformet utenfor den tradisjonelle utenrikspolitikkens logikk og mål. Tvedt mener at dette førte til at bistanden ble “de gode menneskenes” domene, på en annen måte enn hva tilfellet var i mange andre vestlige land.

- Det norske bistandssystemet ble derfor et system som i usedvanlig grad ble dominert av normative begreper og mål, og hvor ideelle handlingsbegrunnelser har vært nesten enerådende, hevder Tvedt. Forskningslederen viser til at noen sentrale normer i perioder er blitt oppfattet som så normale at de ikke trengte noen egentlig normativ begrunnelse. De uttrykte bare hva som var naturlig, universelt eller historiens mening.

Norske verdier universelle?

Tvedt, som selv har fartstid som bistandsarbeider for FN i Sudan, har gjennom flere år jobbet empirisk med temaet. Han har studert mye offentlig dokumenttekst, særlig i tilknytning til etableringen av et eget norsk bistandsdepartement på 80-tallet. Dessuten har han gjennomført studier av norske frivillige organisasjoners prosjekter og arbeid i flere utviklingsland, og gått igjennom mye arkivstoff i NORAD og Utenriksdepartementet.

- Arbeidet med Stortingsmelding nr. 36 på midten av 80-tallet mobiliserte hele Bistands-Norge, både forskere og bistandsarbeidere. Det interessante i et historisk lys, var at hele miljøet kjøpte meldingens grunnforutsetninger. Den skisserte rett og slett en utviklingsstrategi for alle utviklingsland, basert på hva som ble hevdet å være historiens lærdommer. Fremfor etiske og normative valg, viste en til lover for samfunnsutviklingen, hevder Tvedt.

- Det finnes mange eksempler som kan vise at Norge i perioder har hatt en utviklingspolitikk som baserer seg på en oppfatning av at de verdiene utviklingspolitikken fremmer, er universelle, mener han. Tvedt viser bl.a. til offentlige uttalelser fra ledende bistandspolitikere før det diplomatiske bruddet med Kenya.

- Det ble hevdet at Norge ikke drev politikk i Kenya, men bare kjempet for menneskerettighetene. Innenfor et slikt perspektiv kan en utnevne seg selv til global og nøytral dommer over rett og galt, og normalt og unormalt. Slik sett kan en se på det norske bistandsprosjektet som et dypt moralsk begrunnet prosjekt som eksporterer norsk normalitet, mener forskningslederen fra Bergen.

Tilslører uenighet

Terje Tvedt peker på at de frivillige organisasjonene har svært ulikt utgangspunkt for å drive utviklingsarbeid, og nevner Norsk folkehjelp, Norsk luthersk misjonssamband og Forbundet av 1948 som eksempler på dette.

- Likevel har det etablert seg en retorikk og en profesjonalitet rundt bistanden som gjør at disse skillelinjene blir vanskelige å få øye på. Organisasjonene har felles språk og begreper med stor meningstyngde, mener han. På overflaten synes det som om alle har felles mål, men går vi hver organisasjon nærmere inn på klingen, så ser vi at de på vesentlige felter kan ha svært ulike mål, forteller Tvedt. Han mener videre at bistandssektoren er så stor og omfattende at den er blitt en av de viktigste formidlerne av hvordan det er “der ute”, og at dette bistandsperspektivet filtrerer verden på en bestemt måte.