– Kunnskap om denne sammenhengen mellom estetikk og veibygging kan brukes av dagens veibyggere, sier professor Mari Hvattum ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

Hvattum har studert hvordan det moderne norske landskapet i økende grad har blitt tillagt estetisk verdi. Prosjektet er finansiert av Forskningsrådet.

– Vårt historiske og kritiske blikk er direkte relevant for dagens veibyggere. Underveis i vårt forskningsprosjekt har vi hatt et tett samarbeid med Vegvesenet. Vi har blant annet vært med å diskutere Vegvesenets estetiske retningslinjer, sier Hvattum.

Den vaagnende natursans

Hvattum forteller at de har gjort flere spennende oppdagelser om de tette forbindelsene mellom utbyggingen av nye veier, jernbaner og stier og utviklingen av et nytt estetisk syn på landskapet.

– Prosjektet har bestått av en gruppe forskere som tidligere har studert landskap og naturforståelse ut fra ulike faglige ståsteder som arkitektur, kunsthistorie, vitenskapshistorie og filosofi.

– Vi jobbet oss fram til at forholdet mellom veien og landskapssynet var et kjernepunkt i de store endringene i det norske landskapet siden 1700-tallet. 

– At det skjedde et skifte i synet på landskapet i Norge på 1800-tallet er godt kjent. Der det ville landskapet tidligere ble sett på som skremmende og stygt, blir det nå vakkert. Historikeren Ernst Sars beskriver dette som en «vaagnende Natursans», sier Hvattum. 

Kommunikasjonsevangeliet

Samtidig foregikk det en omfattende vei- og jernbanebygging. Det norske landskapet ble sterkt endret.

Moderniseringen av Norge fant sted ved hjelp av infrastruktur – en drivkraft som var så sterk at noen historikere har kalt det kommunikasjonsevangeliet.

– Både veibyggingen og endringen i naturforståelsen er kjent fra før, men sammenhengen mellom disse endringene er mindre studert. Vi har vært nysgjerrige på hvilken forbindelse det var mellom endringen av landskapssyn og byggingen av nye veier og jernbanelinjer.

– Hvordan har nye ferdselsårer påvirket den moderne landskapsforståelsen og hvordan har dette nye natursynet påvirket ferdselsårenes omforming av landskapet? spør Hvattum.

Ingeniører arbeidet kunstnerisk

Forbindelse var tett mellom ingeniører, arkitekter og kunstnere på 1800-tallet. De tok den samme grunnutdanningen og omgikk hverandre i kunstforeninger og salonger.

– De utviklet det vi kan kalle et felles blikk for landskapet, blant annet på den kongelige tegneskolen i Christiania, sier Hvattum.

– Flere av de som sto i spissen for å anlegge veier og jernbaner arbeidet også kunstnerisk. Et eksempel er Norges første jernbanedirektør Carl Abraham Pihl.

Ved siden av å være ansvarlig for å anlegge nye jernbanetraseer fra 1860-tallet, var han også en betydelig landskapsfotograf. En annen er ingeniøren Theodor Broch, som skrev Lærebog i Veibygningskunsten og var formann i Kunstforeningen.

Dette kan være med å forklare den viktigste oppdagelsen forskerne gjorde underveis: en svært omfattende og mangfoldig gjensidig påvirkning mellom vei- og jernbanebygging og det nye landskapssynet på 1800-tallet. 

Teknologi og estetikk hånd i hånd

– Det gikk opp for oss at det ikke bare er de nye ferdselsårene som omdefinerer landskapet. Det er like mye landskapet – eller nærmere bestemt den nye landskapsforståelsen på 1800-tallet – som påvirket planleggingen og byggingen av veier og jernbanelinjer.

– Vei- og jernbanebyggingen i det 19. og 20. århundret har ikke vært en isolert, teknokratisk øvelse, men en praksis midt i kulturen, sterkt påvirket av den «vaagnende Natursans», sier Hvattum. 

– Kunst og estetikk har vært en viktig del av kommunikasjonsrevolusjonen. Veiene ble viktige bærere av estetiske idealer. De nye veiene fikk også stor betydning i å åpne landskapet slik at det kunne ses og iscenesettes på nye måter.

– Rent økonomisk fikk flere mulighet til å reise og se sitt eget land. Men samtidig ble det å lære opp borgerne til å se på landskapet som vakkert oppfattet som et viktig folkeopplysningsprosjekt.

Enormt kildemateriale

Det har ikke manglet kilder som kan belegge forskernes resultater. Hvattum forteller om det svært omfattende materialet de har kommet over underveis i forskningsarbeidet.

– Vi har blitt overrasket over rikdommen på norsk kildemateriale. Jernbanemuseet sitter for eksempel på en enorm samling av landskapsfotografier. Det er også bevart en stor samling veifotografier etter den anerkjente fotografen Knut Knutsen.

– De viser at han var kunstnerisk interessert i veier. Det finnes også rikelig med skriftlige kilder, poengterer Hvattum.

Referanser:

Hvattum, Brenna, Elvebakk & Larsen: Routes, Roads and Landscapes, Ashgate 2011.

Høyum & Larsen: Views. Norway Seen from the Road 1733–2020, Press 2012.