Filosofen Arne Johan Vetlesen har i sin nyeste bok “Smerte” drøftet smertens vesen i alle dens avskygninger. Spennvidden er stor. Han kommer inn på hvordan samfunnet allment takler smerten som en ufravikelig del av menneskelivet, men også den ekstreme smertens plass, slik den opptrer i torturkammeret, innenfor voldskriminaliteten og som underholdning i reality-TV.

Videre behandles smertens mer eksistensielle karakter gjennom enkeltindividets møte med og håndtering av kronisk sykdom, angstanfall, sorg og depresjon.

Vetlesen understreker i boken grunnvilkårene ved tilværelsen som gjør oss alle så utsatte for smerte i en eller annen form. I stikkordsform kan disse beskrives gjennom termer som avhengighet, sårbarhet, dødelighet, relasjonenes skjørhet og den enkeltes eksistensielle ensomhet.

Privatisert smerte

Vi lever i en tid, påpeker Vetlesen, som mer og mer preges av at mange ulike former for lidelse, nød og nederlag ses på som selvforskyldt. Den enkelte blir sin egen ulykkes smed.

Som borgere i et samfunn med strømninger av forakt for svakhet og individets avmakt, ender man ofte opp med at mennesker blir overlatt til sin smerte og ulykke, om den da ikke beviselig er «uforskyldt» påført.

Hvis ikke bevisbyrden går i individets favør, er skammen over manglende livsmestring tilleggstraffen.

Smerte og fravær av alvor

Nok et moment Vetlesen bringer inn i boken er fraværet av alvor i vår kultur. Det gjør oss mindre dugelige til å håndtere både ytre og indre smerte. Vi er i en viss forstand blitt mindre livsdyktige. Med det mener han evnen til å gå til bunns i problemer - å ta alvor på alvor.

Det betyr ikke at humoren ville være fraværende om alvoret var større, tvert imot. Humoren er bare å finne i den andre enden av skalaen. Det kan virke paradoksalt, men manglende alvor gjør oss mindre egnet til å tåle smerte. Dette gjelder både i hvordan vi utholder smerten og hvordan vi aksepterer dens plass i våre liv.

Smerten ved valgtvangen

Individet bringes ut i et uføre av ufrihet gjennom tvangen til alltid å skulle velge, alltid velge rett, og alltid skulle forandre seg slik at nye og atter nye valg kan annullere tidligere valg.

Friheten til å velge blir slik et uføre som fører til utmattelse og selvtvang, snarere enn til utfoldelse av kreativitet og individualitet.

Konsekvensen av valgtvangen er at den enkelte driver rovdrift på seg selv. Dette er ikke bare skadelig for den det gjelder, men virker også inn på individets evne i neste omgang til å vise initiativ og omsorg overfor andre mennesker. Vetlesen påpeker at lidelser som utbrenthet, handlingslammelse, angst, depresjon og apati kan betraktes som utilsiktede konsekvenser av individets anerkjente frihet til selvrealisering.

Smerten ved konstant selvskaping

Alt er i forandring. Individets identitet er ikke lenger å forstå som noe uforanderlig og fast. Den kunnskap, erfaring og kompetanse du har ervervet kan neste dag være gått ut på dato. Å hvile på laurbærene er nytteløst.

Individet settes i en permanent tilstand av utilstrekkelighet som gjør at selvet brytes ned. Det at individet skal opprettholde illusjonen om at alt er mulig fører til personlig utmattelse.

Den enkeltes karakter forvitrer gjennom konstant overveielse og revurdering av tidligere og fremtidige valg. Arbeidslivets krav om fleksibilitet, mobilitet og tilpasningsevne fører til desorientering og etter hvert nedsmelting eller oppløsning av selvets intakthet og vitalitet.

Individet er deltaker i en uavbrutt eksamen. Det havner i en konstant jakt på egen rentabilitet, evne til å selge seg selv. Ikke bare overfor potensielle arbeidsgivere, men også som et generelt aktivum i alle de samfunnsmessige rom det beveger seg mellom.

Smerten, Sartre og eksistensialismen

Vetlesen hevder at Sartres eksistensfilosofi er i takt med gjeldende tidsånd: Å være menneske innebærer å kunne velge. Mennesket er i følge Sartre alene ansvarlig for alle valg det gjør og er ikke minst i stand til å velge bort gitte følelser om det oppleves som hensiktsmessig. For eksempel gjelder dette opplevelsen av smerte.

Denne troen på mennesket overmenneskelige natur er ikke et syn Vetlesen stiller seg bak. Han hevder på sin side at i de tilfeller en person er i stand til å gå ut og inn av sin egen følelsestilstand etter hva som måtte vurderes passende, så er det heller et varsel om at personen lever på siden av seg selv. Å være i sine følelsers vold er snarere et uttrykk for autentisitet.

Forslag til videre lesning:

Alford, C. Fred: What Evil Means to Us. Yale University Press. New Haven 1997. Andersson, Roy: Vår tids redsel for alvor. Spartacus Forlag, Oslo 2003.

Gran, Anne-Britt: Vår teatrale tid. Om iscenesatte identiteter, ekte merkevarer og varige mén. Essens-serien. Dinamo Forlag. Oslo 2004.

Habermas, Jürgen: Den menneskelige naturs fremtid. Damm Forlag. Oslo 2003.

Haugsgjerd, Svein: Lidelsens karakter i ny psykiatri. Pax Forlag. Oslo 1990.

Nortvedt, Finn & Per Nortvedt: Smerte- fenomen og forståelse. Gyldendal Akademisk. Oslo 2001.

Sartre, Jean-Paul: Being and Nothingness. Washington Square Press. New York 1956.

Scarry, Elaine: The Body in Pain. The Making and Unmaking of the World. Oxford University Press. Oxford 1985.

Skårderud, Finn: «Tapte ansikter»; i T. Wyller (red.): Det tragiske mennesket, s. 37-68. Oslo 2001.

Sontag, Susan: Regarding the Pain of Others. Penguin. London 2003.

Vetlesen, Arne Johan: Smerte. Essens-serien. Dinamo Forlag. Oslo 2004.

Vetlesen, Arne Johan & Per Nortvedt: Følelser og moral. Ad Notam Gyldendal. Oslo 1996.

Vetlesen, Arne Johan & Jan Olav Henriksen: Moralens sjanser i markedets tidsalder. Gyldendal Akademisk, Oslo 2003.

Vetlesen, Arne Johan: Menneskeverd og ondskap. Essays og artikler 1991-2002. Gyldendal Akademisk. Oslo 2003.

Wyller, Trygve (red.): Skam. Perspektiver på skam, ære og skamløshet i det moderne. Fagbokforlaget. Bergen 2001.