- Det å drive husdyrhold, eller holde kjæledyr, vil alltid innebære at man setter noen begrensninger på dyrs frihet. Vårt ansvar vil derfor være å legge til rette for at dyras behov blir ivaretatt på en best mulig måte, sier Bjarne Braastad som er professor i etologi ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB).

Dyrevelferd er et tema mange er opptatt av, og i vår kom for første gang en utredning om forskningsbehov innen dyrevelferd.

Rapporten er utarbeidet av en tverrfaglig gruppe av forskere i regi av Norges forskningsråd, og omfatter alle arter som på en eller annen måte er i kontakt med mennesker.

Det innebærer at alt fra tradisjonelle husdyr, oppdrettsarter, kjæledyr, forsøksdyr og også fangst og jakt på vill fugl og fisk er tatt med.

Norge ikke lenger best i klassen

- Dette er første gang man har foretatt en så omfattende utredning på dette, og vi som har vært med i arbeidet håper at den bidrar til at vi i Norge får mer kunnskap om hvordan vi kan forbedre dyrevelferden, sier Braastad.

- For vi trenger faktisk å forbedre dyrevelferden i Norge. Det er ikke lenger slik at vi er “best i klassen” i Europa for eksempel når det gjelder husdyrvelferd.

- EU, som har hatt et dårlig rykte blant annet etter at man for noen år siden avslørte brutal dyretransport, har gjort en betydelig innsats for å forbedre seg.

- Så dersom vi skal henge med i utviklingen er vi nødt til å gjøre en jobb, fortsetter Braastad.

Ikke nok å tro

- For å kunne gjøre nødvendige forbedringer, er vi nødt til å vite mer. En del kan man selvsagt tenke seg, for eksempel at tilgang på utearealer er positivt for husdyr.

- Men vi har et kjølig klima i Norge, og her til lands vi må derfor alltid ha et fullgodt innendørs alternativ. Nå er det vedtatt at løsdrift for storfe skal innføres i Norge over en periode på 15-20 år.

- Vi vet imidlertid at løsdrift heller ikke er problemfritt, og dette er et av feltene hvor vi trenger kunnskap.

Psykiske plager

- Prenatalt stress er et annet fagområde hvor det trengs mer grunnleggende forskning. Prenatalt stress omfatter ulike typer fysiske og psykiske plager hos drektige dyremødre, som kan føre til endringer i den hormonelle utviklingen av avkommet.

- Det vil igjen kunne føre til lavere stressterskel og atferdsproblemer blant dyra, både husdyr og oppdrettsfisk. Dersom dyr utsettes for mye stress før fødselen, vil det føre til økt dødelighet.

- Høyt stress etter fødsel kan føre til dårligere immunforsvar. Alt dette er negativt med hensyn til dyras velferd, samtidig medfører det økte utgifter og tap for produsentene, sier Braastad.

Kjæledyr og oppdrettsarter

Vi forbinder gjerne dyrevelferd med tradisjonelle husdyr, men i rapporten er både oppdrettsfisk og kjæledyr viet oppmerksomhet.

- Oppdrett av fisk utgjør i dag en stor del av husdyrholdet, og vi har ikke kommet langt nok når det gjelder fiskevelferd. Akvakultur er som kjent en ny næring og det er kanskje noe av grunnen til at vi vet for lite om hvilke betingelser som gir god velferd.

- Man har også trodd at fisk er uten emosjoner, noe som viser seg å være feil, fortsetter Braastad.

Mager kunnskap om kjæledyr

Mens fisk er blitt oppfattet som følelsesløs, blir kjæledyr gjerne tillagt menneskelige egenskaper og er gjenstand for omfattende oppmerksomhet fra eieren.

- Det å ha kjæledyr betyr at vi som eiere har ansvar for dyrets velferd, men også her kan kunnskapen i blant være mager.

- Atferdsproblemer og aggresjon blant hunder kan for eksempel reflektere velferdsproblemer, og hvor går grensen når det gjelder avansert kirurgi og livsforlengende medisinering av kjæledyr, spør Braastad.

Samfunnsansvar

I rapporten vises det til at god dyrevelferd til syvende og sist er et spørsmål om etikk. Sentrale spørsmål er om dyr skal kunne ha krav til livskvalitet, og hvis ja, hva som kan betraktes som god nok livskvalitet.

Det siste relaterer til det viktige spørsmålet om hvordan dyrs interesser veies mot menneskers interesser. Det er viktig at ikke dyreetikken reduseres for eksempel til et spørsmål om forbrukerpreferanser eller markedsføring, men at dette bør være et samfunnsansvar.

Hvorvidt forskning innen dyrevelferd resulterer i reell forbedring av dyrevelferden avhenger i siste instans av hvordan dyrevelferd oppfattes og håndteres av ulike aktører i samfunnet.