Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norsk Utenrikspolitisk Institutt - les mer.

TETTE BÅND: Kinas president Xi Jinping møter kong Salman bin Abdulaziz av Saudi-Arabia. Deres to respektive land har blitt gjensidig avhengig av hverandre på grunn av Kinas oljeimport. Her er de to statsoverhodene avbildet sammen i 2016 mens de utfører en tradisjonell dans som del av velkomstseremonien for Xi Jinping i Riyadh.
TETTE BÅND: Kinas president Xi Jinping møter kong Salman bin Abdulaziz av Saudi-Arabia. Deres to respektive land har blitt gjensidig avhengig av hverandre på grunn av Kinas oljeimport. Her er de to statsoverhodene avbildet sammen i 2016 mens de utfører en tradisjonell dans som del av velkomstseremonien for Xi Jinping i Riyadh.

Hva vil Kina egentlig i Midtøsten?

– Midtøsten er viktig for Kina fordi Kina får nesten halvparten av oljen sin fra regionen, særlig fra Saudi-Arabia, sier forskeren Henrik S. Hiim.

Publisert

Hiim er en av to norske forskere som nylig har analysert Kinas strategi i regionen.

– Selv om de prøver å få flere kilder klarer ikke Kina seg uten Midtøsten, på grunn av sitt store energibehov. Og vice versa: Kina er viktig for Midtøsten fordi landet er en stor energikunde, sier seniorforsker Henrik S. Hiim ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).

Mot dette bakteppet har han og medforfatter Stig Stenslie, professor ved Etterretningshøgskolen, analysert Kinas strategi i regionen.

De publiserte sin analyse i det vitenskapelige tidsskriftet Survival i november 2019. Her skriver de at også Kinas rolle som investor gjør landet og regionen gjensidig avhengige av hverandre.

– Kina er største investor i flere av landene i regionen. Investeringene kommer sannsynligvis til å vokse framover på grunn av Silkevei-initiativet, sier Hiim.

Den nye silkeveien fra Kina til Europa skal bestå av høyhastighetsjernbane, motorveier og annen infrastruktur som kobler sammen øst og vest.

Kina holder lav profil i Midtøsten

Mens USAs Midtøsten-politikk og fotavtrykk i regionen har vært gjenstand for debatt i flere tiår, hører man mindre om Kina og Midtøsten her hjemme.

– I regionen er de nok opptatt av Kina, men kineserne er gode til å holde en lav profil, i motsetning til USA og Russland, som begge er direkte engasjert i militære konflikter i regionen. Også politisk er det mange prosesser gående, men som Kina ikke er spesielt involvert i. Ta Israel- Palestina-konflikten, Kina blander seg ikke i den. De har en politikk, men ingen hører særlig om den, sier Hiim.

Og akkurat sånn mener NUPI-forskeren at kineserne liker å ha det: La de andre ta grovarbeidet, slik at kineserne kan konsentrere seg om det som er best for seg selv.

Han forklarer at kineserne selvsagt har stor interesse i å holde regionen stabil, faktisk mer enn USA har. For eksempel kan problemer knyttet til sjøforbindelsene i Midtøsten, særlig i Hormuzstredet, som forbinder Persia- og Omanbukta, og Bab el-Mandeb, som forbinder Rødehavet med Adenbukta og Indiahavet, ramme kinesisk handel og oljeimport hardt.

En forsiktig drage

– Én del av Kinas strategi er å opprettholde et godt forhold til alle parter i regionen. Så langt har de klart det veldig godt. De har greid kunststykket å ha et godt forhold til Iran, Saudi-Arabia og Israel – og de er ikke så gode venner, sier Hiim.

Kina har også holdt en lav diplomatisk profil i konflikter i Midtøsten. Kina forsøker så langt det lar seg gjøre å unngå å direkte utfordre USAs posisjon i regionen, viser analysen fra forskerne.

– Irakkrigen er et eksempel. Da stemte Kina avstående i stedet for å støtte USAs ønske om intervensjon i sikkerhetsrådet, men de motsatte seg heller ikke invasjonen med særlig styrke.

Han forklarer at analysen viser at Kina ikke ønsker noen stor militær rolle i regionen. Kinas marine er i ferd med å etablere et sterkere nærvær, men det er lite som tyder på at Kina ønsker et stort militært fotavtrykk på bakken eller å inngå allianser

Hiim mener de ønsker å holde seg over horisonten og til sjøs. Det sender mye svakere provokative signaler, enn for eksempel amerikanerne har gjort. I den grad Kina ønsker å bruke maktmidler, foretrekker de økonomiske.

– Det er ikke så lett å se hvordan de aktivt gjør det, men man kan se at stadig flere land danser litt mer etter Beijings pipe, fordi de vil beskytte handel og videre investeringer fra kinesisk hold, sier Hiim.

Kinas realisme versus USAs idealisme

I artikkelen omtaler forskerne Kinas strategi i Midtøsten som realisme. Det står i sterk motsats til strategien fra vest.

– Amerikansk Midtøsten-politikk har iallfall tidligere hatt et solid innslag av ideologi, basert på et nært forhold til Israel og spredning av demokrati og liberale verdier, sier forskeren.

Hiim forklarer at kineserne på sin side har hatt en nyttemaksimerende orientert politikk, fokusert på et begrenset antall interesser, og at politikken ikke har hatt noen ideologisk eller verdibasert forankring.

– Du kan jo kalle det kaldblodig, men de har altså nasjonale interesser for øyet. De blåser egentlig i hva slags type regime de forholder seg til, i motsetning til amerikanerne, sier han.

– Glade for USAs feilgrep

– En fremstående kinesisk akademiker sa nylig at det er to feil Kina kan gjøre i sin videre vekst. Den ene er å gå inn i en ny kulturrevolusjon. Den andre er å engasjere seg militært i steder uten strategisk verdi, forteller Hiim.

Steder uten strategisk verdi er her en henvisning særlig til Afghanistan-konfliktene, hvor amerikanerne har gjort store feilgrep som har hatt store kostnader.

– Men kineserne er jo glade for de feilgrepene, for det har i snart to tiår bidratt til å holde amerikanernes oppmerksomhet borte fra Øst-Asia. I tillegg har det gjort at amerikansk forsvars- og sikkerhetspolitikk har handlet om opprørsbekjempelse og ikke konkurransen med Kina. Amerikanerne forsøker å snu det nå, men de kom sent ut av startblokka, og det er kineserne dem evig takknemlig for, sier Hiim.

Referanse:

Henrik Stålhane Hiim og Stig Stenslie: China’s Realism in the Middle East, Survival: Global Politics and Strategy, desember 2019- januar 2020 (Sammendrag)