Hvordan vil politikk, spenninger og maktkamp i verden bli etter det grønne skiftet?

At allianser og fiendebilder er uløselig knyttet til geografisk beliggenhet og tilgang til naturresurser – som olje – er hevet over enhver tvil. Geopolitikken – kampen om makt og konkurranse knyttet til naturressurser – kommer til syne i konflikter som Irak-krigene og konfliktene mellom Russland og Ukraina.

Etter hvert som nye og renere kilder til energi både blir mer tilgjengelige og etterspurte, har analyser av hvilke konsekvenser det grønne skiftet kan ha for geopolitikken blitt en populær øvelse blant forskere.

Men én ting er sikkert, ifølge NUPI-forsker Indra Øverland: Det blir for lettvint å lire av seg gamle historier fra oljealderen når analytikere skal forklare hvordan overgangen til stadig mer fornybar energi vil påvirke geopolitikken.

– Stemmer ikke lenger

I en vitenskapelig artikkel publisert i tidsskriftet Energy Research and Social Science, har Øverland, som er leder for NUPIs Senter for energiforskning, sett nærmere på det han kaller fire myter om «den fornybare energis geopolitikk».

Som myter flest når de blir satt under lupen, ender også disse med å bli knust, helt eller delvis.

– Problemet er at gamle historier om fossile energikilder blir tredd ned over hodet på de fornybare. Det er en enkel måte å gjøre det på, men disse historiene stemmer altså ikke lenger, sier Øverland, og slår fast:

– Det er veldig mange argumenter for at geopolitikken rundt fornybar energi blir helt annerledes enn geopolitikken rundt olje og gass.

Fornybare ressurser er jevnere fordelt

– Et utgangspunkt for mange av analysene om dette, er at enkelte land kommer til å ha mye av de nye ressursene, og at disse landene kommer til å bli veldig mektige.

Men utgangspunktet er feil, ifølge Øverland:

– Olje og gass er konsentrert i et mindretall av landene i verden, men fornybare energikilder er i sum mye jevnere fordelt. Alle land har en del sol, en del vind og en del vannkraft. Noen har mer enn andre, men forskjellene er ikke så store som med olje og gass. Det betyr at konkurransegrunnlaget blir helt annerledes, forklarer NUPI-forskeren.

Myte 1: Konkurranse om kritiske materialer

Den første påstanden Øverland mener kommer til kort, er at konkurranse om kritiske materialer som trengs for å utnytte fornybar energi, øker risikoen for geopolitisk rivalisering.

For å kunne bruke en del av de fornybare ressursene på kloden, trengs såkalte kritiske materialer. Neodym, som brukes i magneter til vindturbiner, er et eksempel.

Mange frykter at disse materialene vil bli avgjørende i fremtidig rivalisering mellom land. Øverland er mer optimistisk.

– For det første er mange av disse materialene ikke så sjeldne som man skulle tro. Det samme var for øvrig tilfelle for oljen. De såkalte «peak-oil»-entusiastene, som trodde på en oljetopp, hadde for eksempel ikke regnet med skiferoljen, som ble mer tilgjengelig med ny teknologi. Ny teknologi kommer hele tiden, og endrer behovet for kritiske materialer. I tillegg kan flere av de kritiske materialene – litium og kobolt, for eksempel – resirkuleres, forklarer forskeren.

Myte 2: Nye ressursforbannelser

Den andre myten Øverland analyserer, er at ressursforbannelsen vi kjenner fra oljealderen vil gjenoppstå i noen land som er rike på fornybare ressurser.

Ressursforbannelsen har gjort seg gjeldende i en rekke land som har blitt avhengige av råvarene sine. Det viste seg nemlig at landene som var rike på naturressurser i snitt hadde lavere økonomisk vekst enn stater uten samme naturrikdom.

I tillegg slet de med en rekke andre problemer som korrupsjon og intern konflikt. Men Øverland sier at heller ikke dette er så relevant for fornybar energi:

– Den industrielle og økonomiske aktiviteten knyttet til fornybar energi er helt annerledes enn for olje og gass. Sistnevnte blir nesten som en bankkonto – en lettvint kilde til penger. Fornybar energi er annerledes og likner mer på jordbruk. Du høster noe fra naturen, som er billig, men du må høste bredt og ha masse aktivitet mange steder som sysselsetter befolkningen. Det er ikke så lett å løsrive fra samfunnet som olje- og gassproduksjon er. Landene blir primært selvforsynt, men kan også lettere samarbeide med andre, særlig naboland.

Myte 3: Elektrisitetsbrudd som geopolitisk våpen

At det å koble ut elektrisitetsforsyningen kan brukes som geopolitisk våpen mellom land, er selvsagt en mulighet, men er et våpen som er blitt brukt i svært liten grad, ifølge Øverland.

Han mener bekymringen for at dette vil bli en betydelig utfordring i fremtiden er overdrevet. I motsetning til olje og gass, kontrolleres ikke de fornybare ressursene – som sol- og vindkraft – av noen få land. I det store og hele vil internasjonal handel med sol- og vindkraft i fremtiden innebære mer symmetriske forhold mellom energiproduserende og -forbrukende stater enn det som har vært tilfellet til nå, mener NUPI-forskeren.

– Dermed blir risikoen mindre for at et land kutter av strømforsyningen til et annet land. Det er klart noen land vil ha fordeler. Nord-Afrika har for eksempel mye plass og sol, og kan dermed bygge store solcelleparker og eksportere solenergi til EU. Men skulle Libya finne på å skru av energistrømmen fordi de er sure på Europa, skal ikke det skje mange ganger før EU henter energien fra andre steder, inkludert solskinn på eget territorium. Kunden er bare kunde så lenge leverandøren er pålitelig. I praksis er kunden en potensiell konkurrent for leverandøren, og da behandler man nok kunden ganske pent, sier Øverland.

– Det høres jo ut som en mer fredelig verden?

– Ja, det blir det på sikt. Men overgangen kan bli svært turbulent og kan vare i flere tiår.

Myte 4: Mer fornybar energi = større cyberrisiko

Mange er bekymret for at økt bruk av fornybar energi gjør det lettere for terrorister og andre med onde hensikter å forstyrre energinett og -tilførsel gjennom cyberangrep.

– Denne frykten er overdrevet. Cybersikkerhet er selvsagt en viktig bekymring, men det har ikke noe spesielt å gjøre med fornybar energi eller elektrisitet. I noen tilfeller kan fornybar energi være en fordel fordi energien vil være mer desentralisert, forklarer Øverland.

For de tre første mytene, er det kritikkverdig at de nettopp er tatt fra olje- og gass-scenarioer og overført til å gjelde fornybar energi, uten å ta hensyn til at det er fundamentale forskjeller, ifølge NUPI-forskeren:

– Jeg ser to mulige grunner til at folk gjør dette: Én er at de trenger noe interessant å si for å underholde publikum og markedsføre seg selv. En annen er kanskje at de er late. Maktkamp er spennende, og da er det kjekt å kunne fortelle en historie om veldig sterke geopolitiske spenninger. Det finnes faktisk mer dramatiske ting en kan si om dette, som at verden kan endre seg helt, men det må man tenke hardt for å komme frem til. Gamle og velkjente historier er både lettere å fortelle og lettere å forstå for den som hører på.

Referanse:

Indra Overland: The geopolitics of renewable energy: Debunking four emerging myths. Energy Research & Social Science (2019) https://doi.org/10.1016/j.erss.2018.10.018

Artikkelen er produsert og finansiert av NUPI

Norsk Utenrikspolitisk Institutt er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt?

Slik kan Norge få mer innflytelse i EU

Forsker: Vi bør ikke ta Norges sikkerhet for gitt

Vender Russland ryggen til Vesten?