Perucetus colossus levde antagelig i grunne kystområder for 39 millioner år siden og kan ha vært på tyngde med en blåhval.(Illustrasjon: Alberto Gennari)
Utdødd hvalart tar opp kampen om å være tidenes tyngste dyr
En hval med et massivt skjelett er oppdaget i Peru.
Fossiler etter en gigantisk og merkelig hval er oppdaget i Peru.
Den utdødde hvalen levde for 39 millioner år siden og kan konkurrere med blåhvalen om å være tidenes tyngste dyr. Det melder forskere i en ny studie i tidsskriftet Nature.
Hvalen var ikke like lang som en blåhval, men den hadde et massivt og tett skjellet.
– Det var veldig ulikt noen ting jeg hadde sett før, sier Alberto Collareta, som har deltatt i studien, til The Guardian.
Skjelettet var to til tre ganger tyngre enn skjelettet til blåhvaler.
Arten har fått navnet Perucetus colossus etter landet den ble oppdaget i og dens størrelse.
En knokkel som er på vei til Museo de Historia Natural ved Universidad Nacional Mayor San Marcos i Lima.(Foto: Giovanni Bianucci)
Stor og tung
Dyret kan minne om en forvokst sjøku.
Forskerne tror den levde i ganske grunne kystområder og at den ikke var noen jeger. Basert på skjelettet hadde den antagelig en tykk, tønneformet kropp, skriver The New York Times.
Utviklingen startet for rundt 50 millioner år siden. Basilosaurider var de første hvalene som var utbredt i havet og hadde gjort overgangen til vann komplett. De fartet ikke lenger opp på land, ifølge Britannica. Likevel hadde de fortsatt små bakbein som stakk ut fra kroppen.
Perucetus colossus er et tidligere ukjent medlem av denne familien. Dagens grupper av hvaler utviklet seg senere.
Opptil flere hundre tonn
Forskergruppen bak den nye studien har beregnet at Perucetus colossus var omtrent 20 meter lang og at den veide mellom 85 og 340 tonn.
Til sammenligning blir blåhvaler rundt 30 meter lange og kan veie opptil 190 tonn.
Hvis Perucetus hadde en masse som var i det midtre eller øvre sjiktet, betyr det at den var like tung eller tyngre enn en blåhval. Blåhvalen regnes som det største dyret som har levd noen gang.
Perucetus colossus var cirka 20 meter. Her er den sammenlignet med en blåhval, et menneske og en mindre slektning.(Illustrasjon: Florent Goussard, Trustees of the Natural History Museum, Marco Merella.
Ryggvirvler og ribbein
Annonse
Fossiler etter dyret ble funnet i Ica-ørkenen i Peru for 13 år siden av paleontolog Mario Urbina.
Forskergruppa var først usikker på om det var fossiler de hadde funnet. Beina var store og klumpete og så ut som stein.
Det tok flere år å hente ut fossilene.
Forskerne har ikke funnet hele skjelettet. 13 ryggvirvler, fire ribbein og en del av bekkenet til dyret er avdekket.
Noen eksperter mener det trengs mer materiale for å estimere tyngden til dyret.
– Eksemplaret mangler den øverste halvdelen av skjelettet, og derfor mangler vi et fullstendig bilde av denne artens hele størrelse, som er en kjerneutfordring for å anslå vekten, sier Nicholas Pyenson til National Geographic.
Han er hvalforsker ved Smithsonian National Museum of Natural History og har ikke deltatt i studien.
Han synes det øvre tyngde-estimatet virker utrolig og at det nedre også er spektakulært stort.
Knoklene markert i rødt ble funnet.(Foto: Giovanni Bianucci)
Mye kompakt bein
Andre synes forskerne har lagt fram et godt anslag over størrelsen.
Hans Thewissen, som er ekspert på hvalers evolusjon, sier til The New York Times at han synes beregningen er rimelig.
– Jeg er enig i begeistringen rundt vekten, sier han.
Annonse
I en kommentarartikkel i Nature skriver Thewissen og David A. Waugh at knoklene som er funnet, er svært uvanlige.
Knokler har et hardt ytre med kompakt bein og gjerne et mer svampaktig bein inni. Hvor tykt det ytre laget er, varierer med hva dyret trenger, skriver Thewissen og Waugh.
Flodhester har mye tungt og kompakt bein, så de kan gå i dypt vann. Tunge skjelett med mye kompakt bein er også vanlig blant marine pattedyr som beveger seg sakte i vannet, som sjøkuer og grønlandshval, skriver forskerne.
Perucetus colossus har svært tungt skjelett som for det meste eller fullt ut består av kompakt bein, forklarer Thewissen og Waugh. Dette tyder på at dyret ikke var noen rask jeger.
For ikke å bli altfor tungt i vannet, hadde dyret antagelig også mye fett og muskler som gjør det lettere å flyte opp.
Åtseleter?
Siden forskerne ikke har funnet hodeskallen til hvalen, er det vanskelig å vite hva den levde av.
Forskerne tror hvalen svømte sakte i kystområder og at den spiste mat fra havbunnen. Et forslag er at den var åtseleter og spiste kadavre.
Andre forslag er at den kan ha spist sjøgress, men det finnes ikke andre hvaler som bare spiser planter. Kanskje spiste den smådyr på bunnen, som skjell og krepsdyr.
Studien viser at hvaler tok mange former og at det fremdeles er mer igjen å lære.
– Det er tydelig fra denne oppdagelsen at det er så mange andre måter å være en hval på som vi ennå ikke har oppdaget, sier Nicholas Pyenson til The New York Times.
