Hval eller oter? Svaret er hval. De primitive urhvalene hadde fire bein og mange oteraktige trekk før de ble fullblods vanndyr. (Illustrasjon: Alberto Gennari)
Hval eller oter? Svaret er hval. De primitive urhvalene hadde fire bein og mange oteraktige trekk før de ble fullblods vanndyr. (Illustrasjon: Alberto Gennari)

Forskere finner forhistorisk hval som hadde fire bein og så ut som en oter

Funnet gir ny innsikt i hvalenes evolusjonshistorie.

Publisert

Fire bein, hale og et oteraktig utseende.

Slik så mange av de forhistoriske urhvalene ut, forfedrene til de moderne hvalene.

Nå har paleontologer gravd fram et veldig sjeldent eksemplar av urhvalen peregocetus, som er en helt ny slekt og art, ut fra 42,6 millioner år gamle jordlag i Peru.

Funnet er nettopp presentert tidsskriftet i Current Biology, og det er oppsiktsvekkende av flere årsaker.

Men la oss stoppe opp litt. For hvorfor ligner stamfaren til blåhvalen, spekkhoggeren og delfinen på en gigantisk oter?

Hvaler stammer fra hovdyr

Hvalens opprinnelse begynner for mer enn 50 millioner år siden i det forhistoriske Tethyshavet, der India og Pakistan ligger i dag.

Den gangen, under den geologiske epoken vi kjenner som Eocen, så kloden noe annerledes ut, og kontinentene var, som du kanskje vet, klumpet litt mer sammen.

Hvalene var også veldig annerledes fra de moderne hvalene vi kjenner i dag, de som så dagens lys for omkring 35 millioner år siden.

Faktisk var urhvalene en slags hovdyr.

I dag er hvaler fortsatt i samme pattedyrorden som for eksempel kameler, antiloper og elger.

Urhvalen var en type amfibisk dyr som levde både på land og i vann. Som otere i dag. (Illustrasjon: Alberto Gennari)
Urhvalen var en type amfibisk dyr som levde både på land og i vann. Som otere i dag. (Illustrasjon: Alberto Gennari)

Urhvalen begynte imidlertid å skille seg fra mange av de andre hovdyrene for 50 millioner år siden, da levde delvis på land og delvis i vann – akkurat som krokodiller eller seler i dag.

Derfor begynte urhvalene å ta form som om en slags kjempeotere, mens de langsomt utviklet en sterkere hale, noe som er mer effektivt når man skal svømme.

Urhvalens utvikling skyldtes at det hadde oppstått et tomrom i havet, som hvalene kunne fylle, etter overgangen fra krittid til tertiærtid for 65 millioner år siden.

Kritt-tertier-grensen, som den kalles, markerer en av de største masseutryddelsene i jordens historie. Det var blant annet i denne perioden dinosaurene ble utryddet.

Første funn i stillehavsområdet

Tilbake til det oppsiktsvekkende funnet.

Det nye fossilet kaster ifølge forskerne lys over flere dimensjoner av hvalenes historie.

At man har gravd ut skjelettet fra den forhistoriske peregocetushvalen i nettopp Peru, er ganske utrolig.

Man har aldri funnet en hval på et så primitivt utviklingsstadium og så langt unna Tethyshavet, der urhvalene utviklet seg fra, poengterer forskerne som står bak oppdagelsen.

– Det er det første helt klare funnet av et skjelett fra en firbeint hval som er funnet i stillehavsområdet, kanskje det eldste i Amerika, og det mest komplette utenfor India og Pakistan, sier en av forskerne, Olivier Lambert fra Royal Belgian Institute of Natural Sciences, i en pressemelding.

Hvalforsker Mette Elstrup Steeman fra Museum Sønderjyllands Naturhistoriske Afdeling bekrefter at funnet er spektakulært.

– Dette dyret er mer opprinnelig enn noen av det man tidligere har funnet på det amerikanske kontinentet, og så er det funnet på stillehavssiden, sier hun.

I denne videoen forklarer en av forskerne bak funnet av urhvalen hvordan de har gravd den ut, og hva funnet betyr for kunnskapen om forhistoriske hvaler. (Video: Cell Press)

Tegn på tidligere utvandring

Funnet gir altså et helt nytt innblikk i hvordan og når hvalene begynte å spre seg fra det som i dag er India og Pakistan.

– Det tyder på at det har vært en utvandring tidligere enn man hadde regnet med, forteller Steeman, som har skrevet doktorgradsavhandling om utdøde hvaler.

Tidligere har forskere bare funnet skjeletter fra georgiacetushvalen, som utviklingsmessig er noe nærmere de moderne hvalene, på de amerikanske kontinentene, påpeker Steeman.

Peregocetus har vært firbeint og et amfibiedyr, mens de hvalene man tidligere har funnet her, har vært mer rendyrkede vanndyr. Georgiacetus har kanskje bare kommet på land for å føde unger, utdyper Steeman.

Støtter kjent teori

Det er oppsiktsvekkende at en urhval kunne krysse Atlanterhavet så tidlig.

– Hvalen har både brukt bein og hale til å svømme med. Det er spennende at denne tidlige formen er på god vei til å bruke halen til framdrift. Det er først de siste urhvalene som mister bakbeina og bare svømmer med halen, forklarer Steeman.

Ifølge forskerne som står bak studien, støtter funnene opp under en tidligere teori: Urhvalene kan ha reist fra Vest-Afrika til Sør-Amerika, for en rute over det nordlige Atlanterhavet ville ha vært for hard.

Rett over til Sør-Amerika er det en havstrøm, og kontinentene lå mye nærmere enn i dag.

De svarte pilene viser hvordan forskerne mener hvalene har spredt seg. De starter ved Tethyshavet for 47,5 millioner år siden. De svømmer rundt Vest-Afrika og krysser Atlanterhavet. Deretter sprer de seg mot Nord- og Sør-Amerika. (Lambert et al.: «An amphibious whale from the middle Eocene of Peru reveals early South Pacific dispersal of quadrupedal cetaceans)
De svarte pilene viser hvordan forskerne mener hvalene har spredt seg. De starter ved Tethyshavet for 47,5 millioner år siden. De svømmer rundt Vest-Afrika og krysser Atlanterhavet. Deretter sprer de seg mot Nord- og Sør-Amerika. (Lambert et al.: «An amphibious whale from the middle Eocene of Peru reveals early South Pacific dispersal of quadrupedal cetaceans)

Det nye funnet er altså brikke i et enormt puslespill om et enormt dyr.

Nå vil forskerne fortsette utgravingsarbeidet i Peru, der de håper å kunne finne flere fossiler som kan hjelpe dem med å skrive hvalenes historie.

Referanse:

O. Lambert mfl: «An Amphibious Whale from the Middle Eocene of Peru Reveals Early South Pacific Dispersal of Quadrupedal Cetaceans». Current Biology (2019). DOI: http://dx.doi.org/10.1016/j.cub. 2019.02.050

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.