Ikke alle katter trives sammen med mennesker og vil heller leve ute i naturen. Men hvordan kan vi sørge for at de også får et godt liv? (Illustrasjonsfoto: Plyushkin / Shutterstock / NTB scanpix)
Derfor hjelper det ikke å fjerne hjemløse katter
Den beste måten å holde antall eierløse katter på et lavt nivå i et område, er å beholde en del av de eierløse kattene som allerede er der. Men ikke alle er enig i metoden.
NMBU -Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
– Hvis et område bare blir tømt for eierløse katter, vil nye etablere seg i området, og det vil være umulig å bli kvitt problemet.
Uttalelsen kommer fra professor Bjarne Braastad ved NMBU, som har sett dette skje gang på gang.
Fjerning av hjemløse katter har bare en midlertidig effekt. Ett år eller to seinere er det fullt opp av katter igjen. Så blir det samme aksjonen på nytt og på nytt. Ifølge Braastad gjelder det å jobbe langsiktig. Ikke bare fange katter og så ikke gjøre noe de neste årene, for så å ta en ny runde.
– Området vil jo aldri forbli tomt for eierløse katter. Nye katter på flyttefot tenker at «her er det jo ingen katter, så her kan jeg være», sier Braastad.
Ikke alle katter liker mennesker
- Mange kattepensjonater er bra, men det beste er nok om katten får være hjemme med tilsyn i ferien, sier professor Bjarne Braastad ved NMBU. (Foto: privat)
Det beste for pus er å ha et hjem den trives i, men ikke alle er så heldige. For de eierløse kattene frister en utfordrende tilværelse i smug og bakgårder, i evig jakt på mat og ly. De er enten bortkomne eller uønskede eide katter eller unger av eierløse katter.
Ifølge Braastad beregner Dyrebeskyttelsen Norge med at det er mellom 50 000 og 100 000 eierløse katter i Norge, men det er gjetning.
Ikke alle katter vil ha et hjem, og ikke alle katter egner seg til å bo i et hjem.
– Hvis katten er godt voksen og vill av natur, og det er lite håp om at den skal klare å bli sosialisert og trygg på mennesker, så bør den få leve fritt ute, mener Braastad.
Han er sterk tilhenger av å gi de kattene som passer til det muligheten til å leve et godt liv ute som eierløse. Metoden som brukes for å få til dette heter TNR: trap, neuter, return (fange, kastrere, returnere), og er et omsorgsprogram for eierløse katter.
Metoden går ut på at de hjemløse kattene fanges inn, blir veterinærsjekket, får ormekur og annen nødvendig behandling.
Noen katter er så syke eller skadde at avliving er eneste løsning. Kattene blir kastrert og vurdert om de passer til omplassering eller ikke. Noen katter egner seg til omplassering umiddelbart, mens andre må ha et opphold på omplasseringsinstitusjoner hvor de håndteres godt slik at de blir tamme.
Resten som ikke egner seg til å bo sammen med mennesker settes ut igjen der de ble fanget.
– Det må holdes tilsyn med de kattene som settes ut. De må ha mat og gjerne tak over hodet i form av skur de kan trekke inn i, presiserer Braastad.
Dette omsorgsprogrammet er internasjonalt anerkjent, men lite brukt i Norge.
Annonse
Skal tiltaket bli en suksess, må metoden brukes på ideelt sett halvparten av de hjemløse kattene i et større område. Det er ikke nok å ha et lite prosjekt her og der. Myndighetene, Mattilsynet, veterinærer og en eller flere omplasseringsinstitusjoner må være med, og lokalbefolkningen må bidra med opplysninger om hvor kattene finnes.
I tillegg til at utplasserte katter får leve det livet de vil leve, er denne metoden et verktøy for å holde kattebestanden nede.
Den store fordelen er at området får en bestand av stedbundne, kastrerte og ID-merkede katter som ikke produserer nye eierløse katter. Kastrerte katter er mer territoriale, og de holder større avstand til hverandre. Det fører til færre katter på ett sted.
– Katter er veldig stedbundne. Derfor er det viktig å sette ut katten akkurat der den ble fanget og ikke to kilometer unna. Den må være i sitt vante miljø, og det vil være naturlig å holde seg i det miljøet, spesielt hvis den får mat på matstasjonen hver dag, sier Braastad.
Ukastrerte hannkatter er ikke territoriale, og det er ikke noe poeng for dem å forsvare arealet de ferdes i. De bare sjekker om det er noen brunstige hunner der. Er det ikke det, så går de videre uten å ha laget enda flere eierløse kattunger.
I tillegg til å møte kastrerte kattedamer får fremmede katter også en kjølig velkomst, for selv om kattene er kastrerte kan de være ganske ivrige på å forsvare reviret sitt.
Nyere forskning fra rundt i verden viser at TNR-metoden er effektiv. Over noen år vil bestanden av eierløse katter reduseres med mellom 22 og 76 prosent.
– Det kan hende løsninger med pleide kattekolonier etter TNR-metoden kan fungere godt i enkelttilfeller, men vi tror ikke det kan være hovedmetoden for å håndtere problemstillingen. Det er mange ulike synspunkter her, og vi er i dialog med dyrevernorganisasjonene og våre egne inspektører for å jobbe frem gode løsninger, sier Torunn Knævelsrud, seksjonssjef for dyrevelferd i Mattilsynet.
Hun er klar på at kattene som settes ut igjen, må følges opp slik at de får nok mat og nødvendig veterinærbehandling.
– Noen steder ser det ut til at en slik løsning kan fungere. Men det krever oppfølging fra ansvarsbevisste folk over tid. Dersom det er mye sykdom i en kattekoloni, kan det hende det beste for kattebestanden totalt sett er avlivning av de syke kattene, sier Knævelsrud.
Dyrevelferdsloven slår fast at alle dyr må være egnet for dyreholdet de skal leve i, og de må kunne tilpasse seg på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte
– Det innebærer blant annet at katten må kunne bli tam nok til at den kan leve sammen med mennesker uten å bli særlig stresset av det. Den må også akseptere nødvendig stell, for eksempel pelsstell, ormebehandling og veterinærtilsyn, sier Knævelsrud.
Knævelsrud tror derfor en katt som ikke kan bli sosialisert på mennesker, ikke får noe godt liv i et vanlig hjem. Derfor blir det vanskelig å unngå at en slik katt blir hjemløs igjen.
– Den må antakelig holdes strengt innendørs for at den ikke skal stikke av, sier hun.
Knævelsrud tror avlivning er det beste for en del usosialiserte katter. Hvert enkelt individ må vurderes, og alder og helsetilstand må også tas i betraktning.
– Vi må huske at det er svært mange hjemløse katter som trenger hjelp og oppfølging. Da tror vi det beste er å bruke ressursene på de kattene som det er lettest å hjelpe, sier Knævelsrud.
Ifølge Birgitte Fineid i Dyrebeskyttelsen Norge opplever de at det er mye sykdom og skader hos hjemløse katter som kommer inn til lokalavdelingene.
– Det er en årsak til at vi ser med bekymring på hvordan kattene som er med i et TNR-program, skal følges opp, spesielt med tanke på helse og velferd, sier Fineid.
Dyrebeskyttelsen Norge er ikke imot TNR som et tiltak for å bekjempe hjemløshet hos katt, men mener at dette skal være et nøye gjennomtenkt tiltak som kun skal fungere som et alternativ til avlivning av friske, forvillede katter.
– Det må ikke bli en enkel løsning for katter som kunne vært omplassert til gode hjem, sier Fineid.
Dyrebeskyttelsen Norge arbeider for at alle katter skal ha et godt hjem, og et av målene er å øke statusen deres i samfunnet, og å få generell aksept for at de ikke klarer seg selv i norsk natur.
– Det følger mye ansvar og økonomiske utgifter med det å eie en katt. I tillegg til å være sitt ansvar bevisst, er kastrering og ID-merking viktige tiltak i kampen mot eierløse katter, noe Dyrebeskyttelsen Norge arbeider for, sier Fineid.
I likhet med Fineid mener Knævelsrud at det aller viktigste er at katteeiere er sitt ansvar bevisst og hindrer at katten deres blir hjemløs eller får unger som blir hjemløse.
– Vi anbefaler sterkt sterilisering eller kastrering og ID-merking, og å gjøre det man kan for å unngå at katten går seg bort, sier Knævelsrud.
Siri Martinsen i NOAH skriver i en artikkel om eierløse katter i medlemsbladet NOAHs Ark at omsorgsprogrammet ofte er en god løsning, fordi sosialisering med mennesker ikke er den eneste og i en del tilfeller ikke den beste, løsningen.
Ifølge Martinsen vil førstegenerasjons hjemløse katter sjeldent takle det å plutselig leve alene utendørs, men at katter som er født ute etter flere generasjoner og som lever i flokk har et ganske annet utgangspunkt for å klare utetilværelsen.
Martinsen viser også til at flere vitenskapelige studier støtter opp om at kastrering øker livskvaliteten. Katten stresser mindre og får et bedre immunforsvar. Kastreringen hindrer og forebygger flere typer sykdom og skade, gir velfødde dyr, bidrar til bedre sosial trivsel og samhold i flokken.
Omplassering av eierløse katter er en annen sentral del av metoden. Det er veldig mange som kontakter Braastad på grunn av atferdsproblemer med omplasserte katter, hvor det viser seg at katten ikke egner seg i et vanlig hjem i det hele tatt.
– Det er problemer med aggresjon, urinmarkering, biting av mennesker og det meste. Det er ikke noe særlig fordi hele systemet settes i vanry, påpeker Braastad.
Det er viktig å vurdere katten basert på kunnskap om kattens atferd og i visshet om at ikke alle skal omplasseres og ha et vanlig hjem.
Sånn er katten, passer den til deg?
Det finnes gode atferdstester som kan brukes til å vurdere stressnivå og muligheten for å lykkes med omplasseringen, men de brukes ikke i Norge. De institusjonene som allikevel har lykkes, har heller ikke brukt testene, men de har lang erfaring og god kunnskap om katter.
– Det er ideelt å bruke testene fordi vurderingen av katten blir bedre. Dessuten er det en dokumentasjon til ny eier. Kanskje det blir lettere å omplassere kattene, sier Braastad.
Daniel Sommer på FOD-kattehuset bruker en godbit i arbeidet med å sosialisere Tigergutt, som ifølge Sommer er en toåring som liker både mennesker og hund, og selvsagt et nytt hjem. Foto: Janne Karin Brodin
Omplassering med godt rykte
FOD-gården i Oslo er en omplasseringsinstitusjon som har så godt som null i returprosent av omplasserte katter. De bruker ikke atferdstestene, men baserer seg på en grundig godkjenningsprosess for adopsjon av katt, hvor det å finne rett katt til rett familie er veldig viktig.
– Vi avliver ikke katter som blir tatt inn med mindre det er sterke dyrevelferdsmessige grunner til det, som sykdom og skade. Vi har stor tro på at de aller fleste kan rehabiliteres i det rette miljøet. Vi mener alle katter skal få den sjansen, sier Stine Jansen ved Kattehuset på FOD-gården.
Det er noen katter som blir lenge på FOD-gården eller i midlertidige fosterhjem for å bli trygge før de kan omplasseres.
FOD har allikevel erfart at det er noen katter som selv etter lang tid til sosialisering ikke egner seg til å være tradisjonelle kjæledyr. I slike tilfeller hender det at også disse kattene omplasseres, men da til mennesker som aksepterer at den får leve på sine premisser. Andre kan få hjem der de kan få lov til å leve et liv med større avstand til mennesker. Det kan for eksempel være på en gård, under forutsetning av at de får omsorg, mat, varme og nødvendig veterinærtilsyn.
– Det er en kjensgjerning at mange katter som har gått hjemløse, bærer preg av det. Da er det viktig at de som gir dem et nytt hjem har forutsetningene, viljen og evnen til å bruke den tiden som kreves for at katten blir trygg i det nye hjemmet, sier Jansen.
Ikke god dyrevelferd
Braastad mener at hvis alternativet til omplassering blir å tilbringe resten av livet oppstallet på institusjon, så er ikke det god dyrevelferd, selv om katten får mat og tak over hodet.
– Den er sosialt stresset fordi det er andre katter og mennesker i nærheten, påpeker Braastad.
ID-merk katten din
Akkurat som Dyrebeskyttelsen Norge kommer Braastad med en sterk oppfordring til katteeiere om å ID-merke katten sin. Det burde etter hans mening være obligatorisk.
– Da unngår du at katten din blir omplassert, eller til og med avlivet, bare fordi den var på feil sted til feil tid og i tillegg oppførte seg litt utagerende.
Han foreslår å innføre en liten avgift på ID-merking av katter som kan øremerkes arbeid med eierløse katter.
Du kan bli katteeier uten å vite om det
Mattilsynet definerer den som håndterer en katt over et visst omfang som kattens eier. Hvis du gir den mye medisinsk behandling og fôrer den, så er du ganske nær ved å bli definert som eieren dens, rent juridisk. Da har du ansvar for kattens velferd, og hvis den lider kan Mattilsynet gi deg ansvaret for å ta med katten til dyrlegen.
I andre land, for eksempel Italia, er det staten som betaler regningene for hjemløse katter. I Norge er det en hjelpeparagraf (§ 4) i dyrevelferdsloven som forteller at vi har en plikt til å hjelpe de dyrene vi kommer over som er åpenbart syke, skadet eller hjelpeløse. Da kan myndighetene betale for veterinærutgiftene, men i praksis betaler de bare for avliving.
– Norske myndigheter vil ikke betale for behandling og oppstalling av dyr over tid, slik de gjør i Italia. Det, samtidig som de mener at alle katter skal ha et hjem, betyr egentlig å fraskrive seg ansvaret for dyr uten fast bopel, sier Braastad.
Dekker utlegg til nødhjelp
– Det er ikke ment at dyrevelferdsloven paragraf fire skal pålegge en plikt til å hjelpe dyret over tid, bare å avhjelpe den akutte lidelsen, sier Knævelsrud fra Mattilsynet.
Etter dyrevelferdsloven kan hjelperen be om dekning fra Staten (Mattilsynet), og utgiften til veterinærbehandling skal hjelperen ikke betale. Hvis dyret ikke har noen identifiserbar eier, og behovet for øyeblikkelig hjelp er påtrengende nødvendig, kan veterinæren sende krav om dekning etter nødhjelpbestemmelsen til Mattilsynet.
– At en katt er litt tynn og pjusk, er ingen nødhjelpssituasjon. Et benbrudd, alvorlig øyeskade, store sårskader og liknende er det, sier Knævelsrud.
Ifølge Knævelsrud er det er lite hjelp å gi dyret akutt behandling hvis det ikke er noen som kan ta seg av nødvendig etterbehandling. Etterbehandling dekkes ikke som nødhjelp. Veterinæren må vurdere hvor mye behandling det er økonomisk forsvarlig å gi innenfor nødhjelpssatsen.
– Bestemmelsen er ment for å sikre at alle dyr får avhjulpet akutt lidelse, uavhengig av om eier kan betale veterinæren eller ikke. Avlivning vil avhjelpe slik akutt lidelse, sier Knævelsrud.
