Jeg har en ekornfamilie boende i en fuglekasse utenfor soverommet. De vekker meg grytidlig hver bidige morgen når de herjer på vegger og tak. Jeg blir liggende og lure på hva det egentlig er de driver med. Antagelig er det en skjønnsom blanding av utforskning, lek og opplæring.

Det meste i naturen har flere funksjoner og flere opphav. Det er sjelden bare én forklaring på hvorfor noe er blitt som det er blitt.

Dette fikk jeg en ytterligere bekreftelse på da jeg en morgen sist uke fikk se ungen die mor. Jeg tenkte nok en gang: Hva er det egentlig de driver med? Dermed begynte jeg å sjekke litteraturen for å få svar på hva melk egentlig er, og hvor det kommer fra.

Det finnes ikke ett svar, men en mengde.

Eksentrisk

Det som skiller ut pattedyr som gruppe er blant annet kombinasjonen av at vi har pels og hår, er varmblodige og produserer melk.

Du finner ikke samme kombinasjon hos andre firbeinte ryggradsdyr, som amfibier, reptiler og fugler.

Og det er kanskje ikke så rart. Når vi tenker etter, fremstår det som eksentrisk å mate andre med sine egne kroppsvæsker.

Vi pattedyr er imidlertid ikke de eneste som gjør det. Det er riktignok vi som har drevet det til perfeksjon, men også andre har forsøkt seg. Vi er for så vidt de eneste som produserer akkurat den væsken som vi kaller melk, men vi er ikke de eneste som skiller ut stoffer for å hjelpe våre små.

• Les også: Hvordan blir fremtidsmennesket?

Jeg har et duereir utenfor også. Også de som akkurat nå ruger på harde livet, kommer til å produsere en form for melk, ofte kalt «kråsmelk». Det er ikke mange fugler som gjør det, men kråsmelk finnes også hos flamingoer og keiserpingviner. Den flommer ikke i strie strømmer og er heller ikke like næringsrik som vår. Hos keiserpingvinen er det hannen som produserer. Han har også tatt over jobben med ruging og ungepass.

Amfibier kan gjøre noe liknende og forer rumpetrollene sine med hudrester og kroppssekreter. Noen fisk gjør det også, og det finnes til og med en kakerlakk som serverer sine levendefødte unger en form for melk. Denne skal i motsetning til fuglenes variant, være både søt og næringsrik, sier de som har sjekket.

Det vi pattedyr har, men som de andre mangler, er brystvorter – og kjertler som produserer og slipper ut melk.

Men vi har likevel ikke forklart hva melk er.

Hva er melk?

Så; hva slags væske er det disse kjertlene produserer? Hvor kommer den fra?

Det finnes stoffer i melk som muligens kan stamme fra immunsystemet. Stoffer som produserer nytt vev, og væsker som holder huden ved like.

Hva disse likhetene betyr, vet vi ikke sikkert.

Vi vet derimot, fra sjeldne fossiler at våre forfedre hadde hud med porer og kjertler allerede i Permtiden for mellom cirka 300 og 250 millioner år siden. Reptilenes forgjengere hadde det ikke.

• Les også: Hva om evolusjonen startet på nytt?

Det som fulgte etter Perm for 250 millioner år siden kalles «reptilenes tidsalder»: Trias, Jura og Kritt. De små dyrene med den mykere og fuktigere huden overlevde og kom sterkt tilbake da en meteoritt drepte dinosaurene.

Melkens opprinnelse kan altså gå langt tilbake, men kjertler betyr ikke nødvendigvis melk. Noe må ha skjedd videre på veien frem til oss.

Melk uten brystvorter

Ser vi på pattedyrenes stamtre, ser vi at kloakkdyrene (Monotrema; nebbdyr og maurpinnsvin) og resten av pattedyrene skilte lag en gang i Jura, la oss si for 160 millioner år siden.

Kloakkdyrene produserer ekte melk i melkekjertler, men de mangler brystvorter. Melken skilles rett ut i pelsen, og ungene må lete den opp der.

Deres melk inneholder for øvrig bakteriedrepende stoffer som vår mangler. En mulig forklaring kan være at det skyldes den noe mer uhygieniske måten å få i seg melken på. Dette kan ha gitt det nødvendige seleksjonspresset i retning av det vi manglet på denne tiden, nemlig brystvorter.

En opprinnelse bundet til egg?

Vi må nå gå noen skritt tilbake i tid igjen. Alle tidlige pattedyrliknende dyr la antagelig egg. Samtidig utviklet vi gradvis den jevnvarmen som også kjennetegner oss i dag. De må derfor ha sørget for at de små eggene holdt seg varme.

Hvis vi snakker tidlig Trias, var eggene virkelig små. Alle pattedyrliknende dyr var på den tiden på størrelse med mus. Med ørsmå egg som må holdes varme, melder det seg plutselig et annet problem – de kan bli for varme.

Så de kan ha bedrevet aktiv termoregulering. Blant annet ved å smøre inn eggene med kroppsvæsker. Væskene ville kjøle ned eggene og kan i tillegg ha inneholdt beskyttelse mot bakterier. Dette kan ha vært en forløper for den væsken som skilles ut fra kloakkdyrenes hud, og som vi har kanalisert inn i våre brystvorter.

• Les også: Har mennesket alltid vært én art eller har det vært flere?

La oss si at det var slik det var. Når ungene deretter kom ut av egget, kan vi hypotisere videre og si at unger i så små egg og med såpass liten plass til næring, kan ha trengt oppfølging etterpå. La oss si at denne oppfølgingen i begynnelsen var at ungene spiste eggrestene. Da fikk de i så fall også i seg den beskyttende væsken.

Her kan evolusjonen nok en gang ha fått noe å gripe tak i og hjulpet frem de som lot ungene få mer tilgang til den beskyttende væsken etter at de kom ut fra egget.

Mutasjoner

Vi er da klare for tilfeldighetens spill?

En annen ting som kjennetegner oss pattedyr, er at vi – i ulik grad – har mimikk. Du kan ikke lese ansiktsuttrykk hos fugler og slanger (du må i stedet tolke andre kroppssignaler) Vi pattedyr er derimot veldig rørlige i ansiktet. Dette kan ses i sammenheng med den strategien våre forgjengere en gang valgte med hensyn til sansing.

Og kanskje det at vi i det hele tatt har pels og hår?

Veldig mange pattedyr har værhår, en type bevegelige hår som er koblet til hjernen, et utmerket sanseapparat. Og da er det bare å huske at de som har slike, har dem plassert midt i fjeset.

De første spor av værhår dukker opp for 240 millioner år siden, i Trias, omtrent på samme tid som vi la våre ørsmå egg – og viktigere: Samtidig med at vi mistet pinealøyet, det varmefølende «tredje øye» som vi finner hos enkelte amfibier og reptiler.

• Les også: Fra genets synsvinkel

Både pinealøyet, værhår – og melkekjertler – forbindes med et gen som kalles Msx2. Kan våre fjerne forfedre ha vært utsatt for en viktig mutasjon omtrent for 240 millioner år siden? Kan vi dra den enda litt lenger og si at det at vi kan produsere melk til våre barn, er en tilfeldig bieffekt av at vi utviklet hårvekst og ikke minst – hypernøyaktige nye sanser – værhår?

Det virker uansett som at vi her står overfor et evolusjonært mysterium av den klassiske typen: Det er ikke ett overlegent argument som står tydelig frem. Mange ting har skjedd «samtidig» – hvilket betyr frem og tilbake, frem og tilbake over millioner av år. Tidsrom som ser samtidige ut på flere hundre millioner års avstand. Det er aldri ett svar på et spørsmål. Og her har det så langt vært mye hvis og kanskje.

Brystvorten

Og det, lenge før vi har klart å produsere en brystvorte.

Vi må nok en gang se for oss myriader av små trinn i mer eller mindre tilfeldig retning og rekkefølge. Men ut i den andre enden kom det vi i dag ser på som en selvfølge.

En brystvorte er lite verdt hvis ingen kan bruke den. Utviklingen av brystvortene må derfor ha skjedd parallelt med enda flere endringer i pattedyrenes kranium.

Det er ikke lett å suge melk fra en pupp. Det krever at du har en hard gane, en sterk og smidig tunge, forankret i et solid tungebein i strupen, alt for å skape det undertrykket som skal til for å suge ut væsken.

En nyfødt firfisle ville ikke klart det og ikke en fugleunge heller.

Noe av det som også skiller pattedyr fra andre er de avanserte tennene. En øgles tenner er en lang rad av spisse tagger. En fugls tenner – vel, de er ikke der. Vi, derimot har en millioner på millioner år lang forhistorie av stadig mer differensierte spiseredskaper i munnen. Dette antyder at våre forgjengere manipulerte maten, tygget og moset før de svelget. Ganen var der, og den sterke tungen også.

Dermed hadde våre små det utstyret som skulle til for å bruke en brystvorte.

Og derfor kan ekornungen sitte på en gren utenfor vinduet mitt en deilig solrik vårmorgen og la meg nyte synet av et – evolusjonært under? Den diet, moren ammet – så lett som bare det. Og, hvis du ikke tenker etter, er jo det den naturligste ting i verden.

Duene i kroken oppunder mønet får det derimot ikke til like bra som ekornet og oss.

Men de har andre ting som taler for dem. Fjær og vinger for eksempel.

Evolusjon handler om hva som er mulig og hva som overlever. Fuglenes og pattedyrenes forgjengere skilte lag en gang tilbake i Karbon eller Devon. Deretter fulgte de hver sin vei, men endte opp på samme sted. De eksisterer her i verden i dag – men med ulike løsninger på livets problemer.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

les også:

Hun har fått seks kalver før, nå får hun endelig være mor