Menneskehjernens volum er blitt tredoblet de siste to millioner årene. Men i det siste har den blitt mindre. Hva skjer i fremtiden? (Foto: JuliusKielaitis, Shutterstock, NTB scanpix)
Menneskehjernens volum er blitt tredoblet de siste to millioner årene. Men i det siste har den blitt mindre. Hva skjer i fremtiden? (Foto: JuliusKielaitis, Shutterstock, NTB scanpix)

Evolusjon:
Hvordan blir fremtids­mennesket?

KOMMENTAR: La oss si at vi overlever inn i fremtiden mer eller mindre slik vi overlever i dag. Hva kan vi i så fall vente oss av endringer? spør Erik Tunstad.

Publisert

Det er ikke ofte jeg er plaget av å ha for stor hjerne.

Det er sikkert ikke veldig mange andre er det, heller, men faktum er at vi i perioder, om ikke har, så i hvert fall har hatt alt for mye hjerne. Dette har evolusjonen nå ryddet opp i, med det resultat at hjernen har krympet 13 prosent de siste noen titusen år.

Dette kan få oss til nok en gang å spekulere på hvordan mennesket kommer til å utvikle seg i fremtiden. En ikke uvanlig visjon – vi har sett den på film og i tegneserier – handler om et fremtidsmenneske med et helt urimelig overdimensjonert hode, utstyrt med en langt fra matchende kropp: Spedbygd, knapt i stand til å bevege seg på egenhånd.

Jeg har vanskelig for å se for meg denne kombinasjonen som en vinner i den seksuelle seleksjon, men dette er ikke eneste argument for at det kanskje ikke kommer til å ende opp slik.

Større hjerne? Mindre kropp?

Selv seriøse forskere hevder av og til at mennesket neppe vil utvikle seg mye i fremtiden. Verden er blitt så globalisert, gener utveksles så fort, sier de at ingen enkelt populasjon vil kunne endre seg vesentlig fra resten av verdens befolkning.

Dette kan være sant, samtidig som det ikke trenger å være det. Det finnes markante sosiale forskjeller i dag – forårsaket av fattigdom, forurensning og så videre. Disse skaper forskjeller som rammer individet hardt, og kan føre til evolusjonær respons. Det er ikke slik at man må utvikle en ny art, for å kunne kalle det evolusjon.

I tillegg finnes alltid muligheten for at det vi ser i dag ikke fortsetter inn i fremtiden. En atomkrig, en økokatastrofe, en meteoritt – mye kan endre seg brått, plutselig er det andre egenskaper som sikrer suksess – noen steder, og menneskeheten kan bli splittet. Resten kan vi bare fantasere om.

Men slike scenarier til side. La oss si at vi overlever inn i fremtiden mer eller mindre slik vi overlever i dag. Hva kan vi i så fall vente oss av endringer?

Det er fristende å ekstrapolere det som allerede foregår. Men hva har foregått? Jo – hjernen har blitt større og kroppen er blitt spedere.

Men stopp et øyeblikk. Jeg sa da vitterlig at hjernen har blitt mindre? Begge deler stemmer. Hjernens volum er blitt tredoblet de siste to millioner årene. Forskerne ser denne økningen i sammenheng med ulike hendelser – verden har blitt tørrere, et klimaskifte som drev mennesket inn i nye adferd og nye økologiske nisjer.

Nye utfordringer krevde høyere generell intelligens – økt gjennomsnittlig hjernevolum. Nye utfordringer kan også ha endret vårt levesett, gjort våre sosiale grupper mer kompliserte, hvilket igjen kan ha drevet intelligensen oppover. For å fø en stadig mer krevende hjerne, ble våre forfedre tvunget over i en mer næringsrik diett – de ble kjøttetere – noe som igjen endret adferd, og nok en gang endret evolusjonstrykket på hjernen.

Parallelt måtte menneskene forandre kroppene sine, for eksempel slik at kvinner kunne føde barn med stadig større hoder.

Hjerne i rykk og napp

Fossilene viser at hjernen vokste i rykk og napp, og det var ikke bare våre direkte forfedre som var involvert. Her har impulser og gener gått på kryss og tvers over hundretusenvis av år – for foreløpig å ende opp der vi er i dag.

Men akkurat nå er altså hjernen vår i ferd med å bli mindre igjen. Hvorvidt det er en midlertidig dupp eller en langsiktig trend, er det selvsagt umulig å si – alt avhenger av hva fremtiden bringer. Det er heller ikke slik at dette betyr at vi kommer til å bli dummere, vi lever i et altfor krevende samfunn til at det ville være sannsynlig, og det finnes for øvrig intet en til en-forhold mellom hjernestørrelse og intelligens.

Det vi kan si noe om når hjernen har vokst over evolusjonær tid, er at dette nok reflekterer en økning i noe mer diffust, altså generell intelligens. Vi kan ikke si noe mer spesifikt, verken på individnivå eller over korte tidsrom.

Men noe har altså lettet trykket på hjernens behov for å være stor. Den var på sitt foreløpig største for en 40 000 til 50 000 år siden, på den tiden Homo sapiens hadde spredd seg over kloden og til slutt slo seg til, også i det iskalde Europa.

Var verden mer komplisert den gang enn nå? Er det det som er grunnen? Neppe. Men vi har i dag noe våre forfedre ikke hadde – vi har en svært avansert symbolsk kultur, vi har skrift, bilder og så videre.

Det betyr at vi ikke lenger trenger å huske alt vi vet. Vi har det skrevet ned, og kan hente det frem. Mye viktigere enn å vite en hel masse ting (bortsett fra når du er på quiz), er det i dag å kunne bruke kunnskapen på riktig måte. Vi må vite hvordan vi skal behandle det vi vet, rett og slett hvordan vi skal oppføre oss. Kunnskapen i seg selv står i bøkene.

Noen forskere tror dette kan være en forklaring på den tilsynelatende dramatiske hjernekrympingen.

Men hvorfor krymper hjernen?

Antagelig krymper hjernen av nettopp den grunn jeg skisserte over: Naturen lar oss ikke beholde noe vi ikke trenger. Fisk som stenges inne i huler blir blinde, rett og slett fordi de ikke trenger øynene lenger. Ikke slik å forstå at øynene da forsvinner av seg selv, visner bort.

Forklaringen er mer at ettersom synet ikke lenger er avgjørende for din overlevelse, vil fisk med dårlig syn – fisk som får mutasjoner som reduserer synet – også overleve. Og ettersom øyne er kostbare organer, er det kanskje til og med en fordel – der nede i hulens bekmørke – å ikke sløse bort energi på et organ du uansett ikke trenger. De blinde fiskene får en energi-fordel, og blir gradvis flere og flere.

Altså - evolusjonen gir oss sjelden mer enn akkurat det vi trenger for å overleve. Evolusjon handler ikke om å være perfekt, men å være god nok.

Hjernen er, som fiskens øyne, et svært kostbart organ. Den utgjør normalt ikke mer enn et par prosent av kroppsvekten, men forbruker mer enn 20 prosent av maten du spiser. Så evolusjonen gjør lurt i å være gjerrig. Selv om vi sikkert hadde syntes det hadde vært kult å få mer og mer intelligens – så er det derfor ikke sikkert at vi får det.

Pingle Sapiens

Vi kan gjøre oss noen tilsvarende tanker rundt kroppen – i scifi-filmer gjerne fremstilt som enda mer pinglete enn den er i dag.

For vi er virkelig pingler. Hva er den mest dramatiske forskjell på Homo sapiens og våre direkte forfedre, Homo heidelbergensis – og våre fettere og kusiner, neanderthalerne? Jo, at vi er lettvektere. Knoklene er lettere og slankere – vi kan si det på en mer positiv måte: Homo sapiens er bygget for fart og bevegelse. Dette kan ha vært en vinnerformel en gang i fortiden.

Den lave kroppsvekten og de tynne lemmene var kanskje ikke de beste i slåsskamp, mann mot mann – men de gjorde oss i stand til å jakte over store områder, bevege oss hurtig – mens vi samtidig ikke trengte så mye mat for å holde oss gående. (Når det gjelder hjernen, var denne som sagt like stor hos neanderthalerne som hos oss.)

Kan vi ekstrapolere herfra, og tro at fremtiden blir mer av det samme? At fremtidens menneske blir enda mer lettbygd – men kanskje ikke like bevegelig, ettersom vi tilbringer livene våre, sittende foran en pc?

Noen forskere mener endringen av Homo sapiens til å bli en lettvekter var en engangsforeteelse, noe som skjedde i anledning artsdannelsen for kanskje 300 000 år siden, og som ikke har forandret seg mye siden den gang.

De første anatomisk moderne Homo sapiens finner vi i Afrika for minst 300 000 år siden, de spredte seg nordover for mer enn 100 000 år siden, og fikk brynet seg på neanderthalerne – uten synlig hell. Det er ingenting som tyder på at disse mindre og slankere utgavene av mennesket på noen måte var neanderthalerne overlegne. I hvert fall ikke før de møtte dem igjen, cirka 60 000 år senere.

Dette kan skyldes mer eller mindre tilfeldigheter, eller vi kan tolke det som om Homo sapiens for 100 000 pluss år siden ennå ikke hadde utviklet alle de små kulturelle og mentale detaljene som titusener av år senere gjorde at de ble stående igjen som den siste overlevende.

Den reduserte knokkel- og muskelmassen kan ha gitt oss fordeler flere ganger opp gjennom tidene, men trenger altså ikke å være bundet opp mot vår eventuelle videre suksess. Vi trenger ikke forestille oss enda tynnere og lettere etterkommere. Noen forskere mener fremtidens evolusjon vil stabilisere den kroppsbygning vi har i dag, snarere enn å endre den.

Vi kan velge å endre oss

Det er selvsagt umulig å si noe sikkert om fremtiden. «Alt» kan skje. Større hjerne og lettere kropp er som vi har sett mulig, men ikke nødvendig.

Uansett – mennesket kommer til å forandre seg. Vi kan selvsagt håpe at fremtidens evolusjon vil være så elskverdig å hjelpe oss med et par detaljer – som våre kronisk vonde rygger, vår tendens til å sette maten i halsen, og kvinnenes smertefulle fødsler.

Slike endringer vil i så fall kreve titusenvis av år. De mest markante og snarlige endringene vil derfor antagelig komme via kulturell evolusjon. En svært sentral side av vår biologi er nettopp at vi kan velge å endre oss.

Bare deler av våre mest komplekse adferdstrekk kan forklares genetisk – så de store forandringene vil antagelig først og fremst komme i måten vi tenker og oppfører oss på. Kanskje supplert med noen, på kort sikt i hvert fall, mindre synlige kroppslige justeringer?

Dermed kan vi spekulere på hvor vi velger å gå – veien ligger åpen. Det er ikke mulig å eksakt definere «det menneskelige», vi kan ikke si at mennesket er slik eller slik. Godt eller ondt. Egoistisk eller altruistisk. Optimistisk eller pessimistisk. Arbeidsomt eller lat. Vi er alt sammen, samtidig – pent strøket utover en Gauskurve av variasjon. Finner du en veldig ond mann, en Hitler eller en Mao, finner du alltids også hans motsats. Mennesket har altså mye å spille på i fremtiden. Og det kommer det til å gjøre.

Skuer vi enda lenger inn i fremtiden – titusener av år, kan selvsagt «alt» skje. Men hva dette «alt» blir, avhenger av hvilke utfordringer verden hiver etter oss. Når det gjelder megahjernen balansert på toppen av en fyrstikk-kropp, kan vi ikke si noe annet enn et veloverveid «Tja …».