Det Dawkins gjør i boka The Selfish Gene, er å minne oss om organismens opprinnelse, skriver Erik Tunstad.
Det Dawkins gjør i boka The Selfish Gene, er å minne oss om organismens opprinnelse, skriver Erik Tunstad.

Fra genets synsvinkel

KOMMENTAR: Det er genene som er «meningen med livet» - selv om de selv, strengt tatt ikke er i live, slik vi tenker på liv, skriver Erik Tunstad.

Vi blir svimle når grunnen rives vekk under føttene våre. Vi ble det, da Kopernikus fortalte at jorda ikke er spesiell. Den er ikke universets sentrum, men snarere et ubetydelig rusk i et univers så stort at selv Melkeveien blir et ubetydelig rusk.

Vi ble det da Darwin fortalte at vi egentlig ikke er spesielle, vi er bare én av milliarder av arter som eksisterer, har eksistert og kommer til å eksistere – vi er et øyeblikk i livets historie.

Og vi kan lett bli det når vi leser Richard Dawkins’ The Selfish Gene: Ikke engang livet har en prioritert stilling. Organismene, du, jeg, menneskene, bikkjene, trærne – hele biosfæren, i all tid – handler egentlig bare om transport av gener. Vi organismer er staffasje, utstyret genene har skapt for å formere seg.

Det er genene som er «meningen med livet» - selv om de selv, strengt tatt ikke er i live, slik vi tenker på liv.

The Selfish Gene kan leses så ekstremt. Føles det ubehagelig, er det greit å tenke på at dette bare er en måte å se verden på. Og Dawkins er en mester i å se verden på nye måter.

Dette kan være en av grunnene til at mange mener at The Selfish Gene (1976) er en av de viktigste bøkene utgitt de siste 50 årene, uansett sjanger.

Styrt av gener?

De som reagerer negativt, ser i The Selfish Gene en påstand om at egoismen er en drivkraft i tilværelsen, og at vi er styrt av genene våre.

Men det er forskjell på å ha en egoistisk strategi, og å oppføre seg dårlig. Hvis målet er å spre genene sine best mulig – går det tusen veier dit. Veldig mange av dem går gjennom samarbeid.

Slik sett er vi «styrt» av genene våre. Men vi er ikke viljeløse zombier. Alle har seksuelle begjær, genene trenger å gi oss det for å oppnå sitt mål om å bli spredt, men vi kaster oss likevel ikke over hverandre. Fordi dette ofte er en dårlig strategi, som ender i det motsatte av det vi ønsker å oppnå. Vi er i stand til å kontrollere oss selv.

Og de som ikke er det, blir tatt hånd om av samfunnet.

Uttrykket «det egoistiske genet» er derfor bare en påstand om at organismer, i henhold til genenes instrukser, gjør det de kan for å formere seg. Hva som er mulig å gjøre, er begrenset, blant annet av instruksene fra samfunnet.

Det Dawkins gjør, er å minne oss om at genene uansett har en finger med i spillet, og det kan det av og til være lurt å huske på.

Overlevelse er poenget

Målet er altså å føre genene videre nedover tiden.

Det er denne logikken som har styrt livet, helt fra begynnelsen. Det startet antagelig med ubeskyttede molekyler, fritt flytende i vannmassene, hvoretter disse bedret sine sjanser for å kopiere seg selv, med å bygget forsvarsverker rundt seg; først celler, og deretter kropper. Etter hvert som celler og kropper oppsto, førte ulikheter i klima, miljø og leveforhold til at ulike «innpakninger» utviklet seg i ulike retninger. Genenes drivkraft var fremdeles å overleve.

I dag, noen milliarder år senere, ligger genene fremdeles og svømmer i sitt eget lille urhav, godt pakket inn i celler som til sammen utgjør eiketrær, fluer, bakterier, struts eller mennesker.

Overlevelse er poenget, ikke hvordan det overleves.

Det Dawkins gjør i The Selfish Gene, er med andre ord å minne oss om organismens opprinnelse – og at selve logikken bak det hele er at genene inne i organismene forsøker å sikre seg at akkurat deres organisme overlever. Man kan bruke ordet egoisme om dette.

Hva betyr det å være egoistisk?

Å være egoist betyr imidlertid ikke at du nødvendigvis er slem mot andre, det betyr at du passer på deg selv. For oss mennesker er ofte er den beste, mest egoistiske måten å ta vare på dine egne interesser, å være en veloppdragen, pliktoppfyllende person som alle liker.

Det samme gjelder for gener. De må samarbeide i større grad enn de konkurrerer, sa Dawkins en gang – så jeg kunne like godt kalt boka The Cooperative Gene.

Men det ville neppe gitt samme salgssuksess?

Den aller største misforståelsen er imidlertid å slutte at «egoistiske gener» gjør organismene til egoister. Det blir som med genene, poenget er å overleve, ikke å være en ufyselig person. Altruisme, selvoppofrelse, kan for eksempel forklares som en genetisk egoistisk handling.

Men det er ikke tittelen, det er beskjeden som har gjort The Selfish Gene til en milepæl. Boken handler om hva som er viktig i evolusjonen, og for å få oss til å dele sitt syn på saken, inviterer Dawkins oss til å se på naturen med nye øyne.

Fra genets synspunkt

De såkalte ny-darwinistene mente, siden fagets «moderne syntese» på 1940 og -50-tallet at det er individet som utvikler seg. Det er på individnivå genetiske endringer manifesterer seg, så det er her evolusjonen foregår. Individet er evolusjonens myntenhet.

Frem til The Selfish Gene hadde biologer flest altså en tendens til å fokusere på individet, og tenkte på gener som noe individet brukte for å hjelpe seg selv. Etter Dawkins, har mange endret fokus.

Det viktige nå er genet (eller mer presist; samspillet mellom gen og individ, mellom genotype og fenotype). Og individet er nå noe genet bruker for å hjelpe seg selv. Det er genet som er evolusjonens myntenhet.

Dette er et av Dawkins’ velbrukte grep; snu fokus, se verden i et nytt perspektiv.

Intellektuelle røtter

Tankene i The Selfish Gene er imidlertid ikke originalt Dawkins’, han hentet dem fra de store, britiske evolusjonsbiologene J. B. S. Haldane, John Maynard Smith, og ikke minst William «Bill» Hamilton. Også grepet med å se verden fra genets synsvinkel er et lån fra Hamilton.

J. B. S. Haldane var en av de første til å se poenget, han publiserte tanker om dette i sin bok The Causes of Evolution i 1932, og skal ifølge fortellingene en gang ha sagt «Would I lay down my life to save my brother? No, but I would to save two brothers or eight cousins.»

Dette er logisk, sett fra genenes synsvinkel; poenget er ikke først og fremst at organismen overlever, men at så mange kopier av genene som mulig, sendes videre nedover tiden.

Hamilton perfeksjonerte Haldanes tanker, da han som ung student tidlig på 1960-tallet regnet seg frem til svaret på det spørsmålet som i sin tid plaget Darwin: Hvorfor avstår bier fra å formere seg, og i stedet bruker livet på å hjelpe dronningen til å legge egg?

Hamilton løste gåten med å se på genene. Bier og andre sosiale insekter har en uvanlig fordeling av arvestoff. Hannene har bare halvparten så mye arvestoff som hunnene, og Hamilton forsto at en arbeider, som jo er en hunn, derfor er mer i slekt med sin søster dronningens barn, enn hun ville vært med sine egne - dersom hun hadde paret seg med en hann med fullt sett arvestoff.

Han myntet deretter begrepet «inclusive fitness» (som kanskje er mer kjent gjennom Maynard Smiths nesten identiske, men litt senere lanserte begrep «kin selection»), altså at vi tar vare på de som har de samme genene som vi selv. Slik sett, er dette vitenskapen om at blod er tykkere enn vann.

Dette kan gi noen kanskje litt overraskende resultater på individnivå. Siden et individ deler en stor andel av sine gener med sine nærmeste slektninger - en mor har for eksempel sendt halvparten av sine gener videre til sitt barn, mens hun deler langt færre gener med sin kusines barn - vil individet ha et stort insitament til å ta vare på de som står det nærmest, de hun deler flest gener med.

Men Hamilton forsto også at dette ikke bare er en fortelling om gener. Inclusive fitness inkluderer også dine nære allierte og venner. Du ofrer deg for fellesskapet – som en soldat i krig – og så kan vi diskutere om individet gjennom dette, på noe sett øker sine egne geners sjanser for å overleve. Eller om dette siste bare handler om kultur?

Eller kanskje - om vi i dette tilfellet er ofre for et mem? En idé som har vist seg å være i stand til å overleve.

Memene

Jeg kunne stanset her, men The Selfish Gene inneholder noe mer. Det er i det hele tatt mange grunner til å lese boka. Den er som et overflødighetshorn av ideer og morsomme synsvinkler, og mot slutten dukker memene opp – sånn litt mal apropos. Jeg kan uansett ikke omtale The Selfish Gene, uten å omtale disse.

Et mem er Dawkins’ navn på ideer som sprer seg (mest mellom mennesker, men også dyr kan ha slike). Memer kan enten dø ut eller blomstre og spre seg - omtrent som genene.

Men hva er et mem? Vi vet alle at visse ideer fenger, mens andre ikke gjør det. En eller annen kommer på noe lurt, eller stilig; hvorfor ikke kjøre sparkesykkel iført dress? Eller sprade rundt med vrengte lommer? Snart følger alle etter, det utvikler seg en mote, som kan utvikle seg til en farsott.

Men hva i alt dette er «memet»? Hvis et mem er en spesielt plagsom melodi – hvor mye av melodien er memet? Hvis memet er en idé, religion blir ofte brukt som eksempel – hvilken del av religionen er det i så fall?

Den såkalte memetikken er Dawkins’ forsøk på å anvende evolusjonsprinsippene utenfor genet. Han drøfter tanken om at også tanker og ideer gjennomgår evolusjon, og foreslår å behandle dem som egne entiteter.

Heller ikke dette er en idé som oppsto med Dawkins. Flere forskere hadde luftet liknende tanker, dog under andre navn – Edward O Wilson, en av de mest kjente. Men Richard Dawkins gjorde det som vanlig bedre, og memetikk er i dag i stor grad assosiert med ham.

Han har imidlertid ikke forfulgt disse tankene i noen særlig grad i årene etter The Selfish Gene. Det er andre som har bragt stafettpinnen videre, den mest profilerte, kanskje, er den britiske psykologen Susan Blackmore, som utga boka The Meme Machine i 1999.

Jeg anmeldte Blackmores bok her på forskning.no da den ble utgitt på norsk i 2003, og serverte kritikk av typen jeg skisserte over. Jeg ser at jeg et sted brukte mellomtittelen «Surmaget, jeg?», og nå nesten 20 år senere, heller jeg til å svare «Ja!».

Dawkins hadde selvfølgelig et poeng – et poeng om at evolusjon er en prosess som ikke er begrenset til gener og livets utvikling, men snarere er et mer allment prinsipp som kan gjelde på flere nivåer og områder. Disse tankene er bare ikke ferdigtenkt ennå.

Fysikeren Lee Smolin foreslo for noen år siden en evolusjonsteori for universer…

Powered by Labrador CMS