En bærekraftig saue- og geitenæring må ha effektiv kontroll med mage- og tarmparasitter.

Men her i landet har ikke motstandskraften til innvollsparasitter vært tilstrekkelig undersøkt til tross for årelang bekymring for resistens mot parasittmidler andre steder i verden.

Atle Domke ved Norges veterinærhøgskole har undersøkt hvilke mage- og tarmparasitter som finnes hos småfe i Norge. Han har sett på behandlingsrutinene mot slike parasitter i besetninger over hele landet og kartlagt utbredelsen av resistente parasitter i norske saue- og geiteflokker.

- De vanligste mage- og tarmparasittene vi fant hos småfe i Norge var Teladorsagia circumcincta og Haemonchus contortus , men ellers er det store variasjoner i parasittbestanden rundt om i landet, sier Domke.

Mest parasitter hos sau på Sør-Vestlandet

- Sauer skiller ut mer parasittegg i avføringen enn geiter, og sau og geit på Sør-Vestlandet hadde flere parasitter enn dyr i innlandsfylkene og i Nord-Norge, sier Domke.

- At geiter er mindre belastet med innvollsparasitter enn sau, kan ha sammenheng med at voksne dyr og kje ikke beiter sammen slik som sau og lam, sier han.

Et spørreskjema ble sendt ut til tilfeldig utvalgte saue- og geiteflokker hvor eierne måtte besvare spørsmål om rutiner for parasittbehandling.

Resultater fra spørreundersøkelsen viste at 90 prosent av bøndene ga for lave medisindoser og at sauer og lam på Sør-Vestlandet ble behandlet oftere enn dyr fra innlandsfylkene og Nord-Norge.

Hos geit var det vanlig med bare en behandling i tørrperioden over hele landet.

Parasittmidler basert på virkestoffet benzimidazol var vanligst brukt på sau, mens hos geit var benzimidaol og makrozykliske laktoner like mye brukt. Dette er de eneste virkestoffene som er tillatt brukt i parasittmidler til sau i Norge.

Testet flokker fra hele landet

28 saueflokker og 28 geiteflokker fra hele landet ble testet for å kartlegge forekomsten av resistente mage- og tarmparasitter. I tillegg til disse ble 32 saueflokker med mistanke om økt risiko for resistensutvikling testet.

Kriteriene som ble lagt til grunn for økt risiko, var høy behandlingsfrekvens, stor dyretetthet eller behandling kombinert med beiteskifte.

- Høy behandlingsfrekvens betyr en utvelgelse av parasitter med gener for resistens, og behandling i forbindelse med beiteskifte vil føre til at beitet smittes med resistente parasitter, sier Domke.

Domke fant ingen resistente parasitter hos geit. I omtrent 10 prosent av de tilfeldig valgte saueflokkene hadde virkestoffet benzimidazol for dårlig effekt, mens hele 31 prosent av flokkene med økt risiko, hadde dårlig effekt av dette stoffet.

De resistente flokkene var i hovedsak begrenset til Sør-Vestlandet, mest i Rogaland, men også en del i Hordaland. Parasittene som hadde utviklet resistens mot benzimidazol var Teladorsagia circumcincta og Haemonchus contortus.

- For å hindre videre spredning og utvikling av resistens er det nødvendig å informere bønder og veterinærer om mekanismene bak resistensutvikling og risikoen ved bruk av parasittmidler, sier Domke.

- Iverksettelse av et nasjonalt overvåkingsprogram og økt fokus på gode behandlingsrutiner som lavere behandlingsfrekvens, samt beiteveksel, vil kunne bidra til å begrense spredningen av resistente parasitter, sier han.

Bakgrunn:

Atle V. Meling Domke disputerte 9. november 2012 for doktorgraden ved Norges veterinærhøgskole med avhandlingen ”Gastrointestinal parasites and anthelmintic resistance in small ruminants in Norway”.

Arbeidet har vært et samarbeidsprosjekt finansiert av Norsk forskingsråd, Norges veterinærhøyskole, Animalia ved Helsetjenesten for sau og Tine ved Helsetjenesten for geit.