En elgjegers drøm har til alle tider vært å felle storoksen. Men mister vi for mange av de flotteste oksene kan også verdifulle gener gå tapt for framtida. Nå frykter forskerne at framtidas elg blir en «sekunda vare».
Elgku med GPS-sender på Vega. (Foto: Christer M. Rolandsen)
Til alle tider har storoksen vært selve jakt-troféet for elgjegeren. I mange områder har det derfor blitt for få store elgokser.
Det fører til at det er de yngre oksene som må trå til under parringstida. Det kan få følger for genmaterialet til kalvene.
– Vi er bekymret for genene som på den måten går tapt på grunn av genetisk drift. Dette kan gjøre neste elggenerasjoner mindre robuste ovenfor endringer i miljøet, sier professor i populasjonsøkologi Bernt-Erik Sæther ved NTNU.
Han leder prosjektet «Evolutionary processes in age-structured moose populations: Towards sustainable management strategies in fluctuating environments».
Kjønn og alder viktig
Både arv og miljø spiller inn når det gjelder egenskapene til et elgindivid. Disse bestemmer i sin tur utviklingen av elgstammen over tid, fordi noen individer vil ha større evne til å reprodusere eller overleve enn andre.
For eksempel har det stor betydning hvilke dyr som skytes under jakta. Det er ikke likegyldig hvilket kjønn og hvilken alder som dominerer i en stamme.
– Dersom den sosiale strukturen i en elgstamme endrer seg, kan det føre til at mangfoldet av gener som føres videre endrer seg og at gode gener går tapt, sier Sæther.
Sentralt i elgprosjektet er derfor spørsmålet om hvem av oksene som foretrekkes av kua. Både okse og ku påvirker avkommets genmateriale. Og nettopp genene er avgjørende for elgens produksjonsevne og tilpasningsdyktighet på sikt.
Politimetoder
(Foto: Wikimedia Commons)
På øya Vega i Nordland lever en elgstamme på om lag 60 dyr. Ifølge Sæther er dette den mest gjennomforskede elgstammen i verden.
I over 20 år har nemlig elgforskere fulgt elgen i dette området.
– Både arealbruk, fruktbarhet og dødsårsak har blitt registrert. Metodene er de samme hos kriminalteknikere; blod, vevsprøver og DNA-materiale, sier Sæther.
I tillegg kommer radiomerkingen av elgen.
– Mange elger på Vega går med en GPS-sender om halsen. Slik kan man få masse informasjon om hvordan de lever, sier han.
Kobler gamle og nye data
Elgen på Vega har med andre ord sin egen «ferdskriver» lagret på forskernes datamaskin, sammen med en slektstavle basert på elgens blodprøver.
Annonse
Det nye nå er koblingen mellom disse dataene, og ny kunnskap om hvilke okser som blir best likt av elgkyrne og som får føre genene sine videre.
– Det er viktig for framtidas elgbestand at det er de største oksene som foretrekkes av elgkua, sier Sæther, som mener metodene også kan brukes på andre arter.
– Dette handler om generelle prinsipper om genetisk drift og seleksjon. Resultatene fra dette prosjektet vil bli viktig for elgforvaltningen også i resten av landet. Og ikke minst har ivrige elgjegere vist stor interesse for prosjektet, sier Sæther.
