Kaldt vær gjorde det vanskelig å finne gress til mat. Det ble starten på slutten for mammuten, mener forskerne. (Foto: iStockphoto)
Om prosjektet
EcoChange er et europeisk forskningsprosjekt med fokus på biodiversitet og endringer i økosystemet.
Deltagelse fra 13 land og 22 institusjoner.
Professor Eske Willerslev fra Københavns Universitet har ledet studien sammen med professor Pierre Taberlet fra Universitetet i Grenoble og professor Christian Brochmann fra Naturhistorisk museum, UiO.
Fra norsk side har forskningsgruppen til Brochmann samarbeidet med flere forskere ved UiT Norges arktiske universitet, deriblant Kari Anne Bråthen og professorene Nigel G. Yoccoz og Inger Greve Alsos.
For 50 000 år siden fantes en arktisk megafauna bestående av svært store dyr som mammut, ullhåret neshorn, hest, bison og sabeltanntiger.
Megadyrene, som også levde i Norge, fant sin mat på vidstrakte tundrastepper, også kalt mammutsteppen.
Den arktiske megafaunaen er for lengst dødd ut, og steppene utgjør i dag bare en liten del av Arktis.
– I våre dager er den arktiske tundraen et lite produktivt økosystem, som vi i Norge kun finner helt nordøst i Finnmark. Faunaen består av vesentlig mindre planteetende dyr som lemen, hare og reinsdyr, forteller planteøkolog Kari Anne Bråthen ved UiT – Norges arktiske universitet.
Hun er en av forskerne bak en ny studie som nå er publisert i tidskriftet Nature.
Maten til dagens planteetere er ikke så ulik den megadyrene spiste. Planteartene som fantes i mammutenes tid eksisterer enda, deriblant harerug, fjellfiol, fjellsyre og reinrose. Men de finnes i mye mindre mengder.
– Det er et paradoks at den arktiske vegetasjonen før kunne være bærekraftig for en megafauna. Våre resultater endrer nå oppfatningen av hvordan mammutens beiteområder så ut, sier Bråthen.
Mammutsteppen var ikke dominert av gress
Grunnlaget for dyrelivet i et økosystem er vekst av beiteplanter. Derfor har det vært spekulert mye i hvordan den arktiske steppen så ut for 50 000 år siden.
– Det har lenge vært antatt at mammut-steppen var dominert av gress, der et høyt beitetrykk fra store planteetere var vesentlig for god vekst av smakelige gress.
– Tidligere analyser basert på pollen har pekt på gress som den dominerende vegetasjonen i steppen. Vi får det til å stemme i dag fordi det er ofte er gress som dominerer der det er beitedyr, sier Bråthen.
Denne oppfatningen viser seg imidlertid å være feil.
Professor Christian Brochmann fra Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo forklarer at den rådende oppfatningen av en mammutsteppe er basert på pollenanalyser av bunnsedimenter i innsjøer. I disse sedimentene dominerer pollen fra gressarter.
– Men mange arter vil være underrepresentert i disse studiene, særlig arter med blomster som bestøves av insekter. Deres pollenspredning er langt mer målrettet, og de har derfor ikke behov for så mye pollen, forklarer Brochmann.
50 000 år gammel DNA
Forskerne bak den nye studien har på sin side analysert DNA i jordprøver fra permafrosten rundt hele Arktis. Disse analysene viser at beiteområdene var dominert av urteaktige planter som tilhører andre familier enn gress.
I tillegg har de analysert DNA fra tarminnhold og ekskrementer fra blant annet mammut og ullhåret neshorn.
– Permafrosten inneholder et enormt DNA-arkiv over tidligere tiders økosystemer, som vi kan tolke ved hjelp av samlingene i naturhistoriske museer.
Annonse
– Ved å sammenligne DNA fra permafrosten med DNA fra disse samlingene, har vi vært i stand til å fastslå hvilke plantearter som fantes samtidig med de utdødde pattedyrene fra istiden, sier Galina Gussarova, forsker ved Naturhistorisk museum.
Hun understreker betydningen av de naturhistoriske samlingene for denne typen studier.
Mulig forklaring på mammutdød
At megafaunaen spiste urter gir mening; urter er gjerne mer næringsrike enn gress og er lettere å fordøye. Men plantene har ikke bare vært livsgrunnlaget for pattedyrene: det har gått den andre veien også.
– Tråkket fra de store dyreflokkene laget åpninger i vegetasjonen hvor urtene lett kunne spire, og samtidig ble de forsynt med store gjødselsmengder, forteller Bråthen.
Men i løpet av den siste istiden ble det endringer. Bestanden av megafaunen gikk ned samtidig med at også bestanden av urter og artsmangfoldet gikk ned, og vegetasjonen ble mer lik den vi kjenner idag. Næringsgrunnlaget for de store planteeterne ble dårligere.
– Dette kunne være forløpet til en dødbringende spiral: færre planter førte til færre store pattedyr som igjen førte til enda færre planter, som ikke kunne opprettholde næringsgrunnlaget for megafaunen.
– De samme planteartene finner vi den dag i dag, men ikke i slike mengder som kunne ha opprettholdt bestandene av mammut og ullhåret neshorn, sier Bråthen.
