– Et eksempel som illustrerer problemet med bruk av skjønn, er situasjonen som oppsto da Gro Harlem Brundtland fikk en operasjon hun ikke hadde krav på ved Ullevål sykehus i fjor, sier Eriksen, som er professor ved ARENA, Universitetet i Oslo.

– Legen mente at Brundtland hadde gjort seg fortjent til operasjonen på grunn av sitt tidligere engasjement for Norge, selv om hun ikke skattet til landet. Legen brukte skjønn, og tok en avgjørelse som vedkommende mente var rettferdig, selv om den var i strid med reglementet, sier Eriksen.

I prosjektet ”Skjønn, tillit og likebehandling” har han sammen med Lars Inge Terum, Harald Grimen, Anders Molander og Hanne Kilen ved Senter for profesjonsstudier, Høgskolen i Oslo, studert om det er mulig å finne en måte å kvalitetssikre skjønnet på.

Eriksen har også skrevet boken «Demokratiets sorte hull» (2002) som prosjektet bygger på.

Store variasjoner

Forskergruppen har studert legers og sosionomers bruk av skjønn i beslutninger om innvilgelse av uføretrygd og sosialstønad.

I en undersøkelse ble leger presentert for identiske fiktive saker der pasienter med diffuse plager krevde uføretrygd.

– Vi så store variasjoner blant legenes vurderinger. Mens noen mente man måtte ha tillit til pasientens egen vurdering av arbeidsevne, mente andre leger at så lenge plagene ikke kunne bevises, var det heller ikke grunnlag til å gi uføretrygd.

– Hvor tar de kunnskapen fra, når den går ut over det en finner vitenskapelig dokumentert eller rettsregulert?

– Det er helt klart at personlig moral og oppfatning har betydning, og profesjonene opptrer som om de er politikere, sier Eriksen.

Må være lov å tenke selv

– Det kan ikke være sånn at hvis en kommer til en lege som stemmer Frp, så får man én behandling, mens dersom man møter en lege som stemmer SV, får man en annen. Dette fører til både et rettssikkerhetsproblem og et demokratisk problem.

– Det er politikerne som skal bestemme hva som er riktig å gjøre når offentlige midler skal fordeles. Prinsippet om likhet for loven gjelder ikke lenger, sier Eriksen.

Ifølge professoren er det nesten umulig å holde frontlinjebyråkrater ansvarlig når de har et stort rom for skjønn. Jo større spillerom for skjønn, desto større spillerom for manipulasjon, vilkårlighet, uforutsigbarhet og integritetskrenkinger.

Samtidig er et velferdssamfunn avhengig av at de profesjonelle bruker sin dømmekraft når de skal løse problemer.

– Skjønnet er viktig, men vi må finne måter å kvalitetssikre skjønnet på. Jeg tror ikke klarere og enklere løsninger på hvem som skal ha hva og hvordan er veien å gå. Det er viktig at de profesjonelle utøverne får tenke selv og stole på egen dømmekraft, sier Eriksen.

Han tror løsningen må være å innføre flere såkalte deliberative organer hvor beslutningstakere drøfter sakene i fellesskap etter en forutgående debatt.

Sosiale domstoler

Norge har ikke forvaltningsdomstoler, slik mange andre land har, men organer som likner på disse. Trygderetten og fylkesnemndene for sosiale saker og barnevernsaker er eksempler på slike.

Her bringes berørte og kompetente parter sammen og må finne løsninger gjennom gjensidig argumentasjonsutveksling.

– I dette perspektivet er en sosialdomstol interessant. Den utvider premissgrunnlaget utover det rettslige ved at den ikke bare består av jurister, men også av andre fagfolk som leger, psykologer og sosialarbeidere.

– Når flere ser på avgjørelsen, blir beslutningstakerne også ansvarliggjort. Sakene bør avgjøres av en gruppe på tre personer under ledelse av en erfaren jurist, sier Eriksen.

Lenker:

ARENA

Prosjektet ”Skjønn, tillit og likebehandling” er finansiert av Forskningsrådets velferdsforskningsprogram