Forholdet mellom Utenriksdepartementet (UD) og forskningsstiftelsen Fafo på 1990-tallet dokumenteres nå i en ny rapport fra Makt- og demokratiutredningen.

Rapporten “Redskap eller aktør? Fafos rolle i norsk Midtøsten-politikk” baserer seg på UDs eget arkivmateriale og en rekke personlige intervjuer.

To roller

Skillet mellom offentlig politikk og den delen av forskningen som kalles oppdragsforskning er ikke alltid tydelig. Av og til opererer disse virksomhetene i et grenseland der de utgjør to sider av samme sak, og den norske Midtøsten-politikken befinner seg i dette grenselandet.

- Fafo hadde en slik rolle på 1990-tallet, der et meget tett samarbeid utviklet seg mellom Fafo og UD. Ved å produsere et faktagrunnlag med tanke på sluttstatusforhandlinger om flyktningespørsmålet, og samtidig være en aktør i bruken av disse dataene, sitter Fafo på begge sider av bordet. Dette har skapt uklare roller mellom forskningsinstitusjonen og UD, påpeker Ellen Rømming.

Tette bånd

Det tette samarbeidet mellom UD, frivillige organisasjoner og forskningsinstitutter beskrives som “den norske modellen”, og høstet internasjonal anerkjennelse etter fredsavtalen mellom israelere og palestinere (Oslo-avtalen).

Modellen innebærer at representanter for frittstånde institusjoner i fredsmekling, demokratibygging og tillitsskapende tiltak spilte en helt avgjørende rolle i prosessen som ledet frem til avtalen.

I korte trekk avdekker rapporten fra Makt- og demokratiutredningen flere forhold det kan stilles spørsmål til:

• Fafo har kartlagt forskjellige lands standpunkt i flyktningespørsmålet, og samtidig gitt innspill til hvilke standpunkt Norge skal innta i dette spørsmålet.
• Forhandlere for israelske og palestinske myndigheter er gitt anledning til å godkjenne innhold og resultater av forskningsrapporter før publisering.
• Målsettingen med forskningsrapportene var at de skulle danne et faktagrunnlag for sluttstatusforhandlingene flyktningespørsmålet.
• Fafos forskning var av så stor betydning for norske myndigheter at vanlige saksbehandlingsrutiner ble satt til side.

Levekårsundersøkelsene

Sentralt i Fafos forskning i Midtøsten står levekårsundersøkelsene.

Levekårsundersøkelsen på Vestbredden og Gaza i 1993 var en døråpner for Norges rolle som fredsbygger i Midtøsten. Etter Oslo-avtalen ønsket Norge å videreføre sitt engasjement i regionen, og Fafo ble utenriksledelsens fremste medhjelper og støttespiller i dette arbeidet.

Arbeidsgruppen om flyktninger var en del av fredsprosessen, og viktig for det norske engasjementet i Midtøsten på 1990-tallet. Engasjementet ble knyttet til vervet Norge hadde påtatt seg som “hyrde” for arbeidet med å bygge opp en database om palestinske flyktninger. For Fafo ble dette et springbrett til en lang rekke nye levekårsundersøkelser i Midtøsten gjennom hele 1990-tallet.

Vepsebol

- Men da Norge ville utvide levekårsundersøkelsene til også å omfatte flyktningene i Jordan, Libanon og Syria, var dette det samme som å stikke hånden inn i et politisk vepsebol, sier Rømming.

Levekårsundersøkelsene i Jordan, Libanon og Syria skulle bidra til avklaring om situasjonen for flyktningene i disse landene. Et kontroversielt tema der israelere og palestinere står steilt mot hverandre.

- Palestinere krever at alle flyktninger skal få mulighet til å vende tilbake til det stedet de har sin opprinnelse. Den folkerettslige referansen for dette kravet er FNs menneskerettighetserklæring og FNs resolusjon 194 fra 1948. Men Israel går mot dette.

Oslo-avtalen, der Fafo hadde en sentral rolle, pekte ikke på noen løsning som innebar tilbakevending for flyktningene. Dette var en viktig årsak til at Fafo ble møtt med skepsis og til dels motbør fra myndighetene i Libanon, Syria og Jordan i forhold til nye levekårsundersøkelser. Skepsisen blant mange palestinske eksil-flyktninger var også stor.

- Mitt materiale peker i retning av at Fafo i en del miljøer ble oppfattet som en politisk aktør snarere enn en uavhengig forskningsinstitusjon, avslutter Ellen Rømming.