Vi får stadig flere og mer selvstendige direktorater og tilsyn. Friheten benytter de blant annet til å knytte bånd til EU og søsterorganisasjoner i andre land.
Direktorat, tilsyn, byrå: Betegnelser for relativt uavhengige forvaltningsorganer.
På EU-nivå kalles slike relativt uavhengige forvaltningsorganer byråer («agencies»).
I den engelskspråklige faglitteraturen på området kalles utviklingen mot organisering i direktorater og tilsyn «agencification».
De siste årene har stadig flere slike relativt autonome organer blitt etablert i Europa, både på nasjonalt nivå, i form av tilsyn og direktorater, og på EU-nivå, her i form av byråer.
Statsviter Maria Martens har studert hvordan direktorater og tilsvarende relativt uavhengige forvaltningsorganer på nasjonalt og europeisk nivå bidrar til administrativ integrasjon i EU.
Martens viser at disse forvaltningsorganene spiller en stadig viktigere rolle både når nytt EU-regelverk formuleres, og når det skal gjennomføres og fortolkes nasjonalt. Martens har gjort casestudier på direktorater både i Norge og i EU-landene Danmark og Finland.
På nett med Kommisjonen
Et sentralt funn hos Martens er at nasjonale tilsynsmyndigheter i økende grad deltar i nettverksstrukturer hvor Kommisjonen spiller en førende rolle.
Dette innebærer at de nasjonale tilsynsorganene får flere hatter, altså at de blir styrt både fra nasjonalt nivå gjennom departementet, og fra europeisk nivå, gjennom EU-Kommisjonen.
– De nasjonale direktoratene har i økende grad begynt å ta del i administrative nettverk med nasjonale organer i andre land, og de blir også tettere koblet til EU-kommisjonen, sier Martens.
– Hvordan EU-kommisjonen forholder seg til dette forvaltningsnivået har det blitt skrevet lite om, sier Martens.
Hennes casestudier av de nasjonale direktoratene viser hvordan de i økende grad har blitt involvert i uformelle nettverk med hverandre og med Kommisjonen.
Flere av nettverkene de nasjonale direktoratene inngår i, er elektroniske. Martens argumenterer for at Kommisjonen kan yte stor innflytelse i slike fora, ikke fordi den har en formell myndighet, men en uformell autoritet.
Innen miljøfeltet er IMPEL (European Union Network for the Implementation and Enforement of Environmental Law) et viktig slikt nettverk.
IMPEL-nettverket ble startet i 1992 for å forbedre implementeringen av miljøbestemmelser i medlemslandene. Målet er å sørge for at EUs retningslinjer blir implementert, og er en arena for å utveksle erfaring.
Fremveksten av EU-byråene
Maria Martens.
EU-byråene er direktoratenes «søsterform» i EU, og også disse orienterer seg flere veier, både mot sine nasjonale motsatser og mot EU-kommisjonen.
EU-byråene springer ut fra behovet for å løse oppgaver som har vært løst på nasjonalt nivå, men også fra behov for å løse helt nye oppgaver, som spørsmål omkring matsikkerhet.
På europeisk nivå har Martens gjennom to caser studert hvordan Det europeiske miljøbyrået (EEA) og Det europeiske kjemikaliebyrået (ECHA) har utviklet seg, og hvordan de finner sin plass i EUs administrative system.
– Innen EU betyr denne formen for organisering både en sentralisering og desentralisering, fordi byråene får noen oppgaver som tidligere har vært løst på nasjonalt nivå, og andre fra Kommisjonen, sier Martens.
Annonse
– Samspillet mellom byråene og Kommisjonen er uformelt og nettverksbasert, slår Martens fast.
Maria Martens disputerte i januar med avhandlingen “Organized administrative integration. The role of agencies in the European administrative system.” ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun har vært tilknyttet ARENA – Senter for europaforskning i stipendperioden.
