– Regionale råd gir økt politisk styring

Regionrådene i Norge fungerer som politiske tilleggsarenaer for lokalpolitikere.

Publisert
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Interkommunale regionråd

Benevnelsen regionråd brukes i Norge om interkommunale politiske samarbeidsorganer mellom nabokommuner i et distrikt eller avgrenset geografisk område, som er formalisert og i operativ funksjon, med egne vedtekter eller samarbeidsavtaler om et bredt arbeidsfelt.

I snitt er det seks kommuner som deltar i hvert regionråd, men antallet varierer fra to til tretten.

Mange av regionrådene har vært et samarbeidsområde lenge, Vesterålen hadde eksempelvis samarbeidsorganer etablert allerede i 1936. De fleste regionrådene har kommunelovens §27 som lovgrunnlag for samarbeidet.

(Kilde: Wikipedia) 

Det er i regionrådene norske lokalpolitikere tar opp regionale utfordringer og setter dem på dagsorden. Men vedtakene overlater de til sine respektive kommunestyrer.

Slik fungerer Norges regionråd som politiske tilleggsarenaer for lokalpolitikerne, mer enn arenaer som styrer over kommuneovergripende oppgaver.

Overgripende beslutningsprosesser i kommune-Norge ligner dermed på EU: Regionrådene initierer og diskuterer saker som angår medlemmene, mens bindende vedtak i kommuneovergripende saker overlates til den enkelte kommune.

– Vel, helt identisk med EU er det jo ikke. Men det er likt i den forstand at regionrådene ikke fatter beslutninger på vegne av kommunene som er med.

– Vedtakene fattes i kommunene, sier professor Dag Ingvar Jacobsen ved Universitetet i Agder (UiA).

Har kartlagt kommunesamarbeidet

Professor Dag Ingvar Jacobsen. (Foto: Sidsel Jørgensen)
Professor Dag Ingvar Jacobsen. (Foto: Sidsel Jørgensen)

Jacobsen og hans kolleger Eva Kvelland, Charlotte Kiland og Fredrik Skau Gundersen har sett nærmere på nær en tredel av det interkommunale samarbeidet i Norge – det vil si all formalisert interkommunalt samarbeid som ikke er organisert gjennom kommunale aksjeselskaper (KAS) eller interkommunale selskaper (IKS).

Arbeidet har fokusert på den eldste lovregelen fra 1921 om interkommunalt samarbeid, § 27, i kommuneloven. Denne åpner for at kommuner og fylkeskommuner kan opprette et felles styre for å løse felles oppgaver som gjelder drift og organisering, som for eksempel lønninger, IKT og skatteinnkreving – og samarbeid gjennom regionråd.

– Hensikten har vært å lage en ensartet oversikt over omfang, organisering og virkemåte når det gjelder denne type interkommunalt samarbeid. Det er noe som vi ikke har hatt før, forteller Jacobsen.

– Et uoversiktelig område

Kartleggingen til Jacobsen og hans kolleger viser at alle norske kommuner, både store og små, deltar i interkommunale samarbeid, i gjennomsnitt på 3–5 områder.

– Områdene det samarbeides om varierer veldig. Det samme gjør faktisk også kunnskapene om hvilke områder en samarbeider om. Generelt kan en si at mange kommuner ikke har god oversikt over dette på topplan, av ulike grunner.

– Men nede på det enkelte område er både oversikten og samarbeidet godt, sier Jacobsen.

Ingen økonomisk gevinst

Kommunene selv oppgir at hovedhensikten med å delta i interkommunale samarbeid, er at oppgavene de løser, for eksempel knyttet til barnevernstjenester, som krever en viss standard, ser de seg som enkeltkommuner best tjent med å løse i et samarbeid med andre.

– Svært få samarbeid viser til økonomsk gevinst. De viser i stedet til en gevinst i tjenestekvalitet. I den grad de viser til innsparinger, viser de også til at besparelsene er gått inn i samarbeidet igjen og er brukt på å høyne kvaliteten på oppgaveutførelsen.

Er politiske arenaer

Funnene i undersøkelsen viser også at det er to typer interkommunalt samarbeid som faller inn under lovens paragraf 27: Produksjonsrettede samarbeid og styringsrettede samarbeid.

Det første karakteriseres av fokus på tjenesteyting, altså praktisk samarbeid om lovpålagte tjenester. De andre er regionrådene, som er politisk-administrative arenaer der kommuneovergripende saker av så å si alle slag diskuteres.

– Det er altså slik at regionrådene ikke er et styringsorgan for produksjonsrettede tjenester i kommunene. De er i stedet politiske tilleggsarenaer der saker som en kommune er for svar til å ta opp alene, kan tas opp.

– Det kan være vegspørsmål, ønsker om flyplassutbygging eller regional brannverndekning, sier Jacobsen.

– Personlig må jeg si at funnene våre viser at de er mindre styringsorgan og mer politiske tilleggsarenaer enn det jeg hadde trodd i utgangspunktet, sier han.

– Neppe et demokratisk problem

Kritikere av regionrådene i Norge hevder at blant annet at slike råd er problematiske, demokratisk sett, fordi de kan oppfattes som etfjerde forvaltningsnivå etter stat, fylke og kommune, selv om de ikke fatter bindende vedtak – og at representasjonen til rådene ikke er folkevalgt, men folkefolkevalgt.

– Våre funn viser at det neppe er så enkelt som dette. I alle regionråd og i styrene i interkommunale samarbeid sitter det politikere fra alle leirer, ofte toppolitikere og ofte rådmenn også.

– Når representasjonen er så bred som den er, er det vanskelig å si at rådene er udemokratiske, sier Jacobsen.

– Jeg vil heller snu problemstillingen på hodet og spørre: Er det et problem at lokale og regionale oppgaver delegeres til kommunale toppolitikere?

Gir økt politisk styring

I det hele tatt viser undersøkelsene som nå er gjennomført at det blant lokalpolitikerne selv er få motforestillinger mot interkommunale samarbeid med politikeroppnevnte styrer. Det gjelder også tilbakemeldingene fra opposisjonspartiene.

– Så lenge kommunestyrene også utpeker politikere fra de små opposisjonspartiene til interkommunale styrer, ses slikt samarbeid på som positivt.

– I tillegg til at små kommuner får en arena hvor de kan hevde sitt syn i saker som angår dem og deres tjenestetilbud, får et bredt spekter av lokalpolitikere samme mulighet til å hevde sitt syn.

– Samlet sett gjør det at politikerne oppfatter regionale råd og interkommunale styrer som viktige tilleggsarenaer for politisk styring, snarere enn rene produksjonsrettede styrer. Interkommunalt samarbeid snarere politiserer kommunale oppgaver, enn det motsatte, sier Jacobsen.

Bakgrunn:

Teamet ved UiA har blant annet gjennomført telefonintervjuer med en rekke lokalpolitikere og rådmenn.

Flere hundre kommunale Internett-sider er gjennomgått. Spørreundersøkelser via brev og e-post er gjennomført. Og det er foretatt dokumentstudier og saksgangsanalyser.

Referanse:

Dag Ingvar Jacobsen m.fl.: Evaluering av interkommunalt samarbeid etter kommunelovens § 27 – Omfang, organisering og virkemåte