Vi liker gjerne å tro at propaganda ikke lenger er i bruk, eller bare unntaksvis forekommer i vestlige demokratier. Selv om propaganda som kommunikasjonsform fornektes, er den fortsatt i bruk.

Førsteamanuensis Haavard Koppang ved Handelshøyskolen BI har foretatt en studie av fenomenet propaganda med utgangspunkt i USAs beslutning om å gå til krig mot Irak i kjølvannet av terroranslaget 9. september 2001.

Resultatene av studien er offentliggjort i det internasjonale vitenskapelige tidsskriftet Middle East Critique, som er tverrfaglig tidsskrift om økonomi, statsvitenskap og organisasjonsteori.

Manipulerer massene

Begrepet ”propaganda” har en flere hundre år lang historie. I 1622 opprettet pave Gregor en komité av geistlige (kongregasjon), Sacra Congregatio de Propaganda Fide, som hadde som oppgave å utbre troen basert på ordets makt.

Propaganda ble i praksis brukt som en betegnelse for misjonsvirksomhet. Navnet på den pavelige administrasjon er senere endret slik at propaganda ikke lenger inngår.

På 1940-tallet ble oppfatningen av ”propaganda” tydelig negativ, og propaganda ble etter hvert erstattet av mer nøytrale begrep som overtalelse, kommunikasjon og informasjon.

Ifølge Koppang lever propagandaen i beste velgående. Målet er fortsatt å styre publikums tenkning og atferd.

– Avsenderen av propaganda er ikke bundet av rett og galt, og spiller fritt på følelser og fordommer. En balansert fordeling av løgn og sannhet kan være mer effektiv enn saklighet og korrekte fremstillinger for å overtale der og da, fremholder Haavard Koppang.

Fem falske argumenter

Koppang foretar en omfattende gjennomgang av ulike teorier og definisjoner for propaganda. Ifølge Koppang kan propaganda helt enkelt defineres som elitens manipulasjon av de udannede masser.

Han utarbeider en definisjon der det fokuseres på propaganda med dobbelt skjult agenda, både med hensyn til virkemidler og mål.

Den som tyr til propaganda, har gjerne både vilje og evne til å aktivisere emosjoner og fordommer for å oppnå psykologisk og ikke logisk tilslutning.

Koppang identifiserer i studien fem ulike typer falske argumenter som brukes i propaganda:

1. Ta mannen fremfor ballen: Det mest kjente falske argumentet baserer seg på personlig angrep fremfor å diskutere sak (argumentum ad hominem).
2. En annen variant handler om å spille for galleriet for å oppnå støtte og populistisk tilslutning (argumentum ad populum).
3. En tredje type er å spille på at det er synd på oss og samtidig be om å få den sympati og støtte vi fortjener. (argumentum ad misericordiam).
4. En fjerde teknikk er å spille på maktposisjon med appell til trusler, frykt og den autoritet som legalt kan tvinge frem løsninger (argumentum ad baculum).
5. Den femte versjonen av falsk argumentasjon består i å fremsette en påstand som sann fordi det ikke er påvist at den er falsk (argumentum ad ignorantiam). F. eks.: ”Det er masseødeleggelsesvåpen hos vår fiende siden det ikke er påvist at de ikke har nevnte våpen”. Eller påstanden kan fremsettes som falsk i det man ikke har påvist at den er sann.

Propagandaens vesen

Koppang advarer mot å tro at propaganda ikke lenger forekommer.

– Da risikerer du å være naiv og troskyldig i møtet med organisert massekommunikasjon i form av propaganda, sier han.

Koppang har på bakgrunn av studien utarbeidet en oversikt over sju hovedtrekk ved propaganda:

1. Propaganda handler om å styre og kontrollere trosoppfatninger og atferd. Oppmerksomheten styres unna feil i informasjon og resonnementer. Propagandister bruker fordommer og feilinformasjon til å skape nye trosoppfatninger, som å spille på aversjon mot visse sannheter eller på fanatisk støtte til visse vrangforestillinger.

2. Propaganda kombinerer argumentasjon og aktivering av emosjoner (jfr. frykt, sinne, skyld og skam). Når emosjoner og fordommer aktiveres, er hensikten å hindre refleksjon om premisser og evidens – et tilsiktet utfall av falske argumenter.

3. Fakta og fiksjon blandes på en finurlig måte. En propagandist sørger for at fakta-innslag gir tillit til propagandisten før man elter inn desinformasjon og fordreininger som mottaker vurderer som troverdig.

4. Propaganda bagatelliserer egne feil, mens skyld og ansvar legges over på andre som klandres. Språkbruk om skadeverk formildnes. Et eksempel er når terrorister fremstilles som ”freedomsfighters”, eller at man ødelegger en stat og utfører massedrap i ”ondskapens akse”. Et annet eksempel er at bombing og drap av sivile fremstilles som sekundær-effekter.

5. Propaganda skal være enkelt og tegnes i svart og hvitt – enten er du med oss og oppfører deg deretter, eller er du en av de andre og fiende. Budskapet skal også repeteres. Mottakere skal over tid tro på og innrette seg etter budskapet, fremfor å komme i selskap med grupperinger det snakkes nedsettende om.

6. Budskapet skal ikke bare hindre respondenter fra å fatte informerte beslutninger, men også oppnå at man ikke vedkjenner seg beslutninger som allerede er fattet. Propagandister tilbyr gjerne muligheter til ansvarsfraskrivelse og til å komme seg ut av en vanskelig situasjon, før propagandaen trappes opp og presset øker ytterligere.

7. Personer med roller – særlig i det offentlige apparat – forbundet med tillit og godtroenhet, har de beste forutsetninger til å forlede den gemene hop, enten dette skjer i embeds medfør, eller indirekte via personer i kulissene.

Referanse:

Koppang, Haavard: Social Influence by Manipulation: A Definition and Case of Propaganda, Middle East Critique,18:2,117-143, doi: 10.1080/19436140902989472.