Nefissa Naguib, som er seniorforsker ved Christian Michelsens institutt (CMI), var selv på Tahrirplassen de tre skjebnesvangre ukene.

– Det var en unik opplevelse for en forsker å få observere på nært hold at et folk reiser seg og tar tilbake sin integritet og verdighet, sier hun.

Naguib formidlet håp da hun nylig besøkte Forskningsrådet. Hun pekte på at kvinner har deltatt på en avgjørende måte i opprøret. Vanlige egyptere har diskutert politikk og samfunnsspørsmål åpent og på tvers av kjønn og klasse. 

– Vi har fått et nytt bilde av den arabiske kvinnen. Hun har ansikt og stemme. Hun tenker selv. Hun står for noe, sier Naguib.

Først demokrati, så likestilling

Det oppstår også tilsynelatende selvmotsigende situasjoner, som da kvinneorganisasjoner ba en kvinnelig kandidat trekke seg. 

– Etter Mubarak har flere kvinneorganisasjoner krevd en mer sentral plass i arbeidet med å utforme det nye Egypt. Men den dominerende holdningen synes å være at «først må vi få demokrati, så kan vi slåss for likestilling».

Naguib mener imidlertid at en skal være forsiktig med å trekke forhastede konklusjoner hvis det muslimske brorskapet nå får en sterk posisjon i det nye Egypt.

– Brorskapet er velorganisert, de er mye ute og snakker med folk, og de driver de beste private skolene. Men brorskapet består av flere generasjoner med ulikt syn på samfunnsutviklingen. Selv om mange unge jenter går med slør, betyr det heller ikke nødvendigvis at de støtter brorskapet.

– De militæres rolle er en av usikkerhetsfaktorene. Tradisjonelt har det militære vært høyt respektert og en sekulær kraft. Nå virker måten de opptrer på desperat i forhold til å holde kontroll, og brorskapet har også fått en sterkere innflytelse i hæren.


Naguib er sosialantropolog og ekspert på Midt-Østen. Hun leder forskningsprosjektet «Muslim devotional practices, aesthetics and cultural formation in migrancy».

Ingen stemmerett uten en mann

– Kvinner må ha en mann for å få ID-kort, og må ha ID-kort for å stemme, sier Naguib. 

– Enslige kvinner er ikke registrert og kan heller ikke registrere sine barn. Dermed får de heller ikke del i skole- og helsetilbud. Vi vet ikke hvor mange dette gjelder. Kvinnenes posisjon i det postrevolusjonære Egypt er derfor fortsatt uklar.

– I noen grad har kvinner formelle rettigheter, men det er mange juridiske spørsmål som må løses for at kvinnene skal oppnå det de ønsker. Egypt har lange tradisjoner med politisk aktivisme, også kvinneaktivisme. Men deltakelsen har vært sterkt klassedelt. Elitekvinner har snakket alle kvinners sak.

Forskningsspørsmålene står i kø: 

– Vi vet lite om arbeiderkvinner og kvinner på landsbygda. Hvordan opplever de revolusjonen? Hva er deres håp? Og hva med kristne kvinner? De kan f.eks. ikke skilles uten godkjenning fra patriarken.

Matprisene var en viktig trigger for revolusjonen.

– Kvinneopprøret var også bredere og mer ideologisk. Det handlet om brød, verdighet og rettferdighet. Mange opplever at et neoliberalt økonomisk system var i ferd med å gjøre det umulig å ha et uavhengig liv, sier Nefissa Naguib.

Regimets viktigste bidrag var å stenge internett

– Opprøret startet i Kairo 25.januar i år. Det var mer konsistent organisert og mer omfattende enn tidligere. Mobiliseringen skjedde gjennom en digital kommunikasjon som patriarkene ikke forsto.

– Og fordi det startet i kvinnenettverk, bekymret det ingen. De skjønte ikke hva som foregikk på internettkaféene. Kvinnene bar jo slør, så da var alt i orden, sier Naguib.

Egypts kvinner var sentrale i alle ledd i den opprinnelige planleggingen av og mobiliseringen til opprøret. Kvinne var også i første linje på Tahrir-plassen og det var mange kvinner blant de skadde og drepte. 

– Men kvinnene havnet raskt i bakgrunnen. I mars hadde kvinnene forsvunnet fra sentrale posisjoner og deltok ikke i kontakten med regimet.

Myndighetene forregnet seg når de trodde det ville hjelpe å stenge internett: 

– Regimet glemte at egyptere er sosiale mennesker. Kvinner er vant til at tekniske hjelpemidler ikke fungerer og kunne likevel mobilisere millioner dag etter dag. Når internett ble stengt, gikk folk ut på gatene i stedet.

– Det ble et familieanliggende. Gamle kjønnsrollemønster hindret ikke organiseringen av opprøret.

Det kan bli både bedre og verre

I hele den arabiske verden har internett og sosiale medier, men ikke minst Al Jazeera, spilt en sentral rolle.

Naguib peker på dette og andre fellestrekk, men også store forskjeller mellom opprøret i ulike land innenfor regionen.

– I Libya profilerte Gaddafi kvinner, for å framstå som moderne. Etter hvert som Libya nå åpner seg opp, ser vi at kvinner har vært sterkt undertrykt og utsatt for mye vold.

– Kvinnene var fraværende i revolusjonen og er fraværende i det nye styret. Ingen steder ble så mange kvinner voldtatt under opprøret.

– Gulfen vet vi lite om. I Saudi-Arabia har den nye kongen nettopp nektet kvinner å kjøre bil, sier hun.

Med fredspristildelingen er det nå godt kjent at kvinnene i Jemen er svært aktive. 

– I Syria står det faktisk to sterke kvinner på hver sin side i konflikten. En støtter Assad og en annen har en sentral rolle i skyggeregjeringen. Kvinnene i Irak hadde en del rettigheter under Saddam Hussein og var mer aktive i arbeidslivet da, enn de er nå.

– Tunisia er annerledes. Det var allerede en sekulær stat, med en høy andel høyt utdannede kvinner, sier Naguib. 

Lenke: 

Forskningsrådets program Kulturell verdsetting (KULVER)