Nei, svarte ARENA-forsker Ulf Sverdrup på ARENAs årskonferanse på Litteraturhuset 11. desember, hvor man forsøkte å belyse hvordan euroskepsis forstås som et bredere fenomen enn den norske EU-motstanden.
– Det er norsk medlemskap mange nordmenn er imot, ikke unionen som sådan, hevdet seniorforsker Sverdrup, som svar på dagens spørsmål: Hva er skeptikerne skeptiske til?
Bakgrunnen for norske partiers EU-motstand er pragmatisk, mente Sverdrup.
– Euroskepsis springer ut fra partistrategi, sa professor Nick Sitter fra BI, som forklarte euroskepsis som en «tom eske» man kan fylle med innhold selv.
– Hvis vi sammenlikner de skeptiske partiene over hele Europa, har de også veldig forskjellig politikk, sa han.
Skepsisen vokser
Hvordan ser så euroskepsisen ut hvis man anlegger et komparativt perspektiv?
– Vi har hold for å si at integrasjonen ikke lenger har støtte blant en like stor andel av borgerne som tidligere, sa professor Hans-Jörg Trenz, som har vært drivkraften bak euroskepsis-forskningen ved ARENA.
– I noen land, som i Storbritannia, har så mange som 40 og nærmere 50 prosent stemt på politikere som er mot integrasjonen. Vi ser altså en større utbredelse av euroskepsisen.
– Man diskuterer ikke bare hvor dypt integrert man bør bli, men også hvor vid integrasjonen skal være, altså hvor mange nye medlemsland man skal inkludere, sa Trenz.
Folkelige og intellektuelle EU-diskusjoner
– Euroskepsis er ikke én ting. I EU-landene får euroskepsis ofte form av en diskusjon om hva slags EU man vil ha, sa Pieter de Wilde, stipendiat ved ARENA, som har sett på hvordan euroskepsis arter seg i europeiske medier.
Postdoktor Asimina Michailidou ser også på de mediale uttrykkene for euroskepsis, nærmere bestemt i nettmediene.
– Det er ikke slik at det er en rekke «koko» EU-diskusjoner der ute. Forskning har vist at nettdebatter ikke alltid er de mest rasjonelle, men vi har funnet at euroskeptikere er mer enn i stand til å holde fornuftige debatter, også på nettet.
– Og euroskepsis er ikke spesielt for noen land, det finnes i alle de europeiske landene vi så på, sa Michailidou.
Hva har så de intellektuelles rolle vært i den norske EU-debatten? spurte professor John Erik Fossum på konferansen. Han har skrevet om temaet sammen med Cathrine Holst.
– Mange akademiske intellektuelle betoner nasjonalismens historisk progressive rolle i det norske demokratiet, sa Fossum på konferansen.
– Man tar fortsatt i stor grad utgangspunkt i den demokratiske nasjonalstaten. Dette er en følge av at man forstår EU som et instrument for nasjonalstatene:
Annonse
(Foto: www.colourbox.no)
– Det er en flyktig legitimitet. Den er også forankret i en «metodologisk nasjonalisme» som tar nasjonalstaten for gitt som det riktige rammeverket for å evaluere kvalitet. Dette gjør man i stedet for å se på hva EU gjør for kvinner, eller for regioner, sa Fossum.
