Det sier forskningssjef Einar Leknes ved International Research Institute of Stavanger – IRIS, som nylig har avsluttet forskningsprosjektet “Det nye regionale Norge”.

Han påpeker at verken forvaltningsreformen, Odelstingsproposisjon nr 10 («Om lov om endringer i forvaltningslovgivningen mv.») eller den øvrige statlige regionaliseringspolitikken forholder seg til den dynamiske utviklingen i byregionene.

Dette til tross for at befolkningsveksten og næringsutviklingen i stor grad nettopp skjer her.

Leknes har blant annet studert byregioner på Sørlandet og opp langs kysten til Tromsø. Nå mener han det trengs mer forskning som kan belyse byregionene på østlandsområdet.

– Jeg mener det er viktig, siden spørsmålet om kommunestrukturer er løpende i den politiske debatten i Norge. Det er ikke lenge siden NHO var på banen med en analyse om at mange små kommuner vil bli utradert innen 30 år på grunn av befolkningsutviklingen. Folk flytter til de store byene, det er her de finner arbeid.

Det fjerde styringsnivå

Det tverrfaglige forskningsteamet har drøftet og dokumentert nye former for koordinering og samarbeid i og rundt de største byene i Norge. De stadfester en gang for alle at byregionene er i ferd med å bli et nytt politisk nivå i Norge.

– Utviklingen har foregått i skyggen av den statlige regionaliseringspolitikken. Vi snakker om at byregionene har vokst seg frem som et fjerde uformelt styringsnivå i enkelte deler av landet.

– Vi har kartlagt hvilken makt de byregionale styringsinstitusjonene har i forhold til de tradisjonelle folkevalgte organene, forteller Leknes.

I dag har vi storbyregionene som Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand, men også mellomstore byregioner som Tromsø, Ålesund, Haugesund, Skien/Porsgrunn og Fredrikstad/Sarpsborg.

Tjenester på tvers

Den grenseoverskridende byveksten har framtvunget samarbeid mellom kommunene i byregionene om hvordan veksten skal styres og om hvordan nødvendig infrastruktur skal etableres, påpeker Leknes.

– Folk i byregionene har felles hverdagspraksis. De tjenesteytende næringene har forstått dette, og forholder seg til byregionen som en helhet uten å la seg begrense av administrative grenser.

Ifølge Leknes er det likevel ikke alle byregioner som har etablert en politisk og administrativ overbygning til denne praksisen. I flere byregioner er det lag av prosjektsamarbeid, interkommunale råd, utvalg og selskap som styrer utviklingen og gjennomfører vitale samfunnsoppgaver i byregionene.

– En sentral utfordring i denne sammenheng er hvordan demokratiet overholdes. Hvor stor er muligheten for kontroll av ulike selskaper og samarbeids-konstellasjonene? Dette er noe vi belyser systematisk i prosjektet vårt, forteller Leknes.

Hvor ble det av reformen?

Da forskerne startet prosjektet i 2005 ønsket de å diskutere om landsdels-regioner kunne være et alternativ til byregioner i diskusjonen om styring av landet.

Den nasjonale regionsreformen gikk i korthet ut på at dagens 19 fylker skulle erstattes av seks til åtte landsdelsregioner, som skulle styres av folkevalgte. En del av oppgavene som staten har i dag, skulle overføres til de nye regionene.

– Etter hvert ble det klart at flere fylker slettes ikke ønsket å slå seg sammen. Reformen ble som kjent aldri noe av. Landsdelsnivået fikk aldri noen plass i Stoltenberg II-regjeringens forvaltningsnivå, vi har derfor ikke diskutert problemstillingen i prosjektet vårt.

– Hvorfor viser staten byregionene så lite oppmerksomhet?

– Den statlige regionaliseringspolitikken har vært ukoordinert, og de nye regiondannelsene på landsdelsnivå er fragmenterte og uten kraft.

– Framveksten av enkelte politiske byregioner i Norge er et tegn på at det nye regionale Norge like gjerne kan bli dominert av byregioner som av landsdelsregioner, avslutter Leknes.

Bakgrunn:

Prosjektet Det nye regionale Norge: Byregioner eller landsdelsregioner?, som blant annet har munnet ut i 14 FoU-rapporter og boken Norske byregioner, er støttet med midler fra DEMOSREG-programmet (Demokrati, styring og regionalitet) i Norges forskningsråd.