De siste årene har vi sett budskapet overalt: 

Du kan forebygge demens ved å forandre livsstilen din. Det sier nemlig forskningen. 

Da internasjonale eksperter nylig gikk igjennom forskningen på feltet, kom de fram til en liste på 14 risikofaktorer som det går an å gjøre noe med. For eksempel høy alkoholbruk, røyking, fysisk inaktivitet, overvekt og lav utdanning. 

Nesten halvparten av demenstilfellene kan faktisk forebygges eller forsinkes gjennom livsstil. Det meste av risikoen kan dessuten forebygges midt i livet og sent i livet, konkluderte denne såkalte Lancet-kommisjonen.

Det er jo fantastiske nyheter for alle som frykter demens. Men hvor sikre er vi på at dette stemmer? 

Nesten bare basert på observasjoner

Anders Martin Fjell er kritisk til forskningen som rapportene fra Lancet-kommisjonen baserer seg på. 

Han er professor ved Universitetet i Oslo (UiO) og forsker på hjernen vår og hvordan våre kognitive evner utvikles i barndommen og endres i løpet av voksenlivet.

Han begrunner kritikken med at forskningen ikke er god nok til å si noe om årsakssammenhenger. 

Vi kan for eksempel se at folk med lav utdanning oftere får demens. Men er det mangel på utdanning som gir demens? 

Lignende spørsmål kan stilles ved mange av de andre faktorene: Vil trening i seg selv forebygge demens? Eller har friskere mennesker bare mer ork til å trene? 

– Nesten ingen studier som ligger til grunn for disse rapportene, er egnet til å si noe om årsak og virkning. De baserer seg hovedsakelig på observasjonsstudier. 

Dette betyr at forskerne følger en stor gruppe mennesker over lang tid. På denne måten kan de finne ut at noe henger sammen, men de kan ikke slå fast hva som fører til hva. 

Selv tror Fjell at andre faktorer kan være mye viktigere. Faktorer som ikke nødvendigvis lar seg korrigere i voksen alder. 

Opptatt av det som skjer tidlig i livet

Under Hjernerådets årlige hjernekonferanse i forrige uke fortalte Fjell om funn fra forskningssenteret Senter for livsløpsendringer i hjerne og kognisjon ved UiO. 

– Forskningen vår tyder på at det som skjer tidlig i livet, og ikke bare genetiske faktorer, ofte har mye større effekt enn det som skjer senere i livet, sa han.

– Det er derfor ikke sånn at om du hadde løpt litt mer eller spist litt sunnere eller løst mer kryssord, kunne du unngått å få demens.

Anklager seg selv

Dette mener Fjell er et viktig budskap til dem som har fått en demensdiagnose. 

Han tror at en del pasienter som blir rammet av sykdommen, anklager seg selv for at de ikke har tatt riktige valg tidligere i livet. Det er trist, mener han. 

– Det er først og fremst viktig å gjøre ting man trives med. Liker du absolutt ikke å trene, trenger du ikke å begynne med det hvis du er redd for å få demens, mener Fjell. 

Forskjellene holder seg stabile

Fjell og hans kolleger forsøker å forstå hjernens utvikling gjennom livet. De baserer seg på forskning fra tusenvis av MR-bilder av hjernene til rundt 3.000 friske norske personer fra 0 til 100 år.

Studiene viser store individuelle forskjeller mellom hjernene deres. 

Mange av disse deltakerne er fulgt over lang tid. Derfor kan de også se at de forskjellene som finnes tidlig i livet, holder seg ganske stabile gjennom livet. 

– Størstedelen av forskjellene de ser blant eldre personer, er forskjeller som finnes tidlig i livet, ikke som skjedde da de var 50 eller 60 år, sier Fjell.

Studie fra Skottland

Også andre har funnet det samme.

Skotske forskere har studert evnetester av elleveåringer som ble gjort på 1920-tallet. Da de inviterte inn de samme personene og gjorde tilsvarende tester på dem som 70-åringer, fant de for første gang disse overraskende resultatene.

– Over halvparten av forskjellene i disse testene kunne forklares av resultatene deres som elleveåringer, forteller Fjell. 

Fødselsvekt er viktig

En faktor som påvirker de individuelle forskjellene i hjernestruktur, er fødselsvekten vår, forteller Fjell. 

– Dette er delvis genetisk bestemt, men også en indikasjon på miljøpåvirkning før man blir født.

Lav fødselsvekt kan tyde på at fosteret har vært utsatt for uheldige forhold i livmoren. Dette kan igjen påvirke hjernen utvikling og føre til økt sårbarhet, både for mentale lidelser og demens senere i livet. 

– Men det er viktig å poengtere at dette er statistiske sammenhenger, og ikke noe som bestemmer ens skjebne, sier Fjell.

– Men som forsker er dette viktige faktorer å være klar over, fordi det viser at forhold veldig tidlig i livet kan ha konsekvenser for hvordan man fungerer som eldre.

Den største tvillingen har størst hjerne

Flere studier har vist at personer med lav fødselsvekt har høyere risiko for å få demens senere i livet. 

– Selv eneggede tvillinger har forskjeller i fødselsvekt, og studier viser at den største tvillingen vil ha større hjerneareal og lavere risiko for å få demens. Dette kan ikke skyldes genetikk, forteller Fjell.

Noe som kan påvirke fødselsvekten, er det som skjer i mors liv. 

– Blir vi for utsatt for alkoholbruk, røyking eller opioider før vi blir født, er det mye mer alvorlig enn om vi blir utsatt for dette i voksen alder, forteller Fjell.

Gir lav utdanning demens?

Lancet-kommisjonen nevner kun én faktor tidlig i livet som er viktig for å forebygge demens: Utdanning. 

Mange studier viser sammenheng mellom utdanning og demens. Det har også forskerne ved Universitetet i Oslo funnet i sine studier. 

– Men denne sammenhengen forsvinner nesten helt når vi kontrollerer for kognitive evner i ung alder, forteller Fjell. 

Dette tyder på at det ikke er lav utdanning i seg selv som er årsaken til demens, mener Fjell.

Kanskje er det heller slik at mennesker som i utgangspunktet har gode evner, oftere velger å ta mer utdannelse? 

Tiltak for å forbedre kognitive evner i barndom og ungdom, er sannsynligvis mye mer effektivt enn å få folk til å ta mer utdanning, mener han. 

Et teoretisk puslespill

Bjørn Heine Strand er seniorforsker ved Folkehelseinstituttet og forsker på aldring. Han mener at når Lancet-kommisjonen kommer fram til at det er 14 risikofaktorer for å få demens, er det ut fra et teoretisk puslespill som er satt sammen av forskning. 

De har vurdert at kunnskapen er såpass god på disse områdene at det er grunn til å tro at det er årsakssammenhenger, forklarer han. 

Noe av dette er nesten umulig å finne ut av med randomiserte, kontrollerte studier, som er gullstandarden innen forskning, mener Strand. Dette er studier hvor en gruppe pasienter blir utsatt for noe og sammenlignes med en gruppe som ikke har blitt utsatt for det samme.

Det er veldig vanskelig å forske på risikofaktorene for demens og få helt vanntett kunnskap om sammenhenger, mener Strand. 

– Da må man jo følge de samme folkene gjennom hele livet. Slike studier er veldig vanskelige å designe, derfor finnes det få av dem. 

Hørsel og trening

De som har hatt nedsatt hørsel tidligere i livet, har økt risiko for demens, ifølge Lancet-kommisjonen. 

– Årsakssammenhengen er fortsatt uklare, og dette har blitt mye diskutert, forteller Strand.

Det samme gjelder for trening. 

Forskere har funnet sterke sammenhenger mellom trening og demens. Derfor legges det som premiss at jo flere som trener, jo mindre demens blir det i befolkningen. 

– Men det vet vi jo ikke sikkert. Når forskere har gjort randomiserte, kontrollerte studier, så har de ikke klart å avdekke den samme sammenhengen.

Stor treningsstudie ved NTNU

Dette bekreftet Asta Kristine Håberg, hjerneforsker ved NTNU, til forskning.no i 2023, etter at de hadde gjort en stor studie:

– Fysisk trening er bra for hjerte, lunger og kretsløpet. Det styrker beintettheten og musklene, gir bedre balanse, bedre bevegelighet i ledd og øker utholdenhet. Dette er bra for helsa, spesielt når vi blir eldre. Men per i dag kan man ikke si at vitenskapen støtter at det gir bedre skår eller mindre reduksjon i vanlige aldersbetingede, kognitive evner, sa Håberg.

Forskerne fikk en stor gruppe til å trene hardt og sammenliknet dem med en gruppe som bare fulgte Helsedirektoratets anbefalinger. 

Da forskerne skulle se om det var forskjell i dødelighet etter fem år mellom gruppene, ble de overrasket. Det viste seg nemlig at kontrollgruppa levde lengst. De ble inspirert av å være med på studien og hadde også trent mye. 

Noe av problemet er slike studier er nettopp kontrollgruppa, forteller Strand.

De født i 1975 har høyest IQ

Det sterkeste argumentet for at demens faktisk kan forebygges, er at risikoen for å få demens har sunket for hver enkelt av oss over mange år. 

Dette kan forklares med at IQ-nivået har økt ganske kraftig i alle industrialiserte land i noen tiår. Noe som igjen viser at IQ ikke er fast og uforanderlig, men også påvirket av miljø.

– Høyere IQ kan være relatert til bedre oppvekstvilkår. Om det er dette som er årsaken, må vi vente at denne utviklingen ikke fortsetter.

Studier fra enkelte land tyder på at den allerede har snudd, forteller Fjell. 

– Dette ser ut som å ha skjedd også her i Norge. De som ble født i Norge i 1975, skåret aller høyest på IQ-tester. Etter det har det stoppet opp. 

En studie av norske vernepliktige viser til og med en nedgang. Dette kan du lese mer om i denne artikkelen. 

Høyde betyr noe for gripestyrke

Tromsøundersøkelsen er blant de få undersøkelsene vi har i Norge som har fulgt folk over lang tid. 

Bjørn Heine Strand har blant annet brukt undersøkelsen til å studere fysisk funksjon hos eldre over tid. I en studie har forskerne vist at norske eldre har fått betydelig bedre gripestyrke. Dette mener de er en god markør for aldring. 

– Mye av det kan forklares med økt høyde, som nok igjen kan forklares med bedre vilkår i barndom og oppvekst. Dette tyder jo på at det som skjer i mors liv og de første barneårene, er veldig viktig for hvordan vi får det som eldre.

LES OGSÅ

Gir virkelig overvekt midt i livet økt risiko for demens?

Ensomhet og alkohol-misbruk kan føre til demens. Også før vi blir gamle

Opptatt av helse, psykologi og kropp?

Mat hjernen med nyheter fra forskning.no om sykdommer, psykologi, kosthold, sex, trening og andre av kroppens mysterier.

Meld meg på nyhetsbrev