Nerina Weiss har erfart mange etiske problemstillinger gjennom sitt forskningsarbeid om grensevold i Øst-Tyrkia. Hun er sosialantropolog og doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo (UiO).

Arbeidet startet hun som student i Wien.

- Der anbefalte de meg å ikke søke om forskningstillatelse fra den tyrkiske stat. ”Skal du inn, må du skaffe deg tillatelse av de lokale myndighetene, der du skal bo – om det nå er borgermesteren eller landsbysjefen”, var rådet.

- Flere forskere i Øst-Tyrkia har blitt utvist gjennom årene, og det er ikke uvanlig at det hemmelige politiet følger etter forskere og gjennomsøker rommene deres etter intervjustoff eller lignende.

- Min hovedinteresse var å gjøre et sikkert feltarbeid, uten å sette verken informantene eller meg i fare. Dette virket lettest ved å være inkognito, uten å søke offisielt om forskningstillatelse, forklarer den unge forskeren.

Derfor gjorde Weiss seg godt kjent med kurderne i Wien.

- De ordnet det slik at jeg møtte borgermesteren fra det aktuelle landområdet da hun var på reise i Italia. Jeg la fram for henne prosjektet mitt. Hun sa: ”Du kan være min gjest så lenge du holder en lav profil”, forteller Weiss.

Universitetet i Oslo ikke enig

Nerina Weiss flyttet fra Wien til Oslo og fortsatte arbeidet som stipendiat ved Sosialantropologsik institutt, UiO. Men på UiO var de ikke glade for hennes planer om å reise til Tyrkia uten forskningstillatelse.

– Du må søke om forskningstillatelse, sa de. Universitetet mente at jeg ellers satte på spill universitetet sitt rykte; samtidig som jeg krenket nasjonalstaten, sier Weiss.

- For Universitetet i Oslo var det å være en etisk forsker likestilt med å akte nasjonalstatens suverenitet – det vil si å søke om forskningstillatelse. Universitetet var redd for at hvis jeg kom i konflikt med Tyrkia, så kunne dette ha diplomatiske følger for Norge og dermed også for UiO.

- Det ble imidlertid ikke snakket mye om min egen sikkerhet og det etiske ansvaret overfor de menneskene jeg faktisk skulle bo og jobbe blant, sier Weiss.

- Ser du noe etisk betenkelig i dette?

- Ja, det gjør jeg. Her er det flere etiske hensyn å ta. For det første er det hensynet til informantene. Både de og familiene deres blir satt i fare hvis politiet hadde begynt å følge etter meg. Jeg kunne ha blitt utvist.

- Disse hensyn står da i kontrast med mine forpliktelser overfor UiO og deres forståelse av forskeretikk; som krever respekt for nasjonalstaten. Men, hvor langt skal vi gå i forhold til våre forpliktelser overfor en diktatorisk stat som bryter med menneskerettigheter hvis det setter liv i fare? undrer Weiss.

- Det ble slik at jeg måtte søke om forskningstillatelse for å tilfredsstille UiO. I søknaden til den tyrkiske ambassaden fokuserte jeg derfor på ”kvinner og helse”.

Løgn eller sannhet?

- Betyr det at du løy for å komme inn?

- Det betyr at jeg ikke fortalte hele sannheten. I søknaden skrev jeg ingenting om vold, for da ville den garantert ha blitt avvist. Samtidig ble det også slik, at jeg gjennom hele feltarbeidet jobbet for borgermesteren og hennes kvinneorganisasjon. Dermed ble jeg faktisk også interessert i å forske på familier og kvinnehelse. Så egentlig ble det slik at jeg ikke løy allikevel, forklarer Weiss.

- Det tok flere måneder før jeg fikk tillatelsen av ambassaden. Oppholdstillatelse søkte jeg om i Tyrkia, men det fikk jeg først en uke før prosjektet var ferdig, og jeg skulle reise hjem.

- Men hvorfor velge en så vanskelig oppgave – som både kan sette ditt liv i fare og du må gå på tvers av flere etiske prinsipper?

- Det aller viktigste argumentet for å gjøre slikt arbeid, er at det er viktig for verdenssamfunnet å vite hva som virkelig skjer.

Weiss forteller at disse dilemmaene omkring forskning i konfliktområder opptar sosialantropologiske forskere.

 - I min situasjon var det tre viktige parter i tillegg til meg selv. Det var informantene, staten jeg var i og universitetet. Det går ikke i hop hvis alle tre skulle blitt tatt hensyn til, mener Weiss.

– Vi står overfor motstridende etiske forpliktelser. For meg er det allikevel mer etisk å gjøre slik forskning enn å la være, sier hun bestemt.

- Jeg tror derfor ikke at løsningen på problemet ligger i at universitetet strikt sier “følg regelverket” og derved alltid å kreve en offisiell forskningstillatelse.

Visse kjøreregler

Professor Signe Lise Howell fra Sosialantropologisk institutt på UiO er ikke enig med Weiss.

- Det finnes visse kjøreregler for forskning, nasjonalt og internasjonalt, som vi må forholde oss til, og forskningstillatelse er en av dem. Disse kjørereglene er ikke alene tilstrekkelig for å ivareta etiske hensyn. Vi må derfor alltid utvise etisk skjønn i tillegg til, og uavhengig av, gjeldende regelverk.

- I de fleste tilfelle er det uproblematisk. Men fra tid til annen kan det oppstå en konflikt mellom det vi anser som etisk forsvarlig eller ønskelig, og de formelle regelverk.

- Det kan for eksempel være situasjoner der det er viktig å belyse levekårene i en del av verden der de politiske forhold vanskeliggjør feltarbeid om sensitive tema. Dette kan i visse tilfelle medføre vanskeligheter med å få innvilget forskningstillatelse, som i eksemplet her med Nerina Weiss, sier Howell.

Hva gjør man så?

- Viktigere enn å finne et svar som gjelder for alle, er det etter mitt syn viktig som forsker å bevisstgjøre seg de forskjellige etiske rammeverkene og avgjøre hver enkelt sak etter beste skjønn og samvittighet, sier Weiss, som regner med å levere doktorgraden ganske snart.

Forholdet til Universitetet i Oslo har hun ordnet opp i.