På Radiumhospitalet i Oslo jobber Camilla Raiborg og kollegaene hennes med å kartlegge hvordan små blærer på innsiden av en celle er involvert i utviklingen av kreft. Eksperimentene hun utfører er svært avanserte og gir kunnskap om både friske og syke celler.

– Cellene i kroppen vår har ulike former og fasonger. Mange celler lager utstikkere som de bruker til forskjellige ting. Nerveceller bruker dem til å sende signaler til musklene om at de skal bevege seg, forteller Raiborg.

Friske nerveceller trenger lange utstikkere for å styre muskler i hele kroppen. Kreftceller bruker utstikkerne til å bevege seg.

– Kreftcellene som ligger i kanten av en kreftsvulst sender ut utstikkere som borer seg inn i nabovevet, forteller Raiborg.

Dette kan være starten på at en kreftsvulst sprer seg til andre steder i kroppen hos en pasient.

Små blærer lager lange utstikkere

Selv om utstikkerne er viktige for både friske og syke celler, har det hittil vært et mysterium hvordan de vokser ut. Svaret på dette spørsmålet har Raiborg og kollegaene hennes nylig funnet, og resultatene ble publisert i tidsskriftet Nature i fjor.

– Vi fant ut hvordan små blærer inne i cellene strømmer ut mot cellemembranen. Blærene treffer cellemembranen og smelter sammen med den, og cellen lager en utstikker akkurat på det stedet, forklarer hun.

Siden kreftceller kan spre seg ved hjelp av utstikkere, håper Raiborg at videre forskning skal finne medikamenter som hindrer at kreftceller sprer seg.

– Vi vil teste ut i laboratoriet hva som skjer med kreftcellene når vi hindrer dem i å lage utløpere. Jeg synes det er veldig spennende å se på hvordan de små blærene beveger seg inne i cellene og om de møter andre blærer. Jeg oppdager ofte noe nytt når jeg ser kreftcellene på video, sier Raiborg.

Filmer kreftcellene

For å undersøke hvordan en celle lage en utstikker, bruker Raiborg og kollegaene hennes spesielle mikroskoper. Et mikroskop er et avansert forstørrelsesglass, med et tallrikt system av linser og kameraer. Mikroskopene er også utstyrt med lasere og spesiallamper som gjør at cellene lyser opp.

Celler er usynlige for det blotte øye, men i mikroskopet blir cellene forstørret mange hundre ganger, slik at forskerne kan se, filme og studere kreftcellene.

– Blærene er i seg selv usynlige, men vi kan se dem når vi setter på dem «selvlysende» merkelapper. Deretter kan jeg filme de levende cellene og analysere hvordan blærene flytter på seg, forteller Raiborg.  (Se video nederst i saken)

Mikroskopene er svært dyre, og koster fra 3 til 8 millioner kroner. Etter 8-10 år er de utdaterte og må byttes ut. Resultatene fra videoene er også av interesse for internasjonale forskere.

– Vi samarbeider ofte med utenlandske forskere og andre norske forskere. Vi reiser på internasjonale møter for å treffe andre som forsker på det samme som oss. Ved å dele kunnskapen går forskningen raskere framover, sier Raiborg.

Raiborg og kollegaene hennes forsker ikke bare på hvordan de små blærene sendes ut mot cellemembranen for å lage nye utstikkere, men de har i mange år forsket på hvordan blærer sendes mellom ulike stasjoner inne i cellene. I kreftceller går ofte slike prosesser galt, og cellene vokser fortere enn de skal.

Forskning som livsstil

– For at prosjektet skal lykkes må jeg ha dyktige medarbeidere, moderne utstyr, dyre reagenser og tid til å forfølge ideer og teste hypoteser. Dette fordrer langsiktig planlegging og finansiering, sier Raiborg

Det ligger mye arbeid bak hvert eneste eksperiment, og målet for det tålmodige arbeidet er ny kunnskap som legger grunnlaget for fremtidens kreftbehandling.

– En forskningsjobb er ikke en 8-16-jobb. Vi har ideer og spørsmål i hodet hele tiden og investerer mye tid. Det er en livsstil å være forsker. Det er imidlertid en fantastisk følelse når brikkene faller på plass og vi skjønner at vi har oppdaget noe som ingen har sett før. Da føler vi at vi er med på å bringe verden et lite stykke framover. Et slikt eureka!-øyeblikk kommer 3 ganger per år, avslutter Raiborg.