Denne artikkelen er produsert og finansiert av Høgskolen i Innlandet - les mer.
Krigen i Persiabukta i 1991 innledet en ny æra i norsk sikkerhetspolitikk. Her besøker statsminister Jens Stoltenberg norske soldater i Afghanistan i 2005.(Illustrasjonsfoto: Heiko Junge / NTB)
Når norske soldater sendes i krig, er det utenfor de folkevalgtes styring
– Det er et demokratisk problem, mener forfatter i ny bok.
Den lange krigen kaller Micheline Egge Grung tida som har gått fra den kalde krigens slutt for omtrent 30 år siden, til i dag.
Statsviteren ved Høgskolen i Innlandet er aktuell med antologien Stortinget og den lange krigen, 1991–2021, redigert sammen med Tormod Heier, forskningsleder på Stabsskolen ved Forsvarets høyskole og professor II ved HINN. Boka har bidrag fra jurister og statsvitere med kompetanse innen forfatningsrettslige, folkerettslige og utenrikspolitiske spørsmål.
– Norge har vært involvert i en lang rekke kriger fra avslutningen av den kalde krigen helt til i dag, mer eller mindre som én sammenhengende krig. Derav Den lange krigen, sier Grung.
I boka viser forfatterne at beslutningene om å sende norske kvinner og menn i krig, stort sett har vært tatt utenfor Stortingets plenumssamlinger. Våre folkevalgte har heller ikke ført et særlig aktivt tilsyn med Norges involvering i disse krigene.
– Stortingets medvirkning i avgjørelser om norsk krigsinnsats er svekket, mener forsker Micheline Egge Grung.(Foto: Lars Bjarne Mythen / HINN)
Stortinget har gitt fra seg kontroll
Grung har studert stortingsdebatter og vedtak siden 1991. Da var den kalde krigen var slutt. Norge skulle ta stilling til konflikten som oppsto da Saddam Husseins Irak invaderte Kuwait.
Hun har sett på politikernes behandling av Kosovokrigen i 1999, Afghanistan fra 2001 til i dag og Norges involvering i Libya i 2011.
– Stortingets medvirkning er svekket gjennom disse årene. Beslutningsprosessene har foregått i regjeringen og har ikke vært særlig åpne, sier Grung.
Da Norge ble med i Golfkrigen i 1991 med sanitetsstyrker, diskuterte Stortinget saken i en debatt som varte i over ti timer. Den var ikke ferdig før klokka ett om natta.
Åtte år senere, under Kosovokrigen i 1999, var det ingen åpen debatt i Stortinget, til tross for at NATO-operasjonen ikke hadde mandat fra FNs sikkerhetsråd. Diskusjonene ble ført bak lukkede dører i Den utvidede utenrikskomiteen.
Da de første soldatene ble sendt til Afghanistan i 2001, mente stortingsflertallet at avgjørelsen skulle tas av regjeringen. Også beslutningen om å sende norske kampfly til Libya i 2011 ble tatt uten åpen debatt etter at regjeringen hadde konsultert en håndfull folkevalgte.
– De siste 30 årene har Norge nesten vedvarende deltatt i kriger internasjonalt, sier Tormod Heier.(Foto: Forsvaret)
– Problematisk
Ifølge forfatterne av boka er det politikerne selv som gjennom vedtak og praksis, har lagt disse diskusjonene utenfor offentlighetens innsyn.
Argumentet er gjerne hensynet til hemmelighold og det å kunne ta raske avgjørelser. «Krig kan ikke føres av allmannamøter», sa daværende utenriksminister Jan Petersen fra Høyre på slutten av 1990-tallet.
– Det er ikke noe i veien for at Stortinget treffer beslutninger om å involvere landet i krig. Men når krigen først er et faktum, må regjeringen ha det overordnete ansvaret, sier Micheline Egge Grung.
Hun mener det er problematisk at beslutningsprosessene i så viktige saker er så lite åpne for velgerne.
– Det å involvere landet i krig har så store konsekvenser at det er gode grunner for at Stortinget debatterer og avgjør saken. Hensynet til demokratisk legitimitet tilsier at slike diskusjoner føres i åpenhet, at velgerne får innsyn i politiske vurderinger og at de folkevalgte kan stilles til ansvar, sier Grung.
Medredaktør Tormod Heier er enig.
Annonse
– Det bør rettes mer oppmerksomhet mot Stortingets rolle, spesielt som en sparringpartner før beslutningen om å gå til krig tas, sier han.
I boka viser forfatterne at norske regler og norsk praksis skiller seg fra nabolandene. I alle andre nordiske land har parlamentet mer kontroll over militærmakten, også i NATO-landet Danmark.
– Det ser det ut til at parlamentene i våre naboland har evnet å skjerme forsvarshemmeligheter mot innsyn og å fatte beslutninger hurtig når dette har vært nødvendig, sier Grung.
Aktuell diskusjon
Mye skiller konfliktene Norge har vært involvert i, siden 1991. De har foregått i ulike land og på kontinenter, med ulike mål og med ulikt omfang. Noen av operasjonene har vært i FN-regi, andre i Nato-regi.
Likevel mener forfatterne det gir mening å snakke om «en lang krig». Med avslutningen av den kalde krigen gikk vi inn i en ny sikkerhetspolitisk epoke.
– Mens vi tidligere så på Forsvaret som et nødvergeinstrument på egen jord, har disse 30 årene vist at de i dag er et integrert, utenrikspolitisk instrument som titt og ofte brukes, sier Tormod Heier.
Heier sier målet med boka har vært å gi et helhetlig perspektiv på militærmaktens rolle i det norske politiske systemet gjennom å samle bidrag fra jurister og statsvitere mellom to permer.
– Den overordnede diskusjonen om Stortingets rolle når norske soldater sendes i krig, har aldri blitt tatt. Stortinget bør diskutere utvalgets anbefalinger og avklare spørsmålet nå og ikke vente til vi står overfor en ny avgjørelse om å delta i krig, avslutter Micheline Egge Grung.
Referanse:
Micheline Egge Grung og Tormod Heier (red.): Stortinget og den lange krigen, 1991–2021. Bok på Gyldendal forlag, 2021. (Sammendrag på forlagets nettsider).
