- Omtrent halvparten av fisken som høstes i verden kommer fra småskalafiskerier, og en sjettedel fra tropiske ferskvannsfiskerier. Småskalafisket har miljømessige fortrinn som at det skjer lite dumping, og det har lavt energiforbruk sammenlignet med industrielt fiske. Samtidig har det vært forsket lite på det, sier Jeppe Kolding, som har kontorplass ved Biologisk institutt når han ikke er i felten i Afrika.

Sammen med blant andre Eyolf Jul-Larsen fra Chr. Michelsen Institute (CMI) har Kolding undersøkt småskalafisket i flere afrikanske innsjøer.

Målet var å finne ut om - og eventuelt hvorfor - fiskemønsteret har endret seg, og hvordan fisket påvirker bestandene. Forskningen har resultert i to bøker utgitt av FNs Food and Agriculture Organization (FAO).

Et sammendrag av disse har fått plass i siste utgave av FAO-rapporten The state of World Fisheries and Aquaculture, som kommer ut annethvert år.

Spådde katastrofe

- Den tradisjonelle hypotesen har vært at det er fiskeinnsatsen som har størst betydning for bestanden. Naturlige variasjoner som vannstand, har ikke vært tillagt særlig vekt. I et slikt perspektiv blir fiskeriforvaltningen viktig.

- Men i Afrika er det ikke mulig å gjennomføre en skikkelig forvaltning i vanlig forstand. Man har ikke økonomi til det, og det er håpløst å holde kontroll med alle småkalafiskerne.

- Derfor har fiskerne gjort som det har passet dem, og blant annet tatt i bruk verktøy vi vil anse for lite bestandsvennlige. De gir for eksempel blaffen i regler for maskevidde og ikke-selektive redskaper.

- Vestlige teoretikere har spådd at dette ender med katastrofe, fordi det er fritt fram for alle, og innhøstningen rammer alle arter og størrelser og især de minste, sier Kolding.

Bærekraftig høsting

Koldings og kollegenes hovedkonklusjon er derimot at småskalafiskerne høster av naturen på en bærekraftig måte. Grunnen er at de har en såkalt økosystem-basert tilnærming til fisket hvor det er naturen og ikke mennesket som bestemmer fangsten.

- Holdningen hos oss i Vesten er at man ikke må fiske ukritisk, men selektivt. Det fører til at vi fisker på hver bestand som om de andre bestandene ikke eksisterte.

- Vi fisker stort sett bare på ett bestemt sted i næringspyramiden, eller på bestemte størrelser, mens vi heller burde hente ut litt av alt slik at næringspyramiden som sådan holder seg intakt. Det er dette de gjør i Afrika.

- De fisker på både stort og smått, og alt blir utnyttet. Da går det i de fleste tilfeller helt greit. Det viser at våre tradisjonelle teorier ikke holder mål, og at småskalafiskeriene er langt mer motstandsdyktige enn vi trodde, samtidig som et uregulert fiskemønster bevarer strukturen i systemet.

Biologisk tilpasset

Derimot har naturlige variasjoner mye å si for bestandene. Ettersom fisket ikke er subsidiert, fører nedgang i bestandene til at fiskerne må finne seg noe annet å gjøre, eller sulte. Men bestandene er biologisk tilpasset variasjonene og kommer raskt tilbake når forholdene endrer seg.

- Mekanismene er slik at man tar den store fisken først, for den krever minst innsats per utbytte. Når det blir mindre stor fisk, tar man andre redskaper i bruk og fisker lenger ned i næringspyramiden og minsker samtidig trykket på den store fisken.

- Jo lenger ned man kommer, jo mer naturdrevet er systemet. Miljøfaktorene får større innvirkning, fordi man fisker mer på den årlige rekrutteringen. Det gir tøffe vilkår, men det er fiskerne vant til, og de er flinke til å tilpasse seg.

- Vi har sett eksempler der hele sjøer har tørket helt opp. Så er vannet kommet tilbake, og neste år var det masse fisk.

Har mye å lære

Kolding mener vi har noe å lære av de afrikanske småskalafiskeriene når vi skal komme oss ut av vårt eget problem med énbestandsforvaltning.

- Hos oss er det slik at dersom fisken er av feil art eller har feil størrelse, vil ikke fabrikken ha den, og da får du et problem. I de afrikanske innsjøene betyr slikt ingenting, for alt blir spist.

- Vi prøver å høste av et system vi ikke selv har “plantet”, og får vi gulrøtter innimellom potetene, blir vi sure. Vi vil vite hva vi får, og bruker mye ressurser på forgjeves å regulere naturen. På dette området har vår forvaltning mye å lære.

Sosialt sikkerhetsnett

Samtidig kan mye gå galt når vestlige teoretikere prøver å overføre sine ideer om fiskeriforvaltning til de afrikanske ferskvannsfiskeriene.

- Fisket fungerer som et sosialt sikkerhetsnett i de landene vi snakker om. Det er åpen tilgang, og fisket krever små investeringer. Vi tror gjerne at åpen tilgang til ressursene ender med katastrofe, derfor prøver vi å få myndighetene til å begrense tilgangen.

- Men da stenger man samtidig døren for folk som tyr til fisket i perioder der de ikke kan klare seg på annen måte. Hva skal skje med dem som blir utelukket?

- Vi ser dessuten en veldig utskifting av fiskere. Det er et hardt og farlig yrke, og få velger det i lengden hvis de har andre alternativer. Den lineære utviklingen i antall fiskere med åpen tilgang som våre katastrofeteser forutsetter, stemmer slett ikke. Antall fiskere avhenger av ressursgrunnlaget, og av sosioøkonomiske faktorer i regionen, avslutter Kolding.