Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Agder - les mer.
– Det høres flott ut når frivillige amatører tar initiativ til å drive globalt solidaritetsarbeid. Men vi trenger etiske refleksjoner rundt arbeidet de gjør, sier Lee Michael Shults.(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)
Blir hjelpen god når frivillige amatører bidrar med nødhjelp?
Frivillig arbeid krever både at man blir personlig involvert og at man ikke gjør hjelpen til et personlig utviklingsprosjekt.
Når store kriser oppstår, er det naturlig å ville hjelpe. De siste årene har mange nordmenn kjørt til Ukraina med lastebiler fulle av nødhjelp. Noen har også reist til Lesbos for å hjelpe flyktninger.
– Store, byråkratiske hjelpeorganisasjoner holder seg på sidelinjen når kriser oppstår. De vil analysere problemene og komme med strukturelle løsninger. Mindre aktører mener at det ikke er dét folk i krise trenger. De vil møte dem som mennesker, og knytte personlige bånd.
– Det kan være vanskelig å finne en balanse mellom å bli motivert til å hjelpe, og å ikke ta for mye plass når man gir hjelpen, sier Lee Michael Shults.(Foto: Privat)
Det sier Lee Michael Shults ved Universitetet i Agder. Han har forsket på vanlige menneskers bistandsarbeid – eller som forskerne kaller det, borgerinitiativer for global solidaritet.
Forskeren sier det slett ikke er gitt at personlig involvering og borgerinitiativ gir god bistand.
– Det høres flott ut når frivillige amatører tar initiativ til å drive globalt solidaritetsarbeid. Men vi trenger etiske refleksjoner rundt arbeidet de gjør. Det handler om alt fra manglende kompetanse til at de kan bli for personlig involvert, sier Shults.
Vanskelig balanse
Når vanlige mennesker bruker sin egen tid, sine egne penger og sitt eget nettverk for å hjelpe andre, får de naturlig nok et personlig forhold til arbeidet.
– Det kan få dem til å føle at dette ikke lenger er noe som skjer i en annen del av verden, men noe som angår dem direkte. Arbeidet blir en viktig del av den de er. Men samtidig er det ikke lett for dem å se hvor mye makt de får til selv å definere hvordan bistanden skal gis, sier Shults.
Det vil alltid være en fare for at hjelpen blir gitt på de frivilliges premisset. Det blir lagt mindre vekt på kunnskapen til de lokale innbyggerne og hva de trenger og ønsker av bistand.
Ifølge Shults kan det være en vanskelig balansegang.
– Vi vil jo motivere mennesker til å bry seg. Samtidig må vi få dem til å forstå at de bare skal ha birollen, ikke hovedrollen i bistandsarbeidet. Og dét kan være vanskelig å akseptere når man legger mye av seg selv i arbeidet og fronter innnsamlingsaksjoner i sosiale medier.
På den greske øyen Lesbos tok de i 2015 imot rundt en halv million flyktninger. Forskeren sier at de frivillige hjalp mye før FNs høykomissær for flyktninger kom på banen. Men de gjorde også situasjonen vanskeligere når de lokale var klare til å komme tilbake til normalen.
– Lesbos trengte først og fremst turister for å få økonomien på beina igjen. Men så lenge de frivillige bistandsarbeiderne rettet verdens oppmerksomhet mot flyktningekrisen, så uteble turistene.
Trenger kursing og refleksjon
På tross av problemene som kan oppstå, mener forskeren at løsningen ikke er å sette bort alt hjelpearbeid til store bistandsorganisasjoner.
I stedet ser han for seg at det kan tilbys kurs for dem som vil starte hjelpearbeid på egen hånd.
– Det er ikke vanskelig å forstå i teorien, men det kan være vanskelig i praksis å finne en balanse mellom å bli motivert til å hjelpe, og å ikke ta for mye plass når man gir hjelpen, sier han.
Han illustrerer det med et eksempel som er satt litt på spissen:
Annonse
– Om du klipper plenen til naboen, har det mye å si om han har bedt om din hjelp først eller ikke. Spesielt om du kjenner at du får et personlig eierforhold til plenen hans, og tar med deg grillen din og slår deg ned der neste dag.
Bakgrunn som filosof
Shults har bakgrunn fra filosofi. Det er litt uvanlig innen bistandsforskningen. Filosofer er opptatt av å skape tydelige definisjoner. Det gjelder særlig begreper som folk gjerne tar for gitt, som «global solidaritet», «motivasjon» eller «global». I disse begrepene ligger det en definisjonsmakt som ikke alltid er så synlig.
– Jeg er veldig glad i filosofi, men jeg trengte utfordringen det var å rive meg løs fra teoriene, sier han.
I sin forskning har han jobbet spesielt med å analysere data som samfunnsvitenskapelige forskere har samlet inn på steder som Lesbos og i Uganda.
– Som et universitet må vi se oss i speilet. Vi er en elite, og selv om vi oppfordrer til kritisk tenkning, så reproduserer vi ofte maktforholdene. Visse mennesker har flere muligheter enn andre. Man kan ikke endre på det bare ved å filosofere. Vi må tvinge oss ut av komfortsonen, sier han.
