Det er høst, og du er ute i skogen og ser etter noe som kan surres i panna med godt smør og spille hovedrollen i et bedre måltid. Men jo lenger du leter jo mer blir du sikker på at jakten er forgjeves. Noen med peiling og store soppkurver var tidligere ute enn deg og har rensket hele området for godsaker.

Der du litt molefonken labber gjennom skogen og har gitt opp prosjekt matauk, er det noe du antagelig ikke får med deg. På de underligste steder, innimellom saftig mose og på gamle grener og blader vokser det små sopp.

De fleste er bleke og beskjedne, andre fargesterke og særegne. De er Mycena, eller hettesopper, og selv om de ikke er matsopper kan de være verdt en titt.

Små, men nyttige

Hettesoppene er stilksporesopper – i likhet med kantarellene og fluesoppene. Selv om kun et fåtall er giftige, er de med sin beskjedne størrelse ikke matsopper. De er saprotrofer, eller nedbrytere, som tar sin næring fra dødt organisk materiale.

Slik spiller de en viktig rolle i økosystemet ved å gjøre næring fra døde organismer tilgjengelig for planter. Innad i slekten Mycena er det stor variasjon mellom artene.

De kan finnes på et bredt spekter av substrater og har en variert morfologi. Felles for dem alle er at de er små, noen under en millimeter, med en tynn, skjør stilk og gjerne kjegle- eller klokkeformet hatt.

Slektskap under revisjon

Slekten er polyfyletisk, det vil si den består av arter som er klassifisert i samme gruppe basert på form og oppbygning og ikke nødvendigvis genetisk likhet.

Helt siden Elias Fries kartla svensk sopp på 1800-tallet har det vært revisjoner av hva som regnes som Mycena ettersom man har fått nye verktøy og metoder til å studere slektskap med. I det siste har det gjennom DNA-studier blitt skilt ut tre nye slekter. Slik er den en variert slekt som utseendemessig kunne vært utgangspunktet for et komplisert karakterdrama i miniatyr.

Slik døper man en sopp

Arne Aronsen fra Naturhistorisk museum har i løpet av disse 30 årene jaktet på og funnet Mycena de fleste steder, alt fra i sin egen hage til på vierblader i alpine strøk.

Aronsen har flere ganger oppdaget nye arter og måttet trå til som sopp-døper. I disse tilfellene har hans språkkunnskap kommet til nytte, sånn som den gangen han oppdaget lille svelthette:

– Mens jeg gravde nedi noen tuer av knappsiv, fant jeg en liten, hvit hettesopp. Så liten faktisk at det ikke var plass til skiver under hatten. Jeg tenkte det kunne være Mycena paucilamellata, som betyr «få skiver», men analysene av typematerialet viste at det ikke var den.

Aronsen hadde funnet en ny art. Da han skulle navngi fikk han problemer, siden det mest passende latinske navnet allerede var tatt. Som lingvist var han imidlertid ikke rådløs, og tydde til gresk istedenfor latin og kalte den nye arten oligophylla, som også betyr «få skiver».

Arten måtte få en egen seksjon som han døpte rarifoliatae, noe som også henviser til de få skivene som får plass under soppens lille hatt.