Mange har uttrykt bekymring for miljøet når petroleumsindustrien beveger seg nordover. Hva blir konsekvensene av eventuelle oljeutslipp til sjø i Arktis?

I denne typen risikovurderinger spiller vanntemperatur en viktig rolle – både for hvordan oljen oppfører seg og hvor raskt naturen klarer å bryte ned giftstoffene i oljen.

Hittil har «alle» visst to ting: Oljen klumper seg i kaldt vann og blir dermed mindre tilgjengelig for naturlig nedbryting, og bakteriell nedbryting foregår saktere i kalde arktiske farvann enn i Nordsjøen.

Vann fra Svalbard

Sistnevnte påstand blir nå trukket i tvil. Forsøk utført på Universitetet i Stavanger viser at arktiske bakterier «spiser» olje like fort som sine kolleger i varmere farvann.

I lignende eksperimenter tidligere har man kjølt ned nordsjøvann, tilsatt olje og sett hvor lang tid nedbrytingen tar. Resultatene har vært tydelige: Når bakteriene kjøles ned, jobber de saktere.

Doktorgradsstipendiat Andrea Bagi har tenkt annerledes. Hun hentet vann fra både rogalandskysten og nord for Spitsbergen, og sammenlignet dem.

Tilpasset miljøet

Vannprøvene ble tilsatt naftalen, en viktig (og giftig) bestanddel av råolje, og testet på henholdsvis 0,5, 4, 8 og 15 grader celsius.

Forsøkene viste at nedbrytningen av miljøgiften foregikk like raskt i det arktiske vannet som i nordsjøvannet, selv på lave temperaturer.

Forklaringen er egentlig ganske enkel: Bakteriefloraen ved Svalbard har andre egenskaper enn den i Nordsjøen.

– Bakteriene i de to havområdene er ulike, men tilpasset hvert sitt miljø. Dermed klarer de å gjøre den samme jobben, forklarer Bagi.

Hennes veileder under doktorgradsarbeidet, førsteamanuensis Roald Kommedal, hevet øyenbrynene da resultatene hennes kom inn.

– Jeg er litt overrasket. Vi ventet et visst utslag av miljøtilpasning, men ikke at nedbrytingen skulle skje like raskt som i varmere vann, sier han.

Naturlig nedbryting

Bakteriell nedbrytning er en av de viktigste mekanismene for naturlig fjerning av hydrokarboner fra marine miljø. Mange oljeutslipp ble mindre skadelige enn først fryktet, fordi naturen til en viss grad ryddet opp selv.

Forklaringen ligger i sjøvannet selv. Det inneholder mange typer bakterier, og noen av disse har enzymer som kan bruke hydrokarboner som mat.

Bakteriene får næring og vokser seg større ved å omdanne klebrig olje til CO2.

Flere faktorer

Bagi understreker at hun kun har forsket på én komponent (naftalen) og at bakteriell nedbryting bare er en av flere faktorer når man skal vurdere risiko ved oljeutslipp i Arktis.

Likevel kan forskningen få konsekvenser. Det viktigste modellverktøyet brukt for miljørisikovurdering på norsk sokkel (OSCAR-modellen), opererer nemlig med den gamle forståelsen av temperaturkompensering.

Førsteamanuensis Kommedal håper å få støtte til å forske på flere komponenter av råolje, og flere typer vann.

– Oljevirksomhet i Arktis er en politisk het potet, noe som mange mennesker har sterke meninger om. Desto viktigere er det at vi har mest mulig kunnskap, sier Kommedal.

Referanser:

Bagi m.fl: Estimation of hydrocarbon biodegradation rates in marine environments: A critical review of the Q10 approach, Marine Environmental Research, vol. 89, August 2013, doi: 10.1016/j.marenvres.2013.05.005.

Bagi m.fl: Naphthalene biodegradation in temperate and arctic marine microcosms,
Biodegradation, April 2013, doi: 10.1007/s10532-013-9644-3.