Denne artikkelen er produsert og finansiert av NTNU - les mer.

Ute på Norges største innsjø, Mjøsa er forskere i ferd med å sende ned undervannsroboter for å samle inn data. Dette skal gi oss ny kunnskap både om historien og om dagens situasjon.
Ute på Norges største innsjø, Mjøsa er forskere i ferd med å sende ned undervannsroboter for å samle inn data. Dette skal gi oss ny kunnskap både om historien og om dagens situasjon.

Finnes det vikingskip på bunnen av Mjøsa?

På Mjøsas bunn ligger det sunkne fraktebåter, lastebiler og ammunisjon. Nå skal forskere undersøke mer av hva som finnes i dypet av Norges største innsjø. De mener er en viss sjanse for å finne spor etter vikingskip.

I dag er det fritidsbåter som preger aktiviteten på Mjøsa. Samt den ærverdige hvite svane, Skibladner, verdens eldste hjuldamper i drift.

Tidligere, helt tilbake til vikingtiden, har Mjøsa vært en svært viktig ferdselsåre for båter som har fraktet både mennesker og varer. Før bilenes inntog og storstilt veiutbygging tok til, var det båtene og vannet som brakte folk og gods fra den ene siden av innsjøen til den andre.

Det er mye historie og kulturhistorie knyttet til Mjøsa og omegn – og mange historiske spor befinner seg på Mjøsa bunn.

Dette skal nå forskere fra NTNU i Gjøvik og i Trondheim undersøke nærmere. Nylig var de ute med båter på Mjøsa for å sende roboter med sensorer og kamera ned i vannet for å hente opp informasjon fra dypet.

Vi vet ikke hvor dyp Mjøsa er

Ett av målene er å lage dybdekart over den 368 kvadratkilometer store innsjøen.

Kun 15 prosent av Mjøsa er kartlagt med tanke på dybde.

Denne kartleggingen er det fritidsfiskere som har stått for ved hjelp av ekkolodd som de bruker for å se hvor fisken står. 450 meter er det dypeste punktet som er målt.

Båten Sævat tar forskerne med til definerte områder slik at de kan sende ned undervannsrotober for å undersøke hva som finnes på Mjøsas bunn.
Båten Sævat tar forskerne med til definerte områder slik at de kan sende ned undervannsrotober for å undersøke hva som finnes på Mjøsas bunn.

På tide å lete mer i den store innsjøen

I alt 16 forskere, stipendiater og studenter er involvert.

Prosjektet ledes av Øyvind Ødegård, forsker i marin arkeologi ved NTNU- vitenskapsmuseet og AMOS – Centre for Autonomous Marine Operations and Systems.

Fagmiljøer på NTNU i Gjøvik fra Geografiske informasjonssystemer (GIS) og fra Fargelaboratoriet er også med i samarbeidet. Ekspertene som er med, er arkeologer, ingeniører og biologer, samt mange samarbeidspartnere.

– Vi er et team med mange ulike folk som skal undersøke mange ting samtidig, sier Øyvind Ødegård som gleder seg til å være ute i felt etter mange måneder med koronakontortilværelse.

– Vi har lagt lista ganske høyt og har tenkt å samle inn mye data. Vi har fram til nå lite kunnskap om Mjøsa, sier Ødegård.

Viserektor ved NTNU i Gjøvik, Jørn Wroldsen, har vært en pådriver for å få i gang samarbeidet med kartlegging av Mjøsa.
Viserektor ved NTNU i Gjøvik, Jørn Wroldsen, har vært en pådriver for å få i gang samarbeidet med kartlegging av Mjøsa.

Dugnad for å utforske Mjøsa

Mange andre enn forskningsmiljøene i Trondheim og Gjøvik er involvert og deltar i kartleggingen av dypet i Mjøsa. Blant annet Mjøsmuseet, Gjøvik og de andre kommunene omkring Mjøsa, Norsk maritimt museum og Mjøsa dykkerklubb. Forskerne har også dialog med Forsvaret som er interessert i å delta med utstyr på senere tokt.

Roboter med kamera og sensorer

Under det første forskningstoktet gjorde forskerne detaljerte kartlegginger av havbunnen for å se etter historiske forlis, bilvrak, dumpet ammunisjon eller andre miljøfarer i utvalgte områder i Mjøsa.

Under toktet hadde forskerne med seg mye teknologi. En autonom undervannsrobot var programmert til å utføre bestemte oppdrag. I tillegg brukte de fire fjernstyrte undervannsdroner fra Blueye, et selskap som ble startet ut fra et forskingsmiljø ved NTNU.

Robotene fra Blueye blir styrt fra båten med joystick og kan dykke ned til 150 meter. De utstyrt med et hyperspektralt kamera som fotograferer opptil 800 bølgelengder eller farger mot kun tre som normale kamera bruker.

Fargebildene blir brukt til å identifisere og klassifisere både biologiske organismer og arkeologiske materialer.

I tillegg deltar Espen Saastad i prosjektet med en større fjernstyrt undervannsfarkost for dykking på større dyp, og et multistråleekkolodd fra Kongsberg Maritime som er i stand til å lage høyoppløselige 3D-modeller av sjøbunnen.

Dumpet ammunisjon og biler i tidligere tider

KartillustrasjoN.
KartillustrasjoN.

På samme vis som havet har fungert som søppelfylling, har også Mjøsa blitt brukt på samme måte. Ute av syne, ute av sinn. Men det som er dumpet i dypet, forsvinner ikke.

Mange bilvrak er gjennom tidene blitt dumpet i Mjøsa.

Og, fra 1940-tallet og fram til 1970-tallet ble det dumpet store mengder ammunisjon fra Raufoss.

På ferga som den gang gikk mellom Gjøvik og Mengshol ble det kjørt om bord lastebiler fullastet med ammunisjon, som deretter kvittet seg med lasten sin midt ute på innsjøen.

Dette området ligger i nærheten til inntaket til drikkevann. Om den gamle ammunisjonen kan være en potensiell forurensende kilde, er noe forskningen skal bidra til å kartlegge.

– Dette er et kunnskapshull som er ganske kritisk. Det skal også være dumpet betydelige mengder ammunisjon andre steder, som Totenvika og ved Skreiberga, så dette er også områder som vi skal undersøke, sier Øyvind Ødegård.

En hel militærkolonne forsvant i dypet

Under krigen sank en hel bilkortesje i Mjøsa. Daglig leder ved Mjøsmuseet, Arne Julsrud Berg, forteller at i aprildagene i 1940 kjørte en militærkolonne nordover for å forsyne norske tropper med våpen, ammunisjon og soldater i kampen mot den tyske invasjonen.

Broene var sprengt i lufta av norske motstandsfolk for å bremse tyskernes frammarsj, så kolonnen kjørte ut på den islagte Mjøsa for å komme seg videre.

– Mellom Eidsvoll og Toten kjørte kjøretøyene seg fast i isen. Alle som var med i kolonnen berget seg ut og i land, men alle kjøretøyene gikk gjennom isen og sank til bunns. Det var flere lastebiler, personbiler og en buss, forteller Arne Julsrud Berg.

Området hvor militærkolonnen forsvant et ett av stedene som forskerne skal undersøke med undervannsroboter.

Faksimile fra Ingeniørnytt, 1977.
Faksimile fra Ingeniørnytt, 1977.

Fra tikkende miljøbombe til drikkevannskilde

Mjøsa var på 1970-tallet en tikkende miljøbombe, og innsjøen var sterkt forurenset med stor algeoppblomstring.

Daværende miljøvernminister Gro Harlem Brundtland var en pådriver for Mjøsaksjonen som bidro til en storstilt opprenskning og opprydding på 1970- og 1980-tallet.

De viktigste tiltakene var å bygge kommunale renseanlegg, erstatte eldre og defekte kloakkrørsystemer, forby fosfatholdige kjemikalier, hindre direkte utslipp fra prosess- og næringsmiddelindustri samt hindre gjødselavrenning fra landbruket.

Oppryddingen var vellykket og i dag er Mjøsa drikkevannskilde for langt over 200 000 mennesker.

Dykker forteller om lang robåt

I det grøderike landskapet omkring Mjøsa har det vært stor aktivitet i mange, mange hundre år. Historiske kilder forteller om båtbygging rundt Mjøsa i vikingtiden og mye sjøfart til og fra Hamarkaupangen.

Forskerne mener at det ikke er utenkelig at ett eller flere av skipene fra denne tiden havnet på innsjøens bunn – av ulike årsaker.

– Funn av middelalderskip ville virkelig være en innertier. Det ville være fantastisk. Men det tør vi ennå ikke håpe på, sier Ødegård.

De har et spor, om enn tynt, å gå etter. Tidlig på 1980-tallet skulle Mjøsbrua bygges mellom Moelv og Biri som en del av E6. Den skulle erstatte fergesambandet mellom Mengshol og Gjøvik samt erstatte en svingete og bratt vei med lav standard mellom Moelv og Lillehammer.

For å kartlegge bunnforholdene før brobyggingen ble en dykker sendt ned. Dykkeren fortalte at han under dykket så en veldig, veldig lang robåt på bunnen, cirka 20 meter lang. Og hvem har bygd så lange robåter siden vikingtiden?

– Dette er en muntlig, udokumentert overlevering, så alt er veldig usikkert. Men det aktuelle området er kun 80 meter dypt, så det er mulig for oss å gå ned med vårt utstyr og prøve å sjekke om det finnes noe på bunnen, sier Ødegård og legger inn store forbehold.

Til venstre D/S Lillehammer fra cirka 1920 og M/B Kvikk fra cirka 1930).
Til venstre D/S Lillehammer fra cirka 1920 og M/B Kvikk fra cirka 1930).

Dette er de ganske sikre på å finne

To gamle ferger og fraktebåter fra tidlig 1800-tall er noe forskerne har godt håp om å finne. Det er «Kvikk» og «Lillehammer.» De skal ligge i Totenvika på vestsiden av Mjøsa.

– Disse har vi ganske store forventninger til å finne.

Historien forteller også at en lastebåt med over 5000 glassgjenstander fra Gjøvik Glassverk gikk ned tidlig på 1800-tallet sør for Gjøvik.

– Båten med denne lasten ville være veldig interessant rent antikvarisk å finne, sier Ødegård.

Mjøsas digitale tvilling

Data, informasjon og kunnskap som samles inn under forskningsturene vil bli brukt i utviklingen av en «digital tvilling» som vil være et rammeverk for videre datahåndtering og analyser.

Kompetansen fra GIS-miljøet i Gjøvik er sentrale i byggingen av den digitale tvillingen som baserer seg på geodata.

I den digitale tvillingen vil det mates inn informasjon fra ulike kilder, som historiske kart, sjøbunnsdata, 3D-modeller, seismikkdata, flyfoto, vannmålinger, biologiske observasjoner og satellittdata.

Samspillet mellom de ulike dataene bidrar til å visualisere mønstre og se sammenhenger som man ikke ser på annen måte.

Fargelaboratoriet ved NTNU i Gjøvik har jobbet med en rekke prosjekter knyttet til kulturminner der forskerne via datateknologi har avdekket og dokumentert ting som er umulig å se med et standard foto eller det blotte øyet.

– En digital tvilling vil være nyttig for å se på ulike scenarioer, blant annet ved varierende vannmengde til forskjellige årstider i tilstøtende elver, noe som skaper ulike bevegelser i vannmassene i Mjøsa, sier Ødegård.

Prosjektet har som mål å få fram ny vitenskapsbasert kunnskap om en rekke emner som spenner fra fortidens kulturarv til modellering av den fysiske og biologiske fremtiden til Mjøsa.

Prosjektet vil ha en bred tilnærming for å kunne gi relevante resultater for flere sluttbrukere, fagområder og forskningsområder gjennom strategisk og operativt samarbeid.

Gjøvik kommune er en viktig partner i prosjektet og vil bruke den nye kunnskapen i sin forvaltning av Mjøsa.

Saltvannskreps i ferskvann

– Vi ønsker å dra tilbake i mars. Da er det forhåpentligvis tykk is nord på Mjøsa, slik at det blir litt arktis-aktige forhold som vi kan trene på, sier Ødegård.

Da skal de undersøke biologien i innsjøen, og biologiprofessor Geir Johnsen vil lede den delen. Han har forsket mye i Arktis for å undersøke livet i havet under isen i polare strøk.

I tillegg vil de da kunne bygge verdifull kompetanse og erfaring fra robotoperasjoner under is, som er et viktig forskningsområde for AMOS.

De håper også få til en tur i løpet av sommeren da det er mer biologisk aktivitet i innsjøen. Mjøsa er leveområde for minst 20 fiskearter. Altså ikke bare gjedde, selv om området rundt er kjent for sine velsmakende gjeddekaker.

En skapning som forskerne er nysgjerrige på, er en såkalt reliktkreps eller istidskreps som egentlig hørte hjemme i saltvann.

Denne ble værende i Mjøsa den gang havet sank og landet steg og dermed skapte en innsjø der det tidligere var hav. Krepsen har rett og slett tilpasset seg ferskvann.

Forskerne har store forventninger til hva de kan finne i Mjøsa.

Powered by Labrador CMS