En liten halvtime med Dagsrevyen, og vi får det bekreftet: Det står ikke bare bra til med menneskeheten.

Vi kriger og slåss, krangler med naboen, denger våre ektefeller, og hater muslimer, nordlendinger, innvandrere, homser, feminister og dem som stemmer på et annet parti. Og jo lenger unna «de andre» på TV-skjermen befinner seg, jo mer skeptiske er vi.

Holdningene og følelsene er en arv fra våre tidligste forfedre. De passet på sine nærmeste og var flinke til å samarbeide - og for å overleve var statuskamp, selvhevdelse og behovet for aksept viktig. Ytre fiender var en reell trussel. Våre forfedre utviklet følelser som hjalp dem i kampen.

Tusenårene har kommet og gått, men de urgamle følelsene er fortsatt med oss.

Følelser = kjemi

- Følelser er derfor nøkkelen til å forstå en rekke samfunnsproblemer, sier Terje Bongard, som har tatt Norges første doktorgrad i human atferdsøkologi, ved NTNU.

Han har sett nærmere på hvordan gener bruker følelser for å nå sitt ytterste mål: Å kopiere seg selv flest mulig ganger. Med utgangspunkt i felles trekk og likheter mennesker imellom kartlegges vi nå som mennesker.

Ingen har lært seg følelser, mener Bongard. De bare dukker opp når de trengs, og vi har sjelden noen forklaring på hvorfor. Følelser er kjemiske reaksjoner i hjernen som utløser forskjellige mengder morfinlignende stoffer i hjernen: endorfiner, dopamin, serotonin og gammasm ørsyre. Produksjonen påvirkes av ytre og indre mekanismer, og de utgjør hjernens «belønnings- og straffesystem».

Følelser = overlevelse

- Følelser er som fysiske organer. De er tilpasninger som fører til at noen får flere etterkommere enn andre. De er utrolig viktige i vår menneskelige
oppførsel, og de gir forutsetninger som leder oss i forutsigbare retninger. Derfor må de tas med i beregningen når vi skal forstå, og eventuelt endre eller forhindre menneskelig atferd, både på individ- og på samfunnsnivå. For å planlegge en bærekraftig framtid er vi nødt til å forstå oss selv, sier Bongard.

Men det er ikke nødvendigvis lett.

- Det ligger store utfordringer i å akseptere at vi ikke kan avfeie følelsene, spesielt ettersom noen av de viktigste følelsene er behovet for ikke å bli avslørt, ikke ha feil og å være spesielle, sier Bongard.

Straff og belønning

Ifølge Terje Bongard kan følelsene ses på som knapper som blir trykket på i de situasjonene som gir avkastning i form av etterkommere. Bevisstheten er treg og dårlig på å vurdere de fleste situasjoner, så følelsene er der som en «rettleder» som reagerer kjapt og målrettet i form av et ferdig reaksjonsmønster, et belønnings- og straffesystem.

Gjør vi noe evolusjonært smart, belønnes vi i form av «gode» følelser. Gjør vi noe evolusjonært dumt, straffes vi i form av «dårlige» følelser.

- Ta forelskelsen, sier Bongard.

- Den er en av de viktigste følelsene for mennesket. De menneskene som følte forelskelse, seksualitet og sjalusi sterkere enn andre, ble våre forfedre. De som var mindre ivrige, er nå på evolusjonens skraphaug. Forelskelsesfølelsen er en nærliggende belønning for å være ivrig, noe som igjen fører til flere etterkommere som arver følelsen.

- Sjalusi er også en arvelig følelse som skal hindre at noen «stjeler» din partner og får sine etterkommere i stedet for dine. Følelsen er der for å sikre at du får dine barn, barnebarn og oldebarn. Det å ha lyst på sex eller søtsaker, være forelsket, føle aggresjon eller redsel, er «gamle» og nedarvede følelser, sier Bongard.

Fremmedfrykt er naturlig

Våre forfedres følelser ligger altså fortsatt i oss. Og de lager mye trøbbel. Motvilje og mistenksomhet ovenfor dem som ser annerledes ut, har mistet sitt naturlige spillerom, og danner i dag bakteppe for nasjonalisme, rasisme og fremmedfrykt.

Når vi blir godt kjent med noen, forsvinner imidlertid mistenksomheten fort: Da tar samarbeidsfølelsene over, og mennesker vi stoler på, blir våre nære venner - uansett utseende. Problemet er å bli personlig kjent med fem milliarder mennesker.

- Fremmedfrykt er ikke enkelt å få bukt med. Å få en bedre beskrivelse av at vi alle er like, kan være en begynnelse, sier Bongard.

Han mener at om vi tar utgangpunkt i fremmedfrykt som en naturlig reaksjon, vil vi ha mulighet til bedre selvinnsikt, og dermed møte problemene med virksomme tiltak.

- Rasismedebatter handler som oftest om utskjelling av Fremskrittspartiet. Det er helt feil fokus. Vi vet om fremmedfrykten. Hvem er det som med hånda på hjertet kan si at de aldri har kjent den følelsen? Vi må først akseptere følelsene før vi kan foreslå tiltak, hevder Bongard.

En ny menneskemodell

- Egoisme i alle varianter og avskygninger er en sentral følelse vi alle har. De som følte den i Afrika, ble stamforeldre til mange, minner Bongard om.

Samtidig er det lite lurt å flagge egoismen høyt, og vi er redd for å bli avslørt som de egoistene vi er. Vårt følelsesregister jobber hele tiden for å skjule at vi bevisst og ubevisst tenker på oss selv.

Bongard kaller det «egoismens paradoks», og det er kanskje her nøkkelen til vår atferd ligger?

Dyriske mennesker

Det er nettopp fokuset på menneskets mer «dyriske» trekk som kan gjøre vitenskapsgrenen «evolusjonær biologi» litt ubehagelig. Forskning innenfor dette området har gitt et bilde av mennesket, som setter bevisstheten vår på prøve. For hvor mye bestemmer vi egentlig over oss selv? Velger vi partner bevisst eller ubevisst? Kan vi velge akkurat n år sommerforelskelsen skal begynne?

- Bevisstheten kan ses på som en følelse som ga våre forfedre tro på egen posisjon og evne til å hevde seg i gruppa. Denne delen av atferdsøkologien er den desidert mest spennende, forteller Bongard, som mener vi har en mulighet til å gå i dybden og kanskje klare å lage en modell av oss selv som mennesker gjennom våre fellestrekk.

- Om vi klarer dette, kan det kanskje bety samarbeid og bærekraftig utvikling i stedet for miljøsammenbrudd, konflikter og terror, mener Bongard.

Egoistens verktøykasse

Fordi følelsesregisteret ble tilpasset våre forfedres samtid, inneholder det verktøy av stein og bein. Det moderne mennesket har et utvidet behov, og krever mer avanserte verktøy - først og fremst fordi jorda er blitt for liten og menneskene for mange.

Empati er ett av håpene for menneskeheten: den følelsen du kjenner om noen har det vondt, eller når du reagerer på urettferdighet.

- De følelsene som er drivkreftene bak likestilling, miljøvern og kampen for en solidarisk og rettferdig verden, er gode følelser som må satses på, selv om vi vet at disse følelsene også gir selvhevdelse og status. Menneskelivet er svært konfliktfylt, med motstridende følelser hele tiden. Omsorg og varme mot egoisme og selvhevdelse, sinne og aggresjon mot vennlighet og overbærenhet. Vi er på langt nær perfekt konstruert, og vi må bli mer ærlige mot oss selv og andre, sier Bongard.

Hvorfor taper «det gode»?

Bongard mener at kardinalspørsmålet er hvorfor de som tenker «gode tanker», aldri vinner.

Ønsket om at verden i bunn og grunn bør være snill og rettferdig, tilslører ofte jakten på virkeligheten. Vi må ta hensyn til våre menneskelige begrensninger og legge virkeligheten til grunn for å finne løsninger.

- I dag tas det gjerne utgangspunkt i forskjeller mellom mennesker når problemer skal løses. Ved å ta utgangspunkt i hvor like vi egentlig er, kan fokuset endres mot våre felles samfunnsproblemer.

Alle kulturer har de samme problemene: Det er unge, fattige menn som er utagerende og kriminelle. Det er religionene som støtter opp om «vi er best»- følelsene. Markedsøkonomien dyrker egoismen vår, og gjør det til et overordnet mål med all produksjon og handel å få produkter så billig som mulig, sier Bongard, og slår fast:

- En tverrfaglig tilnærming må til for å knekke koden. Forskning på dette området må involvere alle grener, fra invididfokus til samfunnsfokus. Norge og Skandinavia har gode historiske forutsetninger for et samarbeid som kunne tette gapet mellom samfunnsforskning og naturvitenskap.