Et av de mest kjente attentatene fant sted før moderne tidsregning. Den 15. mars år 44 før Kristus hadde romerske senatorer lenge fryktet at Julius Caesar skulle avskaffe republikken og gjøre Romerriket til et kongedømme. Da drepte de Caesar.
Et av de mest kjente attentatene fant sted før moderne tidsregning. Den 15. mars år 44 før Kristus hadde romerske senatorer lenge fryktet at Julius Caesar skulle avskaffe republikken og gjøre Romerriket til et kongedømme. Da drepte de Caesar.

Vi ble fredelige fordi vi drepte

KOMMENTAR: Vi mennesker har alltid drept de som har forsøkt å undertrykke oss – når vi har kunnet. Ikke bare er vi blitt kvitt plageånder – men vi gjorde oss selv fredeligere mens vi henrettet dem, skriver Erik Tunstad.

Publisert

Den 20. juli 1944 eksploderte bomben i Wolfsschanze. Historien er velkjent. Hitler overlevde, attentatmennene hadde satset livet – og tapte. Hadde Operasjon Valkyrie lyktes, ville hundretusener av liv vært reddet.

Flere tyske soldater falt i løpet av de siste krigsmånedene enn i de foregående fem årene. I gjennomsnitt tusen sivile døde daglig, og togene fortsatte å rulle mot Auschwitz – i nesten ett år til.

Så et drap hadde vært på sin plass.

Tyrannicid er en gammel tradisjon. Tyskerne mestret den ikke, men den praktiseres fremdeles – når folk føler at det trengs. Tenk Saddam Hussein, Muammar Gaddafi eller Nicolae Ceaușescu.

Et av de mest kjente attentatene fant sted før moderne tidsregning. Den 15. mars år 44 før Kristus hadde romerske senatorer lenge fryktet at Julius Caesar skulle avskaffe republikken og gjøre Romerriket til et kongedømme.

Han var allerede diktator på livstid – og 40 senatorer var nå klare for å redde det samfunnet de kjente.

De drepte Caesar, men reddet ikke republikken. Men de gjorde en interessant ting: De hogg løs på ham, en etter en, lenge etter at han var død. De demonstrerte dermed at alle var med og at alle var ansvarlig – at det var en felles handling.

Her ringer bjeller fra en fjern, fjern fortid.

Bøllene må dø!

Vi mennesker har alltid drept de som har forsøkt å undertrykke oss – når vi har kunnet. Og dette har hatt stor betydning, ikke bare for historiens gang, men også for vår evolusjon. Ikke bare er vi blitt kvitt plageånder – men vi gjorde oss selv fredeligere mens vi henrettet dem.

En av de ting som er mest bemerkelsesverdig med oss mennesker, er nettopp at vi er så fredelige.

Dog ikke når vi kriger – men det er forskjell på kalkulert vold, og oppfarende aggresjon, som jeg skrev i en kommentar i vinter.

Og det er på den siste måten vi er fredelige. Vi aksepterer stort sett andre menneskers tilstedeværelse, til daglig godtar vi selv vilt fremmede folk tett innpå oss.

Dermed har vi hatt muligheten til å utvikle tette samfunn, og alt det dette senere har gitt oss av kultur og sivilisasjon.

En av grunnene til at vi er så fredelige, kan altså – i henhold til en gammel hypotese fra Darwin - være at vi gjennom titusenvis av år har henrettet voldsmenn, overgripere og bøller.

Mennesket formet seg selv ved å luke ut de som ikke ville tilpasse seg. Forestill deg at du er en jeger og samler på fortidens savanne. En dag kommer stammens uovervinnelige bølle. «Hun er min!», sier han, og peker på kona di.

Deretter drar han henne med seg. Han har tidligere gjort det samme mot kompisen din, og tre uker senere gjør han det mot broren din. Noe må gjøres. Men av hvem?

Ingen tør utfordre ham, og han vet det. Som en storvokst ramp i skolegården, kunne han ikke bry seg mindre om andres mening. Han nyter sine tre koner, håner deg, og du tør knapt heve et øyenbryn. Den sterkestes rett? Eller kanskje ikke. Som Darwin viste – det er ikke den sterkeste som overlever, det er den som er best tilpasset. Så bølla leker med døden. Han bryter uskrevne regler.

Ingen lover, men mange regler

Dere jakter og samler til livets opphold, skifter stadig bosted. Dere samler ikke rikdom, rett og slett fordi dere ikke kan bære den med dere. Kanskje kunne bølla tvinge deg til å bære rikdommene for ham?

Kanskje sluttet han å jakte, og la seg til hjemme med sine koner, mens dere leverte mat på døra? Men i vårt tankeeksperiment, befinner du deg i et samfunn uten formell ledelse, du er titusener av år tilbake i tid.

Dere har ingen regler, andre enn de dere lager selv. Bølla har ingen ressurser, utover sin egen kroppslige styrke. Og dere er rasende.

Flat struktur

Alle jeger- og samlersamfunn som er blitt studert, har vært organisert flatt. Ingen får heve seg over de andre. Likevel er det alltid noen som prøver seg. Men de slås ned.

Scenariet med bølla er hentet fra virkeligheten, og det endte som det måtte: To mann gikk sammen om å avlive ham.

Og de gjorde det med stammens velsignelse. Koneraneren var inuitt.

En annen dokumentert bølle tilhørte Botswanas San-befolkning – kjent som «det fredelige folket». Han hadde drept tre menn, og var et problem for hele stammen.

Selv om livet var fredelig og ingen mann sto over en annen, skrev antropologen som så dette, var det som om hele leiren til slutt inkarnerte seg som en stat, og bestemte over liv og død: Morderen ble angrepet, i alles påsyn, og dødelig såret med giftpiler.

Da han lå hjelpeløs på bakken, gikk alle menn og kvinner forbi, stakk ham med sine spyd, hogg ham med sine kniver, slik at han til slutt lå der som et blødende pinnsvin.

Hans død var en kollektiv beslutning og et kollektivt ansvar. Som da Julius Caesar måtte dø. Og dette er ikke sensasjonelle enkelthendelser.

Det er funnet spor etter organiserte henrettelser i alle kulturer der antropologer har lett etter slike.

Temmet vi oss selv?

Allerede Darwin la merke til at mennesket egentlig er nokså fredelig. Han forsøkte å forklare fenomenet ved hjelp av en lenge oversett «henrettelses-hypotese»: Har vi luket ut våre mest aggressive gener med vold, og dermed gjort oss selv fredeligere?

Men hvis det er slik, hvordan kan det ha seg at det bare er menneskene som har klart dette?

Språk og intelligens spiller nok en rolle. Vi var rett og slett gløgge nok til å organisere oss, og stå opp mot bøllene.

Språket ga oss en ekstra dytt, det gjorde oss i stand til å samordne handlinger, spre rykter, få andre til å bli enige med oss: Den fyren må dø!

Dette ryktet, denne felles forståelsen av hvordan ting skulle være i et flatt organisert samfunn, kan med tiden ha utviklet seg til institusjonen «de eldste» - de som snakker sammen og trekker opp normene. Det er mulig å skimte veien herfra, og videre til formalisert moral.

Tyrannene tok over

Men hvis et likestilt, flatt organisert og fredelig samfunn var standard i titusener av år, hvordan forklarer vi da at vi har sett det motsatte gjennom hele vår kjente historie?

Dette er den andre volden – den planlagte, ikke den impulsive. Den historien som befinner seg mellom historiebøkenes permer er preget av vold.

Kongene har gjort som de vil, tatt de kvinner de vil ha, de brydde seg generelt pent lite om folk, helt opp til vår tid.

Stalin henrettet millioner. Hitler også. Og Pol Pot og Mao. Den smilende Kim Jong Un henrettet friskt i sine første år ved makten.

Så hvorfor sluttet vi å drepe bøllene – og i stedet lot dem drepe oss?

Evnen til å holde tyrannene nede, er avhengig av et lite samfunn med likt fordelt kapital og flat struktur.

Det var ikke som om san-folk og inuitter ikke kunne komme på ideen om å underkue andre. De fikk bare ikke lov til å gjøre det.

Den nedskrevne del av vår forhistorie er den som kom etter landbruksrevolusjonen for 8000 år siden. Og det forklarer voldeligheten.

Først etter landbruket kunne man bosette på ett sted, og deretter samle seg gods og gull. De rikeste var ikke lenger avhengige av egen muskelkraft, de kunne betale andre for å beskytte seg.

Først når herskerne satt trygt i sine slott, kunne de tillate seg å leve ut sin indre bølle. Frem til da, hersket den flate struktur.

Først da demokratiet vokste frem, begynte vi å gjenoppdage fortidens fortrinn – og vi har fremdeles trusselen om tyrannicid stående bak døra.