Memesket

Boka vi ikke trenger - om hypotesen vi ikke trenger. Erik Tunstad sliper knivene…

“Menneskenaturen kan forklares av evolusjonsteori, men bare når vi betrakter evolverende memer i tillegg til gener” - skriver Susan Blackmore i boka “Memesket”, som nylig ble utgitt på norsk.

Originalen, “The Meme Machine” kom i 1999, og har vært hyllet som standardverket om memer - denne ideen om at tanken, eller skal vi si tankekorn oppfører seg omtrent som virus - som infiserer hjernene våre, sprer seg som virus - og utvikler seg.

Det Blackmore kunne og burde ha sagt, er at menneskets utvikling bare kan forklares hvis vi ser på utviklingen av vår biologi OG våre tanker. Altså at måten ideene våre har utviklet seg på har hatt noe å si for hvem vi er blitt.

Hvilket er en enklere og temmelig selvfølgelig påstand, men som, i følge meg, er en påstand som forklarer mer enn Blackmores meme-teori, uten å begi seg ut i metafysikken.

En del presumptivt rasjonelle vitenskapsfolk, med Susan Blackmore og Richard Dawkins som de mest synlige, har de siste tiårene imidlertid innført begrepet “memer” for å snakke om dette. Memet er, ifølge disse, selve enheten i kulturell evolusjon, med en rolle som tilsvarer genet i den genetiske (og så vidt jeg vet eneste eksisterende ekte) evolusjon.

Gode og dårlige ideer

Tanken er nærliggende og ikke veldig original. Mange har nok - til alle tider - lagt merke til at visse ideer fenger. En eller annen kommer på noe lurt, eller stilig; hvorfor ikke miniskjørt? Hvorfor ikke ha baseballcapen bak fram? Snart følger alle etter, det utvikler seg en mote, som kan utvikle seg til en farsott. Den kan være kortvarig eller langvarig.

Og den kan forflytte seg over kloden, komme tilbake igjen, forsvinne, komme tilbake. Yo-yoen synes for eksempel å ha en frekvens omtrent som lemenår.

Det er denne ideen, eller farsotten, som er “memet”.

Og som vi skjønner av setningen over: Et “meme” er et begrep ikke uten problemer. Vi forstår hva vi tenker på - men det er vanskelig å definere.

La oss for eksempel si at jeg nynner på en strofe av Skjebnesymfonien - dadadada! ? dadadada-dadadada-dadadada!! Det er en viss sjanse for at du, dersom du hører meg nynne, begynner å nynne selv. Kanskje du får Skjebnesymfonien på hjernen - og overfører den til kompisen din og mora di og kjæresten.

Vi forstår at man kan si at jeg har “infisert deg med et meme”, og at Dawkins/Blackmore på ett nivå har rett når de sammenlikner memet med et tankevirus. Når vi legger til at memer, i tillegg til å kunne “arves” er ulike og har ulik fitness (noen ideer fenger, andre går i glemmeboken), ser vi at de formelt sett tilfredsstiller de kravene som stilles til at noe (teoretisk sett) kan utvikle seg.

Da Richard Dawkins introduserte memet i 1976, i boka The Selfish Gene, var det da også for å demonstrere at genet ikke er den eneste tenkelige replikator. I noe jeg den gang oppfattet som et tankeeksperiment, for tanker er da ikke “noe”?

Men: La oss gå tilbake til Skjebnesymfonien. Hva er memet? Er memet den lille strofen jeg nynnet? Er memet hele musikkstykket? Eller er det selve nynningen? Eller kanskje notene stykket opprinnelig ble skrevet med?

Og hvor sitter de hen? I hjernen? På papiret?

Surmaget, jeg?

Dawkins har sagt i intervjuer at vi kan velge å betrakte memer som en tidlig idé, som ikke har funnet sin endelige form. Min innvending mot det arbeid som i dag gjøres med denne tidlige idé er i så fall at vi først må finne ut om vi egentlig trenger den.

Dermed står jeg i fare for å bli båslagt som surmaget konservativ - omtrent som de vitenskapsmenn som i kjølvannet av Darwins “Artenes opprinnelse?” nektet å godta hans lære av rent vitenskapelig formelle grunner. Darwin hadde ikke noe gen, ingen kjent mekanisme som gjorde at noe kunne utvikle seg.

Vi har ikke noe templat for memet, heller, og vet ikke hva det er for noe - om de i det hele tatt er noe. Så man kan si jeg går imot begrepet av formelle grunner, men - og dette er en viktig forskjell - verken jeg eller andre mem-motstandere benekter at ideer spres, og at de forandrer seg og alt det der.

Jeg benekter ikke engang at mem-begrepet kan være et nyttig redskap - hvis det bare brukes på riktig måte. Det er her diskusjonen bør står.

Mennesket som imitator

En nokså løs og uproblematisk definisjon på et meme er at det er den typen informasjon som kopieres når mennesker etterlikner hverandre.

Mer konsise definisjoner er vanskelig å komme opp med.

I følge Susan Blackmore er denne informasjonen, disse memene, den evolusjonære forklaring på at vi mennesker har så stor hjerne. Det finnes mange ideer og hypoteser om hvorfor vi er utstyrt som vi er. Noen mener det er fordi vi har språk, andre mener det er fordi vi er sosiale, mens atter andre ser på hjernens størrelse (og vår intelligens) kun som et (tilfeldig?) biprodukt av andre evolusjonære hendelser.

Hvis vi skal holde oss til Blackmore, kunne vi vel (med et lite ordskifte) like gjerne si at den evolusjonære forklaring på hvorfor hjernen er stor, er at vi er så kloke?

Sirkellogikk?

Kulturell evolusjon

I tillegg er altså memet enheten for kulturell evolusjon.

Det er nokså allment akseptert, i hvert fall blant naturvitenskapsfolk, at kultur på ett eller annet nivå er et uttrykk for vår biologiske yteevne. Vi utvikler kultur - som språk, musikk og ideer - fordi vi har en hjerne som er stor nok til å gjøre dette, og samtidig (som en feedback) fordi kultur øker vår overlevelsesevne.

Det at vi kan snakke sammen, kjenne hverandre ved navn, at vi kan finne opp ting, lage historier, ja til og med religion (som Dawkins mener er et meme) kan øke vår sjanse for å klare oss. Samtidig er kulturen med på å forme oss. Vi er ikke lenger avhengige av å endre oss genetisk for å forandre oss:

Mens elgene må bruker tusener av år på å legge om elgtrekkene (det er derfor vi er nødt til å utstyre veiene med elgskilt - elgen lærer rett og slett ikke at bilene kommer), så kan vi mennesker bli enige i løpet av et minutt. Fra i dag går vi den andre veien!

Mange påstår derfor at kultur har vært viktigere enn gener for vår utvikling de siste årtusenene.

Dette er ikke veldig kontroversielt i seg selv, men så kommer memene som enheten for denne kulturelle evolusjon. Trenger vi dem? Forklarer de noe?

En nyttig analogi

Her er jeg nødt til å overraske leseren, og si at; joda, memene er nyttige, og de forklarer noe. Det vil si: Så lenge vi ser på memet som et ord, en betegnelse for noe.

Det å ha et ord for at vi etterlikner hverandre og for at gode ideer slår an, mens de mindre gode forsvinner, kan selvsagt ha fordeler. Det er rett og slett lettere å snakke om dette når man har et ord.

Problemet er at forfatteren (tilsynelatende?) mener memet er noe mer enn en analogi?

Blackmore og til dels Dawkins, og muligens også de to norske kommentatorer professor Dag Hessen (som har skrevet forordet til boka) og Iver Mysterud (som bruker mange sider på fenomenet i sin bok “Mennesket og moderne evolusjonsteori”) omtaler memene som om de er virkelig entiteter.

Hvilket ikke er uproblematisk.

Selvsagt kan man innvende at dette kan være gjort metaforisk - og at min motstand skyldes min evne til å se det ironiske nivå i teksten, omtrent slik mye av krangelen rundt sosiobiologien i sin tid grunnet i at motstanderne ikke forsto at Dawkins skriver metaforisk når han snakker om “egoistiske gener”. Fordi, selvfølgelig er ikke genene egoistiske, i menneskelig forstand.

Metaforer?

Biologiprofessor Dag Hessen skriver i sitt forord at “mens gener er biologisk adaptive i den forstand at de gjør organismen funksjonsdyktig, så gjelder ikke dette nødvendigvis memene.” Så langt er dette greit. Vi kan bare omskrive det med at enkelte ideer ikke nødvendigvis er så gode, men så kommer “De behøver overhodet ikke begunstige bæreren”.

Altså: Memet lever videre, selv om bæreren dør. Dette er selvsagt, på et banalt nivå. En idé lever videre, selv om opphavsmannen dør. Selv om vi legger inn masse slakk for billedspråk osv, så tvinger Hessen her fram forestillingen om memet som en ting med eget liv.

Blackmore uttaler seg mer presist, for eksempel i et intervju med Michael Shermer i Skeptic i 1998: “the memes have fought it out to get into our brains and have constructed our minds” (Skeptic vol 6, no 3 1998, side 78).

Dawkins gjør det samme. Han mener ifølge Mysterud at vi ikke velger og vraker i ideer vi tror og ikke tror på, men at memene velger og vraker oss og manipulerer oss til sine egne formål. Et kulturelt trekk kan ha utviklet seg på den måten det har, fordi det er fordelaktig for seg selv.

At spesielle memer kan trives rett og slett fordi de er flinke til å spre seg, er uproblematisk å godta - noen ytterligere forklaring er ikke nødvendig, for å si det med Mysterud. Men at de sprer seg fordi det på noen måte skal være fordelaktig for dem? Sorry!

Den milde måten å uttrykke dette på, er at de sier kulturell evolusjon er analog til og delvis uavhengig av biologiske evolusjon.

Men det de virkelig sier - selv om de muligens ikke mener det - er at ideer lever sitt eget liv.

Dette er spøkelser og ånder - servert fra tre skeptikere, eller kanskje fire, vet ikke hvordan Mysterud forholder seg til Skepsis og Csicop. Hvis dette er billedlig tale - i et forsøk på å lære oss noe, må de fire ellers glimrende forfatterne skjerpe pennene sine.

Trenger vi dem?

Et begrep - en hypotese - må tjene til noe. Ved siden av at jeg har vanskelig for å ta påstanden om memenes virkelige eksistens på alvor, er min sterkeste innvending at vi ikke trenger meme-begrepet, verken for å forklare eller forstå kulturell spredning.

Slik hypotesen legges fram, fremstår den som en samling løse analogier. Jo da, ideer kan overføres, de utvikler seg og tilpasser seg. Men er det noe mer her? Hvis vi erstatter ordet “meme” med gode, gammeldagse ord som “tanke” eller “idé”, blir meningen den samme, men få er villige til å gi ideene selvstendig liv.

Og trenger vi denne boka?

Vi har støtteordninger for dikt - men ikke for bøker som handler om virkeligheten. Derfor utgis det nesten ingenting av oversatt faglitteratur på norsk. Slik sett burde vi kanskje være takknemlige for alt vi får.

Men med alt det fantastiske som utgis av faglitteratur på andre språk enn norsk, hvorfor velger man å oversette akkurat denne? Var det noen i systemet som trodde den falt inn under støtteordningene for skjønnlitteratur - så lite som den har med virkeligheten å gjøre, mener jeg?

Memesket
Av Susan Blackmore
Abstrakt forlag, 2003
331 sider
ISBN 82-7935-108-6

Powered by Labrador CMS