En rotte leker med en katt på dette hyggelige bildet. Men andre kan stå bak. En liten parasitt Toxoplasma kan styre rottene til å ikke være redd for katter, slik at parasitten kan spre seg videre, blant annet til mennesker, gjennom kattens avføring.
En rotte leker med en katt på dette hyggelige bildet. Men andre kan stå bak. En liten parasitt Toxoplasma kan styre rottene til å ikke være redd for katter, slik at parasitten kan spre seg videre, blant annet til mennesker, gjennom kattens avføring.

En hyllest til Richard Dawkins:
Gener ute på oppdrag

KOMMENTAR: I boka The Extended Phenotype fra 1982 får vi en ny måte å se verden på.

Du kan se dem i ditt eget hus. En flue sitter stille oppunder taket, død, men med klørne godt festet i treverket. Ut av bakkroppen vokser en hvitgrønn, ullen masse.

Det er sopp, antagelig av arten Entomophthora muscae, også kjent som fluemugg.

Den er ikke en av nedbryterne som tar hånd om alt som dør. Den angrep fluen mens den fremdeles var i live, og da den hadde vokst seg stor nok, tok den kontroll over fluens hjerne. Det siste flua gjorde før den sa farvel, var å bli manipulert til å krype ut av skjulestedet sitt, og feste seg godt på et passende åpent sted. Soppen var nå klar for neste akt, å spre sine sporer.

Ekkelt? Ja.

Ekle parasitter

Parasitter i seg selv er ekle. Parasittisme er ekkelt. Det forekommer oss mer renhårig når en løve dreper og spiser en sebra. Til og med når den begynner å spise mens dyret fremdeles er i live. Slimete ormer, derimot, som spiser oss innenfra mens vi er i live, får aldri fanklubb.

Men det finnes noen enda eklere vesener der ute ... unnskyld; inne. Det finnes de som ikke bare bor i kroppen din, men som også tar over hjernen din. Får deg til å føle og gjøre ting du selv ikke nødvendigvis er tjent med.

Vi er dessverre ikke langt inne i skrekkfilmene nå. Og soppen over er ikke enestående. Mange parasitter tar bruk av offerets hjerne for å hjelpe seg selv til å spres.

Hjernekontroll er vanlig i naturen

Toxoplasmose er et annet eksempel, hvor rotter styres til å være uredde for katter – slik at det lille encellede dyret Toxoplasma kan spre seg videre til nettopp kattene.

Rabies gjør noe liknende. Dette viruset lever i hundenes spytt, og forbedrer sjansene for å bli spredt, ved å få hundene til å bite. Hjernekontroll er mer utbredt i naturen, enn vi kanskje liker å tenke på.

Dette kun er et oppspill til Richard Dawkins, som blir 80 nå. Og dette handler om hans kanskje viktigste bok, The Extended Phenotype (1982). Det er her han drøfter hvordan gener strekker seg ut av kroppen, og påvirker verden rundt seg.

Artikkelserie om Dawson

Dette er den tredje kommentaren av Erik Tunstad i anledning at Richard Dawson fyller 80 år.

Les også:

Parasittene jeg omtalte over gjør nettopp det, og er dramatiske eksempler på fenomenet «utvidet fenotype».

Et nytt verdenssyn

«Hvis St Peter hadde vridd armen min utenfor Perleporten, og avtvunget meg et svar på hvilken unnskyldning jeg hadde, om noen, for å oppta plass og oksygen på jorden», skriver Dawkins i sin andre selvbiografi, Brief Candle in the Dark fra 2015; «da tror jeg mitt beste forsvar ville være å trekke fram at jeg skrev The Extended Phenotype.»

De fleste ville nok heller ha trukket frem The Selfish Gene, som jo i mye større grad har påvirket måten vi tenker på. Men The Selfish Gene videreformidlet ideer, i stor grad hentet fra andre. I The Extended Phenotype er det Dawkins selv som tenker.

Det han serverer, er ikke egentlig en hypotese, noe man deretter kan teste, og si er enten riktig eller galt. The Extended Phenotype er mer et konsept, en ny måte å se verden på.

Vi snakker med andre ord om et av Dawkins’ pedagogiske grep, det samme som han brukte i The Selfish Gene; et nytt perspektiv som gir ny forståelse.

Ett skritt videre

I The Selfish Gene ba han oss se verden fra genets posisjon, og tenke på oss selv, kun som genets verktøy for å bli spredt. Det er derfor genet former oss til å bli bedre og mer effektive organismer. Vi blir klokere, løper fortere, fugler får kortere eller lengere vinger, eller kanskje en bedre paringsdans? Og så videre. Alt forandrer seg i synk med skiftende omgivelser, og alle endringene kan betraktes som genenes reaksjon på det naturlige utvalg, som jo luker ut fenotyper som ikke er gode nok. Uansett hva ordet «god» måtte bety.

I The Extended Phenotype går han ett skritt videre, og befrir «det egoistiske» genet fra kroppens fengsel. Genene former organismene, men de kan også forme omgivelsene, så lenge dette er til genenes fordel – er Dawkins’ tanke.

Som eksempler bruker han solitære veps som former jord og søle til å bli ynglekammer for sine larver, de mer avanserte sosiale biene som lager celler av voks, vårfluelarvene, som konstruerer beskyttende rør å bo i, laget av småstein og kvist, fugler som bygger reir, eller en bever som former og tilrettelegger sine omgivelser ved å bygge en dam som gjør livet dens lettere.

Grensene for fenotype

Men arkitektoniske aktiviteter er bare en av tre måter den utvidete fenotypen kan virke på. Den andre, er påvirkning på avstand – for eksempel den måten visse parasitter påvirker sine ofre. Et eksempel er gjøken - som er en parasittisk fugl, som dirigerer småfugler gjennom gjøkungene de etterlater i redene deres.

Den siste virkningsmåten er de tilfellene der parasitten påvirker verten direkte, hvorav vi allerede har vært inne i det ekstreme: Hjernekontroll.

Vi skal imidlertid være forsiktige med å trekke dette konseptet for langt. Dawkins setter selv en grense for hva som kan kalles «utvidet fenotype»: Endringene skal være forårsaket av gener, og utsatt for evolusjonære prosesser, les naturlig utvalg.

Dermed blir det vanskelig å argumentere for at for eksempel husene våre er «utvidete fenotyper». Det er selvsagt ikke umulig at de er det, men skal du hevde det, må du først få oss til å tro at vi er genetisk styrt til å bygge hus, og at det har foregått en naturlig seleksjon. Ikke umulig, som sagt, men vanskelig. (At vi er genetisk styrt til å ta vare på oss selv, holder ikke. Det vi hadde trengt, er gener for husbygging, ikke for intelligens.)

Hvis vi så sier at vårfluelarven, jeg nevnte den over, har «et gen for» å bygge seg sin utvidete fenotype, altså det beskyttende røret, så foregår dette på en annen måte enn når for eksempel en snegle bygger sitt krypinn. Sneglehuset er en del av sneglens kropp, vårfluens bærbare hule er ikke det.

Usymmetrisk symbiose

Jeg er nå på vei tilbake dit vi startet, til organismer som manipulerer andre. Og jeg dro ikke inn sneglen uten grunn. Dawkins introduserer oss for en ikte, en parasittisk orm som blant annet lever i snegler.

Det vi forventer å høre nå, er at den gjør sneglehuset tynnere, for å gjøre det lettere å få sneglen spist og eggene ført videre. Men det er det motsatte som skjer, sneglehuset blir mer solid.

Er dette sneglens reaksjon på infeksjon? Er det altruisme fra iktens side?

Nei, foreslår Dawkins, det er ikten som sikrer sin egen overlevelse, gjennom å påvirke sneglen til å forsterke huset.

Det er nemlig ikke en åpenbar fordel for sneglen å ha et tykkere sneglehus. Hadde det vært det, kan vi tenke oss at evolusjonen hadde sørget for at den fikk det for lenge siden. Men alt i naturen er et regnskap, en veiing av innsats. Kalk er biologisk kostbart, og vekten av huset er avgjørende for andre aspekter ved sneglens liv. Det kan være sneglen lever lenger med tykt skall, men slett ikke sikkert at den får formert seg. Og så videre.

Som andre biologer enn Dawkins har påpekt (blant andre Steve Jones), er ikke alle såkalte symbioser like «symbiotiske». Er for eksempel algene i korallene tjent med å bli holdt fanget? spør Jones i boka Coral (2007), med et spark til Lynn Margulis og andre som har vektlagt samarbeidet som den egentlige drivkraften i naturen.

Gener samarbeider til fellesskapets beste

Men her begynner det gradvis å bli rart. Jeg minner om at vårt DNA er en stor samling gener, som alle har interesse av å føre kopier av seg selv videre. Vi kjenner til gener som forsøker å snike i køen, og manipulerer cellen til å sende flere kopier av seg selv, enn av de andre genene. Grunnen til at de mer veloppdragne genene jobber sammen, er at de deler skjebne.

Hvilket er grunnen til at Dawkins, i et intervju jeg gjorde med ham for mange år siden, sa at han av og til skulle ønsket at han hadde kalt boken sin The Cooperative Gene, og ikke The Selfish Gene. Det hadde spart ham for mange krangler, og når sant skal sies, la han til – genene bruker veldig mye av tida si på å samarbeide med hverandre, til fellesskapets beste.

Tilbake til de veloppdragne genene. Det er for dem bare én vei ut av kroppen, og den går gjennom spermier og egg. Mens Toxoplasma for eksempel tar veien ut gjennom kattens avføring.

Dawkins spør: Hva er egentlig en parasitt? Det er en organisme som er i kroppen, men som ikke forlater den i form av sædceller og egg – de inngår ikke i vertsorganismens formeringssyklus, de samarbeider rett og slett ikke.

Koloni av vennligsinnede virus

Men hvis en mikroorganisme ikke har noen annen måte å forlate kroppen på, enn gjennom kjønnscellene, endrer spillet seg. Den vil da i stor grad få de samme interessene som organismen selv.

Cellens «kraftverk», mitokondrier er et eksempel. Ovenfor nevnte Lynn Margulis var en av de første som innså at mitokondriene muligens startet sin karriere som parasitter, men er i dag fullverdige deler av alle eukaryote organismer, altså alt liv plassert over bakterier og deres like i livets tre.

Og mitokondriene er slett ikke alene. Forskerne finner virus i DNA, virus som rett og slett har tatt plass i arvestoffet, og derfor er med på laget. Den surrealistiske konklusjonen, skriver Dawkins, er at alle genene våre kan betraktes som en gigantisk koloni med vennligsinnede virus.

Går vi tilbake til Dawkins’ bilde fra The Selfish Gene, er kroppene våre bare genenes transportmiddel til fremtiden. Genene er de betalende passasjerene, parasittene er blindpassasjerene.

The Extended Phenotype er ikke Richard Dawkins’ mest lettleste bok. Den er den av hans bøker som i størst grad er beregnet på et faglig publikum, men kan likevel med letthet leses av en som er litt mer enn litt interessert i dette fantastiske som skjer der ute, altså livet.

Powered by Labrador CMS